Debatt ● ines prodöhl
Uten utenlandske forskere blir norsk akademia fort provinsiell
— Jeg mener Cecilie Hellestveits perspektiv på utenlandske forskere og deres forskning er både trist og farlig.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I debatten om hvorfor ikke flere akademikere stikker seg mer fram i det offentlige ordskiftet har Cecilie Hellestveit gått ut mot utenlandske forskere. Ifølge henne kjenner de ikke det norske samfunn godt nok og kan derfor ikke tjene det. Hun spør også «hva er poenget med forskning som ikke først og fremst har det norske samfunn som utgangspunkt?» Jeg mener hennes perspektiv på utenlandske forskere og deres forskning er både trist og farlig.
Det er trist fordi det høres ut som jamring og ikke som en kritisk tilnærming til en sak. Hun mener nemlig videre at utenlandske forskere egentlig ikke vil jobbe i Norge, men at de bare «havner» her, fordi de ikke får jobb på universiteter med høyere prestisje i andre land.
Det virker tendensiøst for meg å uttrykke en så alvorlig beskyldning uten å fremlegge bevis. Jeg leser hennes påstand som et uttrykk for frykt for at akademia taper definisjonsmakten i samfunnet. Da er det lettvint å utpeke utenlandske forskere som roten til problemet.
I tillegg til jamring finnes også en fare i Hellestveits uttalelse. Vi er vel enige om at Norges tilknytning og bidrag til verden for øvrig ikke kan beskrives uten innvirkninger fra internasjonale fagfolk, men skulle nasjonalitet bli et kriterium for hvem som ansettes, innsnevrer vi våre intellektuelle friheter. Om ikke kvaliteten i forskning er hovedkriterium, men rett farge på passet, så er faren stor at norsk akademia blir ganske provinsiell.
Hellestveit mener at hvis du har «vokst opp og blitt utdannet i New Zealand, har du ikke den samme forutsetningen for å arbeide opp mot de norske statsmaktene som når du har vokst opp i Norge.»
Da jeg leste det, lurte jeg på hvilket samfunn jeg egentlig tjener etter hennes oppfatning. Jeg er historiker og kom til Norge for tre å siden. Opprinnelig er jeg tysk, men har tilbrakt mange år i andre land, blant annet Sveits og USA. Hvis jeg skal legge Hellestveits forståelse av tilhørighet til grunn, bør jeg ikke uttale meg om historiske sammenhenger i noen av disse (eller andre) land - for jeg kan da ikke kjenne samfunnene godt nok til å «arbeide opp mot» deres statsmakter. Er min forskning da helt meningsløs?
Det stemmer at utenlandske forskere som undertegnede ikke kjenner det norske samfunn på den samme måten som Hellestveit, men betyr det - som hun antyder - at jeg ikke kjenner landet i det hele tatt? Utlendinger og minoriteter er en realitet i Norge; ikke bare i akademia. Vi ser på det norske samfunn med andre øyne enn nordmenn, men samtidig er både utlendinger og nordmenn svært heterogene grupper. Spørsmålet er derfor hva et norsk eller utenlandsk perspektiv egentlig innebærer?
Jeg forsker på globale forbindelser, transnasjonale prosesser og på hvordan verden har hengt sammen gjennom handel, transport og økonomi i de siste 200 årene. Vi er et globalisert samfunn hvor mesteparten av produkter vi kjøper er produsert med råvarer fra forskjellige regioner i verden og utenfor Norge. Derfor mener jeg det er viktig at studenter på universitetet og elever på skolen tilegner seg kunnskap om hvordan og hvorfor folk her i landet er knyttet til andre verdensdeler.
Et spørsmål jeg ofte diskuterer med studentene mine er årsaker bak globaliseringsprosessen, og nylig har jeg begynt undervisningen ved å eksemplifisere med containerskipet som satt fast på Suezkanalen i juni. Som følge av strandingen var også det norske markedet rammet; 80 container med blant annet tusenvis sykler ble forsinket til leveranse her i landet.
Til og med i dag er Suezkanalen den sentrale handelsveien mellom Asia og Europa, den bringer massevis varer til land med stor kjøpekraft som Norge. Kanalens historie fører oss tilbake 1800-tallet og omfatter store tematikker som europeisk imperialisme og seinere den kalde krigen.
Hvem er det som mener at en egyptisk forsker som driver med Midtøstens historie ikke har noe å gjøre med det norske samfunn? Ville forskningen vært mer eller mindre relevant her i landet hvis den ble gjennomført av en nordmann? Enda mer brisant er spørsmålet om hvem skal fastlegge hvilken forsking som tjener det norske samfunn?
Jeg mener vi bør unngå å generalisere så sterkt som Hellestveit, og stiller spørsmålstegn ved konsekvensene ideene våre kan ha.
Les også:
Les flere debatinnlegg på Khronos debattside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut