kronikk ● Paul Hagen Beaumont

Norsk samfunns­debatt berikes av internasjonale perspektiver

Det utenlandske forskere mangler av innsidekunnskap, kan veies opp for ved å tilby et utenfra-blikk.

— Selv om Hellestveit overser mangfoldet i akademisk virksomhet, gjør hun rett i å framheve at deltakelse i den offentlige debatten havner langt nede på prioriteringslista for akademiske ansettelses- og promoteringskriterier, skriver Paul Hagen Beaumont.
— Selv om Hellestveit overser mangfoldet i akademisk virksomhet, gjør hun rett i å framheve at deltakelse i den offentlige debatten havner langt nede på prioriteringslista for akademiske ansettelses- og promoteringskriterier, skriver Paul Hagen Beaumont.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Dette er et omredigert innlegg, først publisert i Klassekampen

I forrige uke satte Cecilie Hellestveit fra Folkerettsinstituttet på klumsete vis i gang en ny debatt om internasjonaliseringen av norske universiteter. Kort oppsummert argumenterte hun for at det norske offentlige ordskiftet svekkes av at utenlandske forskere fyller de akademiske stillingene i landet og verken ønsker eller evner å bidra til samfunnsdebatten.

I stedet for å starte en diskusjon ble debatten avsporet av rektoren ved NMBU, Curt Rice, som enda mer klumsete svarte med å kreve at Hellestveit burde beklage, og at journalister burde slutte å sitere henne. Ikke overraskende har dette ført til høylytte forsvar for ytringsfriheten.

Som utenlandsk akademiker har jeg forståelse for Rices følelsesmessige reaksjon, men Hellestveits argument bør heller utfordres enn å sensureres.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Jeg begynner med det Hellestveit, jeg selv og trolig Rice er enige om: «Forskere i Norge som deltar i samfunnsdebatten, får ikke uttelling for det.» Selv om Hellestveit overser mangfoldet i akademisk virksomhet, gjør hun rett i å framheve at deltakelse i den offentlige debatten havner langt nede på prioriteringslista for akademiske ansettelses- og promoteringskriterier, som i sin tur virker avskrekkende for unge forskere.

Det er viktig å påpeke, derimot, at dette er en strukturell betingelse som forklarer både norske og internasjonale forskeres manglende deltakelse.

Herfra havner Hellestveit fort i trøbbel. Utover disse strukturelle betingelsene skylder hun problemet på det økende antallet utenlandske forskere og deres manglende evne og vilje til å delta i debatten. Hellestveit påstår at utenlandske forskere som meg «ikke kjenner det norske samfunnet og ikke er her for å investere i det», men «er her fordi de ikke får jobb på universiteter med størst prestisje, ennå». Det er disse generaliseringene som Rice reagerte på, men enda viktigere er det å få fram at de helt enkelt ikke stemmer.

Mitt første forslag er at norske universiteter begynner å gjøre bidrag til samfunnsdebatten til en del av stillingsbeskrivelsen (...)

Paul Hagen Beaumont, seniorforsker ved Nupi

La meg først arrestere henne i påstanden om at utenlandske akademikere ikke evner å bidra til debatten fordi de ikke «kjenner» Norge. I mitt eget tilfelle skrev jeg min første kronikk i Aftenposten innen det første året mitt i landet var omme.

Siden da har jeg skrevet i norske medier om temaer fra Navs sviktende behandling av gravide, Norges (mis)bruk av Pisa-rangeringer, norsk drikkekultur, til NRKs dekning av britisk politikk. Det utenlandske forskere mangler av innsidekunnskap, kan veies opp for ved å tilby innsideperspektivet til en utenfra. Norsk samfunnsdebatt berikes av internasjonale perspektiver, og det er skuffende at Hellestveit ikke anerkjenner dette.

For det andre påstår Hellestveit at utenlandske forskere bare bruker stillingen sin som et trinn på karrierestigen til mer prestisjefylte universiteter. Det blir nesten banalt å måtte påpeke at dette er en grov generalisering.

Erfaringen min med andre unge akademikere – norskfødte og utenlandske – er at de er mindre opptatt av prestisje enn av arbeidsforholdene og muligheten til å opprettholde en god balanse mellom arbeid og fritid. I så henseende er norsk akademia kjent for å ha noen av de beste arbeidsforholdene i verden.

Jeg tør vedde på at de fleste utenlandske forskere med faste stillinger trives godt her, i hvert fall mye bedre enn det Hellestveit antyder – et ganske trygt veddemål ettersom hun synes å mene at vi alle har planer om å stikke.

Hellestveits tese kan reddes hvis vi nyanserer påstandene hennes og flytter det analytiske fokuset tilbake på de strukturelle betingelsene som internasjonalisering skaper ved norske universiteter. Det er unektelig sant at når utenlandske forskere ansettes på midlertidige kontrakter – som postdoktorer – har de god grunn til å tvile på at Norge er deres endelige karrieredestinasjon.

Den uheldige bieffekten er at aktiviteter som å delta i samfunnsdebatten, og særlig den enorme oppgaven med å mestre et nytt språk i voksen alder, blir overskuddsprosjekter som utenlandske forskere på midlertidige kontrakter muligens ikke har råd til å ta på seg. Men prekariteten i disse midlertidige stillingene virker også avskrekkende for unge norske forskere: De vet også at deltakelse i det offentlige ordskiftet vil svekke dem i kappløpet om å få en fast stilling.

Dette rører ved den farligste konsekvensen av internasjonaliseringen av akademia, men som Hellestveit overser, nemlig importen av det internasjonale publiseringspresset. Dette truer norske arbeidsforhold.

