Kom seg gjennom periode med «levér eller selg huset»-stemning

Doktorgradsavhandlingen handler om norsk filmdistribusjon etter Netflix.

FAKTA

Marius Øfsti (44)

• Har levert avhandlingen «Norway After Netflix. Local Distributor Strategies in a Global Movie Market»
• Begynte som stipendiat i programmet for audiovisuelle medier ved Høgskolen i Innlandet, men dette ble lagt ned i 2020. Øfsti ble da overflyttet til NTNU
• Disputerte ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU 13. januar

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Før jeg tok master hadde jeg jobbet ti år i den videregående skolen, men kjente da jeg skrev master at jeg ville skrive mer. Jeg hadde først tenkt på et historisk prosjekt, og har lenge hatt lyst til å skrive om norske videobutikker, men pendelen svingte tilbake i retning av digitalisering. Jeg skrev master om digitaliseringen av norske kinoer, og da jeg skulle ta doktorgrad ville jeg se på hva digitalisering av film har gjort med det norske hjemmemarkedet.

— Kan du presentere prosjektet i korte trekk?

— Jeg har sett på hvordan norsk filmbrasnje har endret seg etter Netflix' inntog. Jeg undersøker spesielt hvordan norske filmdistributører tilpasset sine strategier og sin funksjon da spredningen av film ble digital og global.

— Hva finner du?

— Dette er et område der utviklingen skjer raskt, så min avhandling blir et slags stillbilde av det siste normale året før pandemien. Jeg samlet data i 2019, og i fjor fikk man en ny utvikling, med flere norske Netflix-filmer, blant annet «Troll», og så kom «Gulltransporten» direkte på Viaplay. Men allerede data fra 2019 viser at for norske filmdistributører har norsk film blitt viktigere. De tapte et stort hjemmemarked knyttet til DVD da strømmetjenestene kom, og for distributørene er utenlandske filmer nå mindre verdt.

— Samtidig er det vanskelig for dem å vurdere verdien til en norsk film som ikke er laget. Noe av det viktigste jeg har gjort en nok likevel å utvikle en teoretisk modell jeg kaller «cultural industries functions», som jeg tror kan være et viktig bidrag til hvordan vi forstår filmdistributører og lignende mellomledd i andre kulturbransjer.

E24 meldte i romjulen at norske kinoer hadde ni millioner besøk i 2022. Det er langt mer enn året før, men fremdeles lavere enn før pandemien.

— Kino blir stadig viktigere for norsk film, og norsk film stadig viktigere for norske kinoer. Men det såkalte kinovinduet er i spill, da jeg gjorde mine intervju før pandemien var normen at det gikk minst 90 dager fra kinopremiere til en film ble tilgjengelig hjemme. Nå er det litt uoversiktlig både hvor lang tid det tar, og om filmene kommer på salg og leie eller om de havner på strømmetjenester.

— Hva har vært mest krevende i stipendiatperioden?

— Man snakker om at det er ensomt å være stipendiat. Da hjelper det ikke med en pandemi, og det hjelper ikke at doktorgradsprogrammet man er tilknyttet blir lagt ned. Jeg vil anbefale alle å unngå dette. Jeg rakk heldigvis å få vært på et par konferanser før nedstegning og hadde et nettverk fra tidligere siden jeg hadde vært universitetslektor.

— Jeg tror at å være stipendiat i en pandemi har vært enda tøffere for dem som startet med doktorgradsprosjektet under pandemien, uten å ha noe nettverk fra før. Jeg skulle riktignok til London i april 2020 for å presentere disse «cultural industries functions» på en konferanse der mange av de forskerene jeg skriver opp imot skulle delta, men den muligheten ser jeg ut til å få i mai i år isteden.

— Kom du i mål til normert tid?

— Ja, jeg gjorde det, selv om det faktisk tok et år lenger enn det skulle tatt. Mye takket være at Høgskolen i Innlandet ga automatisk forlenging for sykedager og sykt-barn-dager. Uten det hadde det aldri gått.

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Jeg har tidligere sagt at drømmejobben min har mer undervisning enn en stipendiatstilling og mer forskning enn en lektorstilling, men jeg er glad så lenge jeg får drive med minst en av delene. Akkurat nå er jeg fortsatt stipendiat, med gjennomføringsstipend fra Høgskolen i Innlandet. Det var en fin gulrot som etterhvert ble til en pisk, på slutten var det «levér eller selg huset»-stemning. Som stipendiat jobber jeg mest for forskningsgruppa vår, BAM! - Bransjestudier innen audiovisuelle medier, men har også et lite prosjekt på gang med penger fra Medietilsynet. Så jeg har fremdeles nok deadliner og har sluppet tomheten etterpå.