Jevnt over har våre statsråder, statssekretærer og stortingspolitikere forståelse og respekt for at universiteter og høgskoler må ha betydelig grad av autonomi. Dette settes naturligvis på prøve i situasjoner som når Nord universitet skal behandle ny campusplan, mener Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen. Foto: Siri Øverland Eriksen
Jevnt over har våre statsråder, statssekretærer og stortingspolitikere forståelse og respekt for at universiteter og høgskoler må ha betydelig grad av autonomi. Dette settes naturligvis på prøve i situasjoner som når Nord universitet skal behandle ny campusplan, mener Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen. Foto: Siri Øverland Eriksen

Universitetene- og høgskolenes autonomi må styrkes i ny uh-lov

Autonomi. Dagens lov er for svak, og universiteter og høgskoler må bedre sikres selvstyre i den nye universitets- og høgskoleloven, mener rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen.

Publisert   Sist oppdatert

Universitets- og høgskoleloven (uh-loven) gir institusjonene høyst begrenset autonomi. Utover å slå fast at institusjonene ikke kan instrueres om læreinnholdet i undervisningen og i forskningen, samt om ansettelser (§1-5), er autonomi ikke berørt. Det er for svakt. Den reviderte uh-loven må sikre større autonomi.

Det er for svakt. Den reviderte uh-loven må sikre større autonomi.
Dag Rune Olsen
Rektor, UiB

Institusjonell autonomi betyr ikke at akademia skal kunne trekke seg tilbake til sitt elfenbenstårn, isolere seg fra omverdenen og ignorere samfunnets behov. Institusjonell autonomi er tvert imot avgjørende for at institusjonene skal oppfylle samfunnsoppdraget og innfri forventningene til oss som kunnskapsinstitusjoner. Uten betydelig autonomi vil det ikke være mulig å utvikle institusjonene gjennom egne strategier, prioriteringer og disponering av ressurser. Uten betydelig autonomi vil styret kun bli et implementeringsorgan for departementet. Uten betydelig autonomi vil det ikke være mulig å være lydhør for regionale utdanningsbehov eller å konkurrere i den internasjonale forskningsfronten. Derfor er det også at institusjonell autonomi drøftes hyppig når rektorer fra ulike land og verdensdeler møtes.

I praksis opplever norske universiteter og høgskoler rimelig høy autonomi. Det gjenspeiles også av European University Association (EUA) sin kartlegging: «University autonomy in Europe». Av i alt 29 land tilhører norske institusjoner den øverste tredjedelen når det gjelder akademisk og organisatorisk autonomi, men innehar nær bunnplassering når det kommer til finansiell autonomi. Svak finansiell autonomi skyldes dels at vi ikke tar skolepenger, noe det også er bred politisk enighet om. Men finansiell autonomi handler også muligheten til selv å eie bygg. Så langt har de eldste institusjonen en eiendomsfullmakt som gir betydelig autonomi, men som vil forringes vesentlig dersom regjeringen følger anbefalingene fra et konsulentfirma om å overføre alle universitets- og høgskolebygg til Statsbygg.

Vi skårer rimelig høyt på organisatorisk autonomi fordi institusjonene selv avgjør hvordan toppledelsen (rektor) rekrutteres, og fordi institusjonen selv avgjør den interne organiseringen i fakulteter, avdelinger og institutter. Men, undersøkelsen stiller ikke spørsmålet om og i hvilket omfang institusjonens styre kan instrueres av overordnet myndighet. Kanskje har de som laget undersøkelsen ikke engang sett det for seg som en mulighet. At uh-loven i §1-5 omtaler begrensningen i hva institusjonene kan instrueres i, snarere enn det motsatte, viser med all mulig tydelighet at departementet har lovhjemmel for omfattende og betydelig styring av institusjonene. Hadde EUA sin kartlegging fanget opp dette ville Norge trolig ha vært en sterk konkurrent til bunnplassering i organisatorisk autonomi.

Og naturligvis utøves det statelig styring. I første rekke gjennom årlige tildelingsbrev, etatsstyring og gjennom frivillige utviklingsavtaler eller ved enkeltvedtak i Stortinget. Statlig styring er legitimt. Noe annet ville også vært påfallende av en eier som årlig bruker 37 milliarder kroner på høyere utdanning. Departementet utøver sin eierstyring gjennom styrene ved institusjonene, som etter uh-loven har ansvar for at «den faglige virksomheten holder høy kvalitet og for at institusjonene drives effektivt og i overensstemmelse med de lover, forskrifter og regler som gjelder, og de rammer og mål som gis av overordnet myndighet». I hvor stor detalj departementet velger å styre institusjonene avhenger av hvordan «rammer og mål som gis av overordnet myndighet» fortolkes. Her har departementet stort handlingsrom.

Jevnt over har våre statsråder, statssekretærer og stortingspolitikere forståelse og respekt for at universiteter og høgskoler må ha betydelig grad av autonomi. Derfor er de også klokelig nok tilbakeholden med å gripe inn i enkeltsaker. Dette settes naturligvis på prøve i situasjoner som når Nord universitet skal behandle ny campusplan. Statsråd Nybø er åpenbart under betydelig politisk press for å gripe inn og forhindre nedlegginger. Samtidig utfordrer inngripen i styrets arbeid institusjonens reelle autonomi på det mest grunnleggende. Enklere er det nok å vise til institusjonenes autonomi når enkeltpolitikere har ønsket seg statsrådens inngripen ved avvikling av særskilte studieprogrammer.

I Jeløya-plattformen åpnet den daværende Solberg-regjeringen til en debatt for økt autonomi ved å: «Ta initiativ til en mulighetsstudie […] for å sikre mer uavhengige institusjoner». Men teksten inviterte til mer enn en mulighetsstudie for økt autonomi; den pekte også på foretaksmodell som en mulig løsning. Og med det havarerte debatten om økt autonomi. Statsråd Nybø har selv gjentatte ganger påpekt at institusjonell autonomi er for viktig til å avhenge av forståelses- og innsiktsfulle statsråder og øvrige politikere. Den må sikres. Men endrede tilknytningsformer og foretaksmodell er på ingen måte eneste vei å gå. Institusjonell autonomi kan sikres gjennom lov.

Dagens uh-lov garanterer institusjonene en viss grad av autonomi ved å omtale i to korte punkter hva de ikke kan instrueres i eller gis pålegg om. Det motsatte utgangspunktet er naturligvis mulig. Nemlig at loven slår fast at universiteter og høgskoler er autonome institusjoner, og at loven deretter gir unntak for hvilke konkret forhold institusjonene kan instrueres i og gis pålegg om. Kunnskaps-departementet har nedsatt et lovutvalg som skal levere forslag til ny uh-lov innen februar 2020. Jeg vil utfordre lovutvalget til å tenke nytt og modig om hvordan institusjonenes autonomi kan sikres til beste for samfunnets behov for kunnskap.