— Til syvende og sist må folk, ikke forskere, bestemme

Hvordan oppfattes akademia og forskere utenfor «boblen»? Det skal vi prøve å finne ut av gjennom intervjuserien «Akademia sett utenfra», der vi inviterer folk utenfra til å komme med sine betraktninger.

Først ut er Mímir Kristjánsson (36) — politiker på Stortinget for Rødt og forfatter av flere bøker. Han har ingen høyere utdanning, og mener at det ofte er litt overvurdert.

Selv ble han akutt skolelei på slutten av videregående. Han forteller at han begynte å få problemer med konseptet pensum og «ideen om å sitte å tørrtrene på ett eller annet man skal i framtiden».

— Vi andre lærer dette når vi flytter hjemmefra!

Kristjánsson har ikke noe særlig tro på ideen om «generiske ferdigheter» — som det ofte blir snakket om at man opparbeider seg ved å ta høyere utdanning.

— Slike «akademiske» ferdigheter som å ha gode samarbeidsevner, jobbe selvstendig, forholde seg til frister, og stå opp om morgenen. De fleste lærer dette når de flytter hjemmefra og blir voksne, enten de går på universitetet eller begynner å jobbe, sier han.

Rødt-politikeren lar seg ikke automatisk imponere av noen med en mastergrad.

— De fleste vil ikke ha en elektriker uten fagbrev eller en lærer som ikke har studert, men det er kanskje enklere å se for seg at man kan bli en god byråkrat, journalist eller politiker på flere ulike måter enn å ta master i statsvitenskap, sier han.

Men mer «sære» fag mener han det er viktig at vi holder levende.

— Jeg er tilhenger av det veldig smale. Det «Sløseriombudsmannen» kritiserer, sier han-

— Smale språkfag og sånt?

— Ja, det synes jeg er viktig. Samfunnet vårt må ha en hukommelse, og dannelse. I tillegg trenger vi forskning, og vi trenger mer av det. Så jeg er ikke tilhenger av noe kutt i budsjettene til offentlig utdanning, hvis noen skulle tro det.

Må ha en grad i noe

Kristjánsson mener det er viktig å skille mellom de ulike grunnene til at folk begynner å studere.

— Noen går inn i et felt på grunn av det faglige — det handler om danning og forskning og slikt. De som går profesjonsstudier vil lære seg et yrke før de skal begynne på det. Og så er det kanskje en tredje funksjon ved utdanning, som handler om å sile klinten fra hveten på arbeidsmarkedet. Man bruker papirer fra universitet og høyskole til å skape et nåløye inn i deler av arbeidslivet, sier han og fortsetter:

— Hvis du har en master i sosialantropologi stiller du bedre til å bli ansatt i Skattedirektoratet enn hvis du har fem år bak deg som selvstendig næringsdrivende. Hvorfor det egentlig?

Denne siste grunnen til å studere er Kristjánsson skeptisk til.

— Jeg tror mange begynner på fag som statsvitenskap eller økonomi ikke fordi de interesserer seg for statsvitenskap eller økonomi, men for å få seg en trygg og god jobb. De må ha en grad i noe, så det kan det like godt være det, liksom. Jeg undrer meg over om samfunnet er på ville veier akkurat her. Det er sikkert en grei silingsmekanisme for arbeidsgivere, men det skaper en barriere for en del andre flinke folk, og det skaper kanskje overutdanning, sier han.

Kristjánsson synes det er en bedre idé at en del flere ungdommer begynner å jobbe tidligere, heller enn at man skal tvinge de eldre til å jobbe lenger.

— Det er viktig for samfunnet at mange studerer, og det er gøy for dem som gjør det. Men det er nok noen som studerer litt uten mål og mening også. Da er det verdt å minne om at det er dyrt for samfunnet at stadig flere av oss utsetter å gå skikkelig ut i arbeidslivet. Eldrebølgen kunne jo også vært møtt av en yngrebølge, ved at flere begynte å jobbe tidligere.

Tror på en utdanningsinflasjon

For noen år siden hadde man en debatt om såkalt «mastersyke». Var det for mange jobber som krevde mastergrad, uten at det egentlig var nødvendig? Bidro man til overutdanning av befolkningen?

Debatten ble etter hvert lagt død, men Mímir Kristjánsson mener at utdanningsinflasjon absolutt er noe vi bør diskutere og være opptatt av. Han tror mange til en viss grad føler seg presset til å ta høyere utdanning i dagens samfunn.

— Det har kommet en bærende idé om at man må studere for å kunne lykkes i arbeidslivet.

Når folk velger å studere først og fremst fordi de tror at det gjør dem mer attraktive på arbeidsmarkedet, og ikke fordi de er veldig interessert i det skal studere, er noe galt, mener Kristjánsson.

— I praksis pålegger man da folk å ta lange utdanninger, og det blir feil.

— Mange opplever jo at det er utviklende å gå på universitet eller høgskole. Hva mener du de skulle gjort istedenfor å gå på universitetet? Hvor skulle de oppholdt seg disse årene før de ble byråkrat for eksempel?

— De kunne jobbet eller tatt fagbrev for den del. Mange snakker om kunnskap og læring som om det er noe som først og fremst skjer innenfor skole og høyere utdanning, ikke i arbeidslivet. Men den vanligste måten å lære på er ved å jobbe. Selv folk med mastergrad lærer veldig mye de første ukene i en ny jobb. Alle skjønner det. Jeg er ikke imot kunnskap, eller høyere utdanning. Det er en falsk dikotomi, men jeg mener at det er mange ulike måter å lære på.

