Følte seg holdt som gissel for det han brydde seg om

— Jeg klarte ikke å se for meg hvordan jeg skulle få arbeidsdagen til å gå opp. Jeg slet lenge med det, og selv om jeg jobbet på fritiden, i helgene og nesten samtlige ferier, kom jeg aldri à jour, sier Alexander Sandtorv.

Til slutt fikk nok være nok. Sommeren 2022 var tiden som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo over. Sandtorv forlot en fast stilling i staten for å bli frilanser.

— Jeg tror opplevelsen jeg hadde i norsk akademia knakk troen min på arbeidslivet for godt. Alt som ble forventet av meg som førsteamanuensis utgjorde samlet sett en 250 prosent stilling. Det lå en føring der om at jeg skulle gjøre fryktelig mye mer enn det jeg egentlig hadde sjans til i en normal arbeidsuke, og konsekvensen ble at jeg gjorde alt litt dårligere. Til slutt ble det brannslukking hver dag.

— Er det ikke lett at det blir for mye jobb som frilanser også?

— Uansett hvor mye jeg driver rovdrift på meg selv, blir det mindre enn det var da jeg var ansatt i sektoren. Og som frilanser er det tross alt jeg som tar valget.

Rikskjemikeren er ikke alene. Khrono har tidligere skrevet om faglærer Hallvard Trætteberg ved NTNU som fikk nok av New Public Management og stadig flere pålegg utenfra. Etter studietid, fem år som stipendiat og 20 år som faglærer ved universitetet fikk han nok av «bestillingshelvete» og sa opp jobben.

Undersøkelser viser overarbeid

— Dette er et problem vi kjenner veldig godt, og som vi ser i alle dataene våre, sier Forskerforbundets leder Guro Elisabeth Lind og viser til et knippe undersøkelser:

• NIFUs tidsbruksundersøkelse fra 2021 viser at professorer jobber oppimot 50 timer hver uke, og første amanuenser i overkant av 45.
• Forskerforbundets undersøkelse om arbeidsforhold under korona hvor fire av fem oppgir at de bruker mer av fritiden på jobb enn ønskelig.
• Statsansattundersøkelsen for 2021 trekker frem de som jobber innen forskning og undervisning som mest uenig i god at det er en balanse mellom arbeid og fritid, og mellom arbeidstid og arbeidsmengde.
• Forskerforbundets medlemsundersøkelse fra høsten 2021 der en av tre faste ansatte sier de har vurdert å forlate akademia, og bare en av fem postdoktorer sier de vil anbefale andre en karriere i akademia.

— Her er det store systematiske ting vi må tørre å ta tak i. Historier om folk som forlater akademia på grunn av arbeidspresset er langt fra uvanlige. Og de får seg gjerne noen aha-opplevelser når de gjør det. De får gjerne mer fritid, bedre lønn og minst like givende arbeidsoppgaver, sier Lind.

— Vi må normalisere det å snakke om at arbeidsdagen ikke går opp.

— Lidenskapen skulle være nok

Sandtorv forteller at han ble møtt med en holdning om at det bare er sånn det er da han forsøkte å ta opp problematikken lokalt ved UiO.

— Jeg har tullet litt med at det er som å komme ut av et voldelig forhold. Jeg opplevde arbeidshverdagen som en kamp jeg aldri kunne vinne. Eneste utvei var å si opp, sier han.

— Jeg ble holdt som gissel for det jeg brydde meg om. Lidenskapen min var forskning, formidling og undervisning, og jeg ble hele tiden fortalt at den lidenskapen skulle være nok. Den skulle holde meg gående selv om det bare ble mer og mer å gjøre.

I tillegg opplevde Sandtorv vilkårene for formidling som veldig dårlige. Det var noe som skulle gjøres på toppen av alt annet, forteller han, noe som også var medvirkende årsak til at han sa opp jobben for å satse på formidling som frilanser.

Sandtrov er blant dem som har fått seg en aha-opplevelse. Han tror det er mange akademikere som har behov for å høre følgende:

— Det finnes et liv utenfor akademia, og det er ganske fint. Nå har jeg fri nesten hver helg og i feriene. Det hadde jeg ikke før. Og lønnen er bedre også.

Samtidig skjønner han at det for mange kan sitte langt inne å forlate akademia.

— De som er så heldige og når gjennom det trange nåløyet, de har jobbet hardt lenge de. Da jeg fikk stillingen som førsteamanuensis kunne jeg ikke tro at jeg hadde nådd frem, og jeg var klar til å erobre verden. Og selv om det gjorde vondt å stå i stillingen, følte jeg at jeg måtte bli ettersom jeg hadde lagt ned så mye arbeid i det. Til slutt klarte jeg ikke mer, sier Sandtorv.

— Tankekors for oss som kunnskapssamfunn

— Vi må få bukt med det ufrivillige overarbeidet i akademia. Beregningene av hvor mye tid som trengs til arbeidsoppgavene er ikke reelle. Og de ansatte er for dedikerte til at de går med på å levere dårligere kvalitet for å bli raskere ferdig, sier Lind i Forskerforbundet.

— Pålagte kjerneoppgaver må kunne løses innenfor normalarbeidstid.

Klarer en ikke det vil det gå utover attraktiviteten til yrket, mener hun, noe som igjen vil bli et problem for kunnskapsnasjonen Norge.

— Det at attraktiviteten til forskeryrket går ned er et tankekors for oss som kunnskapssamfunn.

I Forskerforbundet håper de nå at tillitsreformen vil demme opp for noe av arbeidspresset på de ansatte i akademia.

— Det er et trangt nåløye for å i det hele tatt bli ansatt, også krever en rapportering for hvert eneste kurs, hvert eneste semester. Hvor er tilliten? Det er nok mye overrapportering, og på toppen av det kuttes det i støttestillingene. Det er ikke bærekraftig, sier Lind.

Hun viser til Eftedal-saken. Ingrid Eftedal var fast midlertidig ansatt ved NTNU, og ansvarlig for å selv hente inn eksterne midler til å finansiere egen forskning. Da en søknadsfrist til Norges forskningsråd gikk ut mens Eftedal var syk ble hun sagt opp.

— Hun sa det så godt: «Forskning er konkurranse til du en dag snubler».

LES OGSÅ

Gules farvel til akademia:— Det er mange som går på universitet som ikke har noe der å gjøre