Fikk årets forskningspris mens han var stipendiat

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

Fakta

Alexander Hesselberg Løvestad (32)

• Har levert avhandlingen «Virusgenomikk ved nestegenerasjon sekvensering – undersøkelse av virale genomiske hendelser i humant papillomavirus-infeksjoner og forbedring av utbruddsoppklaring av SARS-CoV-2 på sykehus »
• Disputerte ved Fakultet for helsevitenskap ved OsloMet 20. januar

— Det var litt tilfeldig. Jeg er biolog og har jobbet med mikroorganismer, mer konkret med sekvensering og analyse av mikroorganismer. Men så leste jeg en populærvitenskapelig bok om pandemier, som framstilte arbeidet med forskning på sykdomsfremkallende virus. Kanskje det var spennende å gå i den retningen, tenkte jeg. Jeg så tilfeldigvis en stillingsutlysning om HPV-forskning, og begynte i stipendiatstilling sent i 2018.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Jeg var ansatt for å jobbe med HPV-virus. Jeg gjennomførte dypsekvensering av HPV-genomer fra celleprøver. Under en infeksjon lager viruset kopier av seg selv, noe som fører til mutasjoner. Når man dypsekvenserer er det mulig å se nesten alle mutasjoner, altså endringer i genomet til viruset. Herifra kan man hente ut informasjon som kan si noe om det er lavere eller høgere risiko for å få kreft.

HPV-virus, humane papillomavirus, finnes i mange ulike varianter. Flere av dem kan forårsake livmorhalskreft. Løvestad arbeidet med disse virusene på laboratoriet ved Akershus universitetssykehus da pandemien kom.

— Jeg ble spurt om å helgenomsekvensere koronaprøver, og sa selvsagt ja til det. Dette viste seg å være nyttig i arbeid med smittesporing. Man ser da på ett virusgenom per person, som er på 30.000 nukleotider. Man kan da se om man finner felles mutasjoner eller ikke, og på den måten kunne si om et utbrudd er reelt eller ikke. Det var på et tidspunkt mistanke om fem utbrudd knyttet til et sykehus, men gjennom denne metoden i kombinasjon med tradisjonell smittesporing ble ett av dem avkreftet og vi kunne med stor sikkerhet si at to av dem hadde skjedd på sykehuset.

— Hva konkluderer du med?

— Jeg fikk en todelt avhandling, men felles er at jeg bruker sekvenseringsteknikk. Et hovedfunn jeg fant var at ulike typer HVP-virus interagerer ulikt med immunforsvaret vårt. I arbeidet med koronavirus ble virussekvenseringen en del av vurderingen på om smittevernrutinene var gode nok og hvordan man kunne innføre tiltak rettet mot utbrudd. Særlig når man jobber på et sykehus er det essensielt å vite hvor man har blitt smittet.

— Hva var mest krevende undervegs i doktorgradsperioden?

— Jeg følte meg til tider revet mellom to prosjekter, og det var litt krevende å sjonglere dem. I perioder var det mye jobb, men jeg var langt fra den på sykehuset som hadde det verst! Jeg var også glad for at jeg hadde mulighet til å dra til et kontor.

— Kom du i mål til normert tid?

— Jeg skulle egentlig bare bruke tre år, men jeg fikk litt ekstra tid fra sykehuset og i tillegg korona-tillegg. Så ja, per definisjon. Jeg opplevde også å få årets forskningspris fra Fakultet for helsevitenskap. Det var ekstremt hyggelig!

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Jeg vil gjerne fortsette innen forskning. Nå har jeg en overingeniørstilling ved Akershus universitetssykehus, der jeg jobber med sykdomsfremkallende mikroorganismer, men jeg er ikke fremmed for en postdoktorstilling i fremtiden.