Skulle studere pandemier. Så kom det en i sanntid

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

FAKTA

Truls Strand Offerdal (34)

• Har levert avhandlingen «The pandemic rhetorical situation: Challenges and adaptation during the COVID-19 pandemic in Norway»
• Disputerte ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo 15. mars

— Jeg søkte en stipendiatstilling knyttet til et større NFR-prosjekt, «Retorikk om pandemi: Risikokommunikasjon i et endret medielandskap». Jeg hadde også vært interessert i politisk kommunikasjon tidligere, og synes særlig risikoforståelse er veldig spennende. Jeg skulle studere kommunikasjonen rundt pandemier, og begynte i stipendiatstillingen på tampen av 2019.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Mitt prosjekt hadde fokus på helsemyndighetene. Men prosjektet endret seg naturlig nok helt da det faktisk kom en pandemi. Jeg var hos både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratatet og intervjuet ansatte i kommunikasjonsavdelingene der, i tillegg til at jeg gjorde feltobservasjoner. Jeg var veldig heldig med tilgangen, og er veldig takknemlig til organisasjonene jeg forsket på. Det jeg særlig så på var hvordan myndighetene tilpasset seg og navigerte utfordringen med å tilpasse sitt arbeid til krisens særpreg.

— Hva finner du?

— Jeg pleier å oppsummere det som to hovedfunn. For det første at veldig mye av krisekommunikasjon handler om tilpasning og løpende prosesser i organisasjoner, og at man bør tenke på hvordan man kan styrke evnen til å svare på det uventede. Det inkluderer å ha tanker om hvordan man skal håndtere konflikt mellom ulike prinsipper og verdier, som for eksempel prinsipper om åpenhet og prinsipper om effektivitet og klarhet. For det andre argumenterer jeg for at det er forskjell på kriser. Pandemien er en mer langvarig krise enn for eksempel en naturkatastrofe eller en brann. Da er det ekstra viktig å jobbe aktivt med forståelsen av alvorligheten i krisen. Den vil gå opp og ned.

— Hva har vært mest krevende underveis?

— For det første har det vært utfordrende å forske i sanntid. Det var vanskelig å holde kontroll på hva jeg fikk inn, og aktivt gjøre valg om hva jeg ville prioritere og ikke. Jeg synes også det var krevende å holde fast i en helhet. Jeg ville gjerne se på alt og skrive om alt.

— Kom du i mål til normert tid?

— Ja, det gjorde jeg. Det humanistiske fakultetet ved Universitetet i Oslo har gjennomføringsstipend, det er et sterkt insentiv! Jeg har ikke angret underveis, jeg har syntes det har vært veldig morsomt å arbeide med dette, og det har vært et godt samarbeid i prosjektgruppen med forskere fra Oslo, Bergen, Ørebro og Roskilde.

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Nå har jeg stilling ut november, og så får vi se. Det hadde vært morsomt om det hadde vært mulig å bli værende i akademia.