Debatt Nils Roll-hansen

Forskningsrådets historiske skylapper

Uavhengig av hvordan man ser på forskjellen mellom grunnforskning og anvendt forskning gjenstår spørsmålet om harmoni eller motsetning mellom finansiering og akademisk frihet, skriver Nils Roll-Hansen.

Går Forskningsrådet rundt med skylapper? Her ved avtroppende administrerende direktør John-Arne Røttingen
Går Forskningsrådet rundt med skylapper? Her ved avtroppende administrerende direktør John-Arne Røttingen
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen diskuterte i Khrono 26. oktober det aktuelle spørsmålet: «Utfordrer forskningsfinansieringen den akademiske friheten?» Han fant at det ikke er noe problem: «Ingen offentlig finansiering i Norge, hverken grunnbevilgning, støtte fra forskningsrådet eller oppdragsforskning fra departementer og direktorater utfordrer denne friheten.» Jeg antar han mener at det samme gjelder om forskningen er finansiert fra næringslivet eller andre private kilder, bare den holder seg til de etiske normene som sikrer vitenskapelig integritet og autonomi.

I et innlegg (2. november) innvendte jeg at en slik påstand om full harmoni mellom finansiering og frihet er tvilsom og trenger god begrunnelse. I sitt tilsvar (Khrono 9. november) går imidlertid Røttingen utenom spørsmålet om finansiering. Han begrenser seg til å diskutere forskjellen mellom grunnforskning og anvendt forskning. Det synes som han overser at spørsmålet om uheldige finansieringsformer står helt sentralt i internasjonal forskningspolitiske debatt.

Med sitt ene enhetlige forskningsråd er Norge er et forskningspolitisk annerledesland. Denne særstillingen til Norges forskningsråd har en interessant historisk opprinnelse.

Når ett enhetlig forskningsråd skal dekke hele feltet av vitenskaper, fra fysikk og kjemi til humaniora og samfunnsvitenskap, samt hele spektret virksomhet fra den mest teoretiske til den mest praktiske, er det vanskelig å unngå ensretting.

Nils Roll-Hansen

Fusjonen av fem forskningsråd til ett i 1993 var preget av en visjon om fremtidens vitenskap som var populær på den tiden. Visjonen kommer godt til uttrykk i The New Production of Knowledge (1994). Et manifest som beskriver hvordan fremtidens kunnskap vil bli produsert i et system der vitenskapelig forskning er nær integrert med næringsliv, offentlig administrasjon og politiske institusjoner. Kort sagt et system der vitenskap ikke lenger har noen spesiell autoritet når det gjelder kunnskapens gyldighet.

Forfatterne var en internasjonal gruppe av fremtredende forskningsadministratorer og spesialister på forskningspolitikk, og prosjektet var finansiert av et svensk forskningsråd med spesiell interesse for forskningspolitisk innovasjon, Forskningsrådsnämden.

Liknende tanker om tverrfaglighet, sammensmelting av teoretisk og praktisk vitenskap, og integrering med næringsliv og statsadministrasjon preger «Organisering for helhet og mangfold i norsk forskning» (NOU 1991:24). En utredning som bidro sterkt til utviklingen som skapte Norges forskningsråd. Kapittel fire i denne utredningen forteller hvordan den gamle «sosiale kontrakten mellom vitenskap og samfunn er brutt sammen» og en radikal nyordning trenges. Blant konklusjonene var at det ikke lenger er «hensiktsmessig å opprettholde et organisatorisk skille mellom grunnforskning og anvendt forskning». (Se Avhengig av Forskning. De norske forskningsrådenes historie, 2019, s. 380 og s.384.)

Når ett enhetlig forskningsråd skal dekke hele feltet av vitenskaper, fra fysikk og kjemi til humaniora og samfunnsvitenskap, samt hele spektret virksomhet fra den mest teoretiske til den mest praktiske, er det vanskelig å unngå ensretting.

Naturlig nok foregår det en intens internasjonal debatt om den akademiske frihetens vilkår under forskjellige former for finansiering, for eksempel innenfor medisin, miljøforskning og samfunnsforskning. Det er vanlig å hevde at en finansiering som er styrt av politiske og økonomiske interesser kan begrense og undergrave den akademiske friheten til å velge forskningsspørsmål og metode og fritt formidle resultatene.

Jeg hevdet at det finnes viktige forskjeller mellom grunnforskning og anvendt forskning og at god forståelse av disse forskjellene kan hjelpe til å oppklare debatten om finansiering og frihet. Typisk anvendt forskning sikter i første rekke på å løse praktiske problemer. Derfor er den naturlig nok forholdsvis sterkt styrt av de praktiske politiske og økonomiske interessene som står bak finansieringen. Typisk grunnforskning finansieres primært for å skaffe allmenngyldig kunnskap uten forventning om bestemte praktiske resultater. Derfor er friheten større. Dette er ikke noe enten eller, mye forskning har viktig innslag av begge deler, men forskjellen er viktig for fornuftig organisering.

Røttingen argumenterer mot et «skarpt skille mellom ‘teoretisk’ og ‘praktisk’ forskning». Men han forklarer ikke hva han mener med et «skarpt skille». Han godtar tydeligvis at det er forskjell – mellom «grunnleggende» og «mer anvendelsesorientert forskning» som han kaller det, og at denne forskjellen er viktig i prioritering av forskningsoppgaver og fordeling av midler. Det gjelder som han sier å organisere et system hvor den grunnleggende og den anvendte forskningen spiller godt sammen. Dette er jeg helt enig i.

Ideologien om tverrfaglighet og samfunnsintegrering som preget opprettelsen av det samlede Forskningsrådet i 1993 kan forklare Røttingens mistolkning av meg. Den nye institusjonen ble mye kritisert for at den så bort fra forskjeller mellom fagene i innhold, kultur og samspill med samfunnet. Ikke minst følte mange humanister seg presset inn i et fremmed økonomisk-administrativt system som la vekt på effektivitet målt på urimelige enkle måter. Denne kritikken ble tilbakevist i to evalueringer (2001 og 2012) fra Technopolis, som er et internasjonalt aktivt og innflytelsesrikt konsulentselskap spesialisert på forskningsorganisasjon og -politikk.

Siden evalueringene var bestilt av samme departement som stod for fusjonen, og siden Technopolis i høy grad delte vitenskapsforståelsen i The New Production of Knowledge, var ikke resultatet overraskende: Fusjonen fungerte tross noen startvansker godt. Det nye enhetlige Norges Forskningsråd representerte ifølge Technopolis et fremtidsrettet syn på vitenskapelig forskning, og kritikken var reaksjonær. Den hang igjen i et foreldet begrep om «grunnforskning» og var knapt noe mer enn et retorisk grep til støtte for en selvsentrert «asosial vitenskap» som var «frikoblet fra samfunnet», mente Technopolis.

Uavhengig av hvordan man ser på forskjellen mellom grunnforskning og anvendt forskning gjenstår spørsmålet om harmoni eller motsetning mellom finansiering og akademisk frihet. Det er på tide at Forskningsrådet blir kvitt skylappene og forholder seg mer åpent og diskuterende til de grunnleggende spørsmålene om forholdet mellom vitenskap, økonomi og politikk.

Powered by Labrador CMS