All den tid midlertidige akademisk ansatte i Norge – utenlandske så vel som norske – vet at det er internasjonal konkurranse om de få faste stillingene som finnes, svekker de sjansene sine hvis de holder seg til en arbeidsuke på 37,5 timer.

Dermed truer internasjonaliseringen norske normer om et balansert forhold mellom jobb og fritid for stipendiater og postdoktorer. Dessverre vet jeg ikke om noen enkle løsninger som ikke ville avsondret norsk akademia og motarbeidet undervisningen og forskningen som gjøres her.

Heldigvis er spørsmålet om hvordan vi oppfordrer akademikere til å engasjere seg mer i det offentlige ordskifte både mindre alvorlig og lettere å løse. Det er mindre alvorlig fordi Hellestveit overdriver problemet.

Noe av det jeg elsker mest med Norge, er kvaliteten i den offentlige debatten. Storbritannia mangler en plattform som Dagsnytt 18, hvor politikerne stilles til veggs av sine politiske motstandere og akademiske eksperter. Jeg er overbevist om at det å stadig vekk måtte krysseksamineres der er en av grunnene til at norske politikere har en grunnleggende kompetanse som deres britiske motsatser ofte mangler.

Ikke dermed sagt at situasjonen ikke kan bli bedre. Mitt første forslag er at norske universiteter begynner å gjøre bidrag til samfunnsdebatten til en del av stillingsbeskrivelsen til akademisk ansatte og, helt vesentlig, gir oss tid til å gjøre det.

Med en bred nok definisjon av hva som teller som deltakelse, tror jeg ikke dette vil diskriminere utenlandske akademikere. For øvrig er norske aviser uvanlig mottakelige for utenlandske bidrag: Jeg vet av erfaring at Dagsavisen, Aftenposten, Klassekampen og VG oversetter debattinnlegg skrevet på engelsk. Måler man tilgang til det offentlige ordskiftet basert på slike forhold, er samfunnsdebatten her til lands trolig ledende i verden. Spørsmålet er hvordan vi gjør det mer verdt å delta i den.

Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen

Tilleggsord

Etter å ha fått tilbakemeldinger på denne kronikken, som først ble publisert i Klassekampen, innser jeg at jeg kunne vært klarere på et par punkter:

Da jeg påpekte det positive i at norske aviser oversetter debattinnlegg, skyldes dette det store gapet mellom det å kunne lese, forstå og følge norske debatter på den ene siden, og det å kunne skrive kvalifiserte debattinnlegg i riksdekkende aviser innen en rimelig tidsramme. Etter å ha undervist i engelsk som fremmedspråk i syv år, og senere undervist i akademisk skriving, vet jeg utmerket godt at det tar mye lengre tid før man mestrer å skrive avanserte tekster, enn det tar å forstå et debattinnlegg. Det er en forskjell mellom det å gjøre seg forstått og å bli tatt seriøst som fremmedspråklig.

Mens det kan ta ett år å opparbeide seg kompetansen til å følge debatten, kan det fort ta fem år å opparbeide seg kompetansen til å skrive egne bidrag.

For det andre avhenger graden av hvor mye man må kunne om norsk politikk for å kunne delta i det offentlige ordskiftet, av tematikken.

For eksempel krever det langt mindre bakgrunnsinformasjon for å skrive en artikkel som drøfter den kollektive globale beredskapssvikten i håndteringen av koronakrisen, enn det gjør å skrive et bidrag om rangerings -og testregimene i den norske skolen.

Ved å tilby oversettelse av relevante bidrag til samfunnsdebatten, fjerner avisene en teknisk barriere som ellers kunne hindre verdifulle bidrag til den norske samfunnsdebatten. Enten av akademikere som ennå ikke fullt ut behersker det norske språket, og/eller bidrag hvor det ikke er like viktig med inngående kjennskap til norsk kultur og politikk.

Avisene bidrar dermed også samfunnsøkonomisk når de tilbyr oversettelse, da dette nyttiggjør tiden mellom forståelse og evnen til å forfatte egne bidrag på et fremmedspråk blant internasjonale akademikere.

For det tredje bør en debatt om internasjonalisering gå lengre enn å kun handle om deltakelse i det offentlige rom og arbeidsnormer. En slik debatt bør også inneholde:

  • En debatt om arbeidsspråk og administrative oppgaver og posisjoner ved de ulike instituttene. Dersom instituttet har norsk som arbeidsspråk kan utenlandske forskere bli en ekstra byrde ved at de ikke på samme mate kan delta i interne komiteer etc.
  • I den grad internasjonalisering betyr at undervisning foregår på engelsk, kan det tenkes at det stilles krav om høye språkferdigheter blant norske studenter, som ofte, men ikke alltid vil reflektere virkeligheten i arbeidslivet. Potensielt kan dette virke ekskluderende for noen studenter.
  • Betydningen av internasjonale rangeringer som et mål for norske universiteter er nevnt av Hellestveit i forbifarten. Dette er trolig en av hovedårsakene til at norske universiteter nærmest er besatt av å publisere (hovedsakelig på engelsk), og i mindre grad er opptatt av å delta i den offentlige debatten, og andre fora, som ikke teller i rangeringene. De politiske implikasjonene er i stor grad analoge til PISA-debatten og fortjener en bredere refleksjon.

Poenget er at selv om jeg er uenig med Helletveits overfladiske uttalelser og analyse av årsaken til utfordringene, kan man ikke stikke under stol at internasjonalisering bringer med seg noen utfordringer. Den debatten fortjener imidlertid en langt grundigere analyse av fordeler og ulemper, og hvordan vi best kan balansere ulike behov.

Tilleggsord oversatt av Rolf Hansen og Frithjof E. Fjeldstad

Powered by Labrador CMS