akademia sett utenfra

Håper flere velger arbeidslivet som skole

— Mange føler nok at universitets- og høgskolesektoren er veldig frakoblet resten av samfunnet, sier Jan Arild Snoen.

— Den normen vi fortsatt bør ha er at folk må komme seg i jobb. Alt ærlig arbeid er bra arbeid, sier «ustudert røver», forfatter og kommentator, Jan Arild Snoen.
— Den normen vi fortsatt bør ha er at folk må komme seg i jobb. Alt ærlig arbeid er bra arbeid, sier «ustudert røver», forfatter og kommentator, Jan Arild Snoen.
Publisert Oppdatert

— I Norge har vi to velferdsordninger myntet på Høyre-folk — BSU-ordningen og høyere utdanning. Disse ordningene er ment å gjøre det lettere for dem med dårlig råd, men de brukes stort sett av middelklassen, sier den uavhengige forfatteren og kommentatoren, Jan Arild Snoen (58).

Fakta

Akademia sett utenfra

  • Hvordan oppfattes akademia og forskere utenfor «boblen»?
  • Det skal vi prøve å finne ut av gjennom intervjuserien «Akademia sett utenfra», der folk som ikke nødvendigvis vet hva «UH-institusjon» betyr kan komme med sine betraktninger om akademias rolle og synlighet blant annet - sett utenfra.
  • Serien ble innledet 27. desember med artikkelen «Høy tillit til forskerne selv om den synker etter pandemien»
  • Førstemann ut til å komme med sine betraktninger om akademia sett utenfra, var Rødt-politiker Mimir Kristjánsson.
  • I denne artikkelen deler forfatter og kommentator Jan Arild Snoen sine tanker og meninger

Khrono har invitert ham til å si hva han mener om akademia — som et blikk utenfra.

Liker stempelet som intellektuell

Snoen har bakgrunn fra Frp og Høyre, men er nå partiløs. Han har gitt ut flere debattbøker, og har hatt fast spalte i en rekke aviser, blant annet Aftenposten og Minerva, og har opparbeidet seg status som en slags «intellektuell på høyresiden».

Men noe høyere utdanning har han ikke, bortsett fra «forberedende» på universitetet.

— Jeg tror ikke folk tenker over at jeg ikke har høyere utdanning. Jeg håper ikke det. Det er jo litt av poenget. Jeg liker å bli kalt intellektuell, selv om jeg ikke har noen papirer å vise til. Man kan tilegne seg ganske mye kompetanse på annen måte. Journalistikk er et av de beste eksemplene på at man ikke trenger høyere utdanning. Man lærer mest av å gjøre, sier Snoen, og fortsetter:

— Dette med grundighet og faglighet, evnen til å sette seg inn i vanskelig stoff — man kan kalle det akademiske idealer — det burde også være mer allmenne idealer. For slik kunnskap og ferdigheter kan man i stor grad tilegne seg utenfor universitetene og høgskolene.

Arbeidslivet som skole

Arbeidslivet har vært skolen hans.

— Jeg hadde noen småjobber før jeg ble slukt av politikken. Min første ordentlige jobb etterpå var for et konsulentselskap. Jeg jobbet i praksis som samfunnsøkonom der uten å være det. Vi jobbet i team. Alle andre som jobbet faglig hadde universitetsutdanning, men det var også nyttig at noen av oss hadde en litt annen erfaring. Jeg kunne skrive og jeg kunne politikk. Dette påvirker nok litt hva jeg mener om disse tingene, sier han.

— Mange føler nok at universitets- og høgskolesektoren er veldig frakoblet resten av samfunnet. Jeg tror det er en overdreven forestilling, men det er noe i det, sier Jan Arild Snoen.
— Mange føler nok at universitets- og høgskolesektoren er veldig frakoblet resten av samfunnet. Jeg tror det er en overdreven forestilling, men det er noe i det, sier Jan Arild Snoen.

Man skal ikke undervurdere hvor mye man kan lære gjennom å jobbe, mener Snoen.

— Kan man lære mye av det samme utenfor universitetet?

— Ikke nødvendigvis det samme. Og jeg sier ikke at høyere utdanning er bortkastet, men mange steder burde man kunne fungere i jobb uten å trenge å vise til disse papirene.

