New public management og politisk styringskåthet svekker kvalitet og autonomi

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LEDELSE| Kyrre Lekves artikkel i Khrono den 31. mai går i rette med mine synspunkter om situasjonen i universitets-Norge, og fortjener et tilsvar.

La meg starte med å observere at Lekve har selv vært statssekretær i Kunnskapsdepartmentet i et betydelig tidsrom. Vanskelighetene i norsk universitets- og høyskolesektor skyldes i stor grad stortingspolitikernes og departementets politiske vedtak. Mitt perspektiv i artikkelen han kritiserer er først og fremst hvordan vi internt ved universitetene skal forsøke å redusere skadevirkningene av politiske vedtak over tid, vedtak gjort av den «politikerklassen» Lekve selv har tilhørt.

Jeg fremmer forslag for å skape en intern universitetsdebatt om dette – først og fremst med utgangspunkt i UiO - og det vil være mange meninger, og det er helt sikkert sider ved saken jeg ikke har tenkt godt nok gjennom. Men vi trenger denne interne debatten ved universitetene, og kanskje noen provokasjoner for å komme videre. I noen grad argumenterer Lekve mot stråmenn, tilskriver meg synspunkter jeg ikke har: Jeg sier bare at sterke faglige kvalifikasjoner er en nødvendig betingelse for god ledelse, aldri at det er tilstrekkelig, jeg er åpen for andre ordninger enn delt ledelse ved institutter.

Lekve ignorerer at evalueringer av NFR kritiserer de kraftig for å være alt for rettet mot anvendt forskning, og at det samme gjelder EU. Han ser ut til å være uinformert om at det ved UiO er svært, svært, mange ansatte som er godt kvalifiserte til å lede et SFF, og at betingelsen for at de faglig godt kvalifiserte skal lede institutter må være at de samtidig kan videreutvikle forskningskarrieren - og da må noen administrative oppgaver delegeres etc. Jeg skal her ta fatt et annet sted, og ta utgangspunkt i det Lekve skriver først i artikkelen.

Han skriver:

«Hovedutfordringen for å prioritere kvalitet er budsjettmodellen som fører universitetets bevilgning nedover i systemet, mener Gjelsvik. Det er godt mulig at Gjelsvik har rett i dette. Men det er ett organ som kan gjøre noe med dette – organet Gjelsvik selv har vært del av i fire år: universitetsstyret. Det er ingenting som stopper et universitet eller en høyskole fra å gjøre sine egne prioriteringer innad.»

La oss anta at jeg har rett i hva hovedproblemet er - nemlig budsjettmodellenes virkninger. Lekve hevder jeg viker unna å diskutere universitetsstyrenes rolle og deres utøvelse av makt, og jeg vil derfor gå inn i dette problemområdet i resten av dette tilsvaret. Lekve har i og for seg rett helt i at styrene kan gjøre noe med dette – de har formell autonomi, og denne har økt. Men vitenskapelige studier av denne økte formelle autonomi ved universitetene, gjort blant annet av viktige norske statsvitere, for eksempel Tom Christensen, viser at den reelle autonomi er kraftig redusert de siste 20 årene. Forskning ser derfor ut til å vise at det gjerne er slik i Norge at jo mer formell autonomi man har fått, jo mer svekket har den reelle autonomi blitt. Dette er fordi styringen gjennom New Public Management systemet er kraftfull.

Så helt konkret: Hvor lett er det for universitetstyrene å gjøre noe med problemet som er identifisert som hovedproblemet?

Først vil jeg slå fast at dette er vanskelig, blant annet fordi mye av arbeidet i universitetsstyret har dreid som å forsøke å hindre politikerne i å gjøre nye og stadig mer problematiske vedtak. Et slikt vedtak som nylig er gjort er vedtaket om to sensorer ved eksamen, som en ganske samlet sektor har gått imot. Dette vedtaket vil redusere undervisningsressursene og flytte de til vurdering, og undervisningsressursene er allerede sterkt redusert fordi antall eksamener er mangedoblet ved kvalitetsreformen, uten reduksjon i arbeidet med å avvikle hver eksamen. Poenget mitt her er at universitetsstyrene blir forhindret til å ta fatt i de problemene jeg peker på fordi geskjeftige politikere stadig vekk finner på nye ting som tar oppmerksomheten til styrene. Man må ofte velge mellom å hindre ny ytre skade eller indre forbedringer, og den første oppgaven dominerer når stadig nye forslag kommer.

Den neste viktige dimensjonen er dette: Insentivordningene som politikerne har vedtatt, og andre vedtak de har gjort, gjør at det koster på pungen å forsøke å heve kvaliteten, og det kan koste mye. Det som premieres ved undervisning er at så mange studenter som mulig står til eksamen, ikke hvor mye de har lært. Det som premieres i forskning er gjerne et stort antall temmelig middelmådige artikler. I norsk sammenheng har Moser og Moser vært eksplisitte på at de har gått for å publisere få artikler av høy kvalitet: Det er strålende for vitenskapen, men slikt vil måtte være unntak i det norske systemet. Hele universitetet ville tape betydelige summer om alle vitenskapelig ansatte hadde Moser-strategien. På undervisningssida er det slik at dersom vi gir alle studenter samme gode oppfølging for at hver og en skal kunne forløse sitt faglige potensiale, så taper vi betydelige summer.

Den indirekte styringen gjennom budsjettene og insentivene er derfor sterk, og dersom man skal ta tak i de negative virkningene vil dette koste. Dette har norske politikere fra høyre til venstre sørget for. Og så må en huske at de virkelig gode universitetene internasjonalt, universiteter vi gjerne vil sammenligne oss med, som regel har langt mindre slik kvalitetssenkende styring bakt inn i budsjettmodellene. Noen, typisk de beste, har ingenting av det. De disponerer sine interne budsjetter helt fritt og på faglig grunnlag uten at deres vedtak har negative konsekvenser for størrelsen på budsjettene. De kan fokusere mot kvalitet på en helt annet måte enn vi kan. Det er meget opplysende å snakke med styremedlemmer ved disse universitetene.

Konklusjon: Universitetene styres i dag i stor grad etter et politikerskapt New Public Management system som går på tvers av akademiske verdier i forskning og undervisning – verdier som kvalitet i undervisning (oppfølging av den enkelte student) og forskning (publisering på øverste nivå). Det er en tung oppgave å forhindre skadevirkninger innad så lenge dette systemet rår. Denne oppgaven ville blitt betydelig lettere om den reelle autonomien til universitetene ble kraftig forbedret, og da må New Public Management og politikernes styringskåthet svekkes tilsvarende og erstattes av tillit til institusjonenes egen evne til styring. Jeg inviterer gjerne Kyrre Lekve med på laget for å få til dette, i et håp om at en ny regjering kan bedre situasjonen.

uh-lov

Ny lov for universiteter og høgskoler er vedtatt