Mener arbeidslivet har havnet i andre rekke

— Hva tenker du om at høyere utdanning og forskning ofte blir referert til som løsningen på framtidige kriser?

— Man setter litt vognen foran hesten her. Arbeidslivet har havnet i andre rekke. Utdanning betyr mye i samfunnet, men det er i arbeidslivet de fleste bruker mesteparten av livet sitt. Det er der utjevning skjer. Det er der store innovasjoner skjer. Det har vi mistet litt av syne, sier han.

Kristjánsson sier han mener at forskning og høyere utdanning åpenbart spiller en viktig rolle i samfunnet. Han sier at det er et sivilisasjonstrekk at vi bruker så mye penger på dette. Men:

— Arbeid og velferd er viktigere. Jeg håper folk i akademia skjønner at de er til for samfunnet, ikke omvendt.

Hører heller på velgere enn forskere

— Er du opptatt av at politikk skal være forskningsbasert? Og er det mulig egentlig?

— Forskning er et viktig bakteppe for politikken, men det er de folkevalgte som til syvende og sist må ta beslutningene. Det er begrenset hvor klare politiske svar forskningen gir oss på de fleste områder. Det mest akutte eksempelet her er klimakrisen. Det er en dundrende forskningskonsensus om at den er menneskeskapt. Men sekundet det er sagt, er forskerne uenige om alt det andre — hvilke tiltak som bør settes i gang og så videre. Der finnes det ingen entydige forskningssvar. Politiske spørsmål er og blir interessespørsmål og verdikamp, sier han.

— Dessuten er politikernes fremste forpliktelse til folk — velgerne, legger han til.

Kristjánsson mener politikere bør hente råd hos forskere, men det er ikke gitt at de skal lytte til dem likevel.

— Så får også forskerne gjøre sitt beste for å overbevise folk om at de har rett, men til syvende og sist må folk, ikke forskere bestemme. Jeg har inntrykk av at det er en manglende forståelse for dette i akademia.

Kritisk til «arrogant» rektor-sjikt

Kristjánsson har ofte vært i debatter om verdien av høyere utdanning, og mener folk har vanskelig for å diskutere dette.

— Jeg synes det til tider hersker en hårsårhet i og rundt høyere utdanning, som jeg ikke helt skjønner hvor kommer fra. Det er utrolig lett å tråkke folk på tærne. Det er mulig jeg formulerer meg teit, men det sekundet jeg spør hvorvidt det er nødvendig at så mange går på universitetet, virker det som om folk tar det som en personlig fornærmelse mot deres eget utdanningsvalg. Men dette er jo en strukturell kritikk av at vi har en markedsdrevet inflasjon i høyere utdanning, ikke et forsøk på å rakke ned på folk som har studert.

— Hva mener du da om at rektorene ofte er misfornøyde på statsbudsjettdagen? De har jo bedre budsjetter enn i de fleste andre land.

— Jeg tenker egentlig at det er bra Norge bruker mye penger på forskning og høyere utdanning. Jeg er også for å øke studiefinansieringen, men jeg opplever vel at det ofte finnes en form for berettighet på dette feltet.

— Hva mener du med det?

— Når jeg hører rektorene debattere med Ola Borten Moe hender det at jeg tenker «fy faen, han har et poeng», selv om jeg kanskje er uenig i sak . Den selvrettferdigheten og her er vi på vår høye hest-mentaliteten til deler av ledersjiktet i akademia er usympatisk. Når de lar seg framstille sånn kan det potensielt føre til en ond spiral, der stereotypien om den elitistiske og folkefjerne forskeren blir forsterket. For særlig på høyresiden finnes det jo en farlig tendens til å stemple forskning som pengesløseri og forskere som noe slags fiender av folket.

Han understreker at han ikke kan nok om innholdet i debatten rundt finansiering og Forskningsrådet.

— De fleste forskere og akademikere som uttaler seg i media framstår veldig kompetente. Det er rektorene og universitetsdirektørene — det ledersjiktet der — som av og til kan framstå som arrogante. Jeg opplever for eksempel ikke at det er et veldig stort anliggende for den jevne forsker i Norge å legge ned utdanningen på Nesna. Men det er tydeligvis viktig for ledelsen ved Nord Universitet.

Vil ha mer forskerformidling

Generelt ønsker Kristjánsson seg flere forskerstemmer på TV og radio.

— Den typen ekspertise er det for lite av i offentligheten. Men det er ganske mye mellomfag i statsvitenskap og 15 år i Statnett bak seg-ekspertise. Det er to helt forskjellige ting.

Og han ønsker gjerne flere offentlige intellektuelle:

— Jeg er litt redd for hva som skjer når 68-er-generasjonen dør ut. Dette er en generasjon med sterk politisk slagside, men mange av dem har et ønske om å virke i den større offentligheten, til beste for en større sammenheng. De sitter ikke bare på et eget rom og holder på for seg selv.

Kristjánsson mener ikke det er opplagt at det er avgjørende for Norge å belønne forskere for å nå opp i den internasjonale konkurransen om publiseringspoeng.

— Når man er mer opptatt av publisering internasjonalt enn samfunnsdebatten, er det litt dystopisk. Vi trenger forskning om eget land og samfunn. Det er en risiko med å ha et slikt system, og internasjonaliseringen som følger med.