Høyere utdanning som sorteringsmekanisme

Høyere utdanning fungerer i dag primært som en sorteringsmekanisme, mener Snoen.

— Kanskje fungerer det enda mer som det enn som en kompetanseutviklende mekanisme, sier han.

Snoen tror arbeidsgivere i svært mange tilfeller legger lista høyere enn det som er nødvendig for jobben.

— Det kan føles tryggere for en arbeidsgiver å velge en med master eller bachelor enn en uten. Da er det heller ingen som kritiserer dem. Det er lettere enn å «ta sjansen» på en uten.

— Kan det ikke være at en med mer høyere utdanning er bedre kvalifisert for en del jobber, fordi de har lært en del gjennom studiene?

— Jo, ofte er de jo det. Spørsmålet er om arbeidsgivere ofte overvurderer behovet for den type kompetanse. De må jo gjerne betale mer for en slik person, og på samfunnsnivå koster det mye for skattebetalerne.

Likevel har Snoen anbefalt datteren sin å ta universitetsutdanning.

— Jeg kan ikke anbefale å gjøre som jeg gjorde. Det er nok enda vanskeligere å klare seg uten høyere utdanning nå.

Ikke alle som har teoretisk et talent

Snoen påpeker at i Norge er lønnspremien for å ta høyere utdanning mindre enn i mange andre land.

— Man må altså foreta en avveining her. Jeg mener at det ikke er alle som har talent for å ta en teoretisk utdanning.

Snoen er kjent for å være opptatt av offentlig pengebruk, og han mener også at det brukes for mye skattepenger på høyere utdanning. Han syns vi bør tenke over at en svært stor del av kostnaden for høyere utdanning bæres av andre enn studentene selv.

Dagens situasjon, der mange arbeidsgivere «overetterspør» kompetanse, kan føre til at folk ikke får utnyttet den utdanningen de har tatt, ifølge Snoen.

— Hvis det er sånn som du sier, at for mange studerer, er det en trend det er mulig å snu, tror du?

— Det kan være at en del arbeidsgivere etter hvert finner ut at de kan få like god nytte ut av de med litt lavere kompetanse. En ting som kan gi rom for optimisme er at det er en ganske flat lønnsstruktur i Norge. Håndverkere tjener okey etter min mening. Men ellers er dette er dette en veldig sterk norm, sier han, og fortsetter:

— Å være den første i sin familie som tar høyere utdanning har vært et mål mange steder, og en del av den norske klassereisen. Normen om at denne veien er best er så sterk at den er vanskelig å komme ut av.

Det er likevel en norm vi bør kvitte oss med, ifølge Snoen.

— Den normen vi fortsatt bør ha er at folk må komme seg i jobb. Alt ærlig arbeid er bra arbeid, sier han.

— Vi trenger politikere som både setter seg inn i forskning og som tør å ta kampene internt — mot vanetenkning, redsel og det å tørre å være i utakt med folket, sier Jan Arild Snoen.
— Vi trenger politikere som både setter seg inn i forskning og som tør å ta kampene internt — mot vanetenkning, redsel og det å tørre å være i utakt med folket, sier Jan Arild Snoen.

I elfenbenstårnet

— Hvordan oppfatter du forskere og akademikere?

— Det virker jo som om ganske mange akademikere sitter i et slags elfenbenstårn og holder på med sitt. Man får inntrykk av at de skriver vitenskapelige artikler, deltar på seminarer og er med på interne diskusjoner, men at det i liten grad drives med formidling. Dette gjelder selvsagt langt fra alle, og det er jo blitt lagt økt vekt på formidling de senere år. Å formidle ligger nok likevel ikke for alle, det er ikke alle som er like gode muntlig.

Snoen tror en del akademikere er nølende til å gå ut i debatter på annet enn akkurat det de er ekspert på.

— På den andre siden har man den typiske «public intellectuals» som mener mye om alt mulig. Det kan også være litt problematisk — at det menes veldig mye normativt om noe man egentlig ikke har fagkunnskap på. Men hvis jeg må velge foretrekker jeg likevel den siste.

Ønsker mer forskningsbasert politikk

Snoen tror mange politikere har en forestilling om at politikken deres er forskningsbasert, men at den i realiteten er mest interessebasert.

— Man bruker forskning der et passer seg, men ikke ellers.

Han trekker fram lærernorm og lærertetthet i skolen som noe som ble innført uten støtte fra forskning. Forskningen sier at lærertetthet har lite eller ingenting med læringsutbytte å gjøre, forteller han.

— Så dette er en veldig kostbar måte å øke læringsutbyttet på. Men det overses helt. Her er det absolutt ikke samsvar mellom det forskningen sier og det politikerne gjør. Kunnskapen går i en retning, men hvis det strider mot politikernes interesser, gis det ikke veldig stor tyngde.

Selv mener Snoen at forskning bør ha større betydning for politiske beslutninger.

— Vi trenger politikere som både setter seg inn i forskning og som tør å ta kampene internt — mot vanetenkning, redsel og det å tørre å være i utakt med folket og interessegrupper, enten det er fagbevegelse, næringslivet eller andre.

«Det grå baklandet»

— Få andre aviser enn Khrono dekker det som skjer i universitets- og høgskolesektoren. Hvorfor er det slik tenker du? Hvorfor bryr så få seg tilsynelatende om det som skjer i akademia?

— Mange føler nok at universitets- og høgskolesektoren er veldig frakoblet resten av samfunnet. Jeg tror det er en overdreven forestilling, men det er noe i det. Dette er også litt koblet til antielitisme, og en tanke om at «de bare sitter der og holder på med sitt, det spiller ikke noen rolle for oss». Her er det en dobbelthet. På den ene siden syns folk det er veldig bra med høyere utdanning, men hvis de ikke bruker den til noe annet enn til å bli sittende på universitetet, da er det omtrent bortkastet. Det er ikke så nyttig.

— Handler dette om jantelov?

— Det er kanskje noe sånt, men det er nok mer det at dette ikke ses på som relevant. Der kommer formidlingsbiten inn. De som er i mediene og synes godt, vil man nok ikke mene det om. Men det er det grå baklandet som påvirker synet på sektoren, sier Snoen.

Skiller mellom utdanning og forskning

— Når det er statsbudsjettdag pleier det stort sett å være mange misfornøyde rektorer, men de har jo bedre budsjetter enn i de fleste andre land? Bør man heller være mer fornøyd?

— Her mener jeg det er viktig å skille mellom forskning og utdanning. Andelen av brutto nasjonalprodukt som brukes på forskning er lavere i Norge enn i en del andre land, særlig i privat sektor. Samtidig har vi et relativt lite medisin- og IT-miljø, som er svært forskningstunge sektorer, så det kan være det gir mening, sier Snoen.

Oppsummert er han ganske positiv til at det brukes store summer skattepenger på forskning. Han er mer skeptisk til at det brukes mye penger på høyere utdanning.

— Vi bruker veldig mye penger på høyere utdanning sammenlignet med Storbritannia for eksempel. Britene har et bedre system enn oss.

Han syns det er positivt at man tar skolepenger i Storbritannia, men at de også har gode låne- og nedbetalingsordninger.

— Det er en åpning for at folk flest kan studere, men det systemet gir et mye sterkere insentiv til å gjennomføre på normert tid. Det er et system der en større del av risikoen legges på studenter, og det blir mer om å gjøre å faktisk få noe ut av de årene, sier han.

I Norge vil det trolig neste år innføres skolepenger for internasjonale studenter som kommer fra land uten for EU/EØS og Sveits.

— Du syns det er bra med skolepenger altså?

— Ja, det synliggjør at dette er en investering i egen framtid. Det er ikke et velferdstiltak som staten yter for at de unge skal ha noe å gjøre på mens de tenker på hva de skal bli når de blir stor, sier han.

Snoen viser til at i Storbritannia er ikke rekrutteringen til høyere utdanning blitt dårligere fra familier uten høyere utdanning etter at skolepenger ble innført fra 2012.

— At man må betale har ikke virket avskrekkende. Det finnes fritaksmuligheter i andre enden. Mange får ettergitt store deler av lånet etter de er ferdige. Jeg mener dette er et mer sunt system.

Powered by Labrador CMS