kronikk● thorgeir kolshus
Når akademikere tar seg ytringsfriheter
Med enkle grep kan vi alle ta ansvar for at akademikeres reelle ytringsrom kan holdes videst mulig.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I spann med Bente Træen og Ole Jacob Madsen hadde jeg inntil nylig ansvar for det obligatoriske emnet i forskningsformidling på ph.d.-programmet ved Det samfunnsvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo. Det består av en dag med undervisning og en dag med praktiske intervjuøvelser, og det er oppløftende på alle vis.
Flertallet av den nye generasjonen forskere har gjennomgått et skoleløp med en læreplan som vektlegger presentasjonsteknikk. Det merkes. Ikke bare er de gode til å tilpasse sitt budskap til ulike målgrupper. De later heller ikke til å være engstelige for å balansere på grensen mellom forenkling og overforenkling, noe som kjennetegner alle faser av forskningsprosessen (for ingen lager et kart i målestokk 1:1).
I form og sjangerbeherskelse har vi emneansvarlige vel så mye å lære som å lære bort. Vi har derfor i stadig større grad valgt å vektlegge at formidling ikke bare kan bidra til å gjøre verden litt mer opplyst, men også at ulike former for forskningskommunikasjon ofte vil være verdifullt for forskningen selv.
Et av våre erfaringsbaserte poenger har vært at det å formidle tidlig i et prosjekt kan høste tilbakemeldinger som gir nødvendige justeringer og viktige korrigeringer, og kanskje endog peke på noen blindsoner.
I mørke stunder tar jeg meg selv i å tenke at dagens ferske formidlere møter flere hindre enn jeg gjorde
Thorgeir Kolshus, forsker ved Disco - senter for mangfoldsstudier (OsloMet)
I tillegg oppfordrer vi alle til å ta sin del av ansvaret for de mange temaene som faller mellom mange enkeltforskeres stoler, der ulike fag byr på perspektiver som utfyller hverandre. Spesielt for samfunnsvitenskapene er det ofte glidende overganger mellom egen forskning, særfaglig kunnskap og allmenn debatt. Det er altså mange veier både inn til og ut fra det vi selv kan aller best. Et slikt oppmerksomhetsfortrinn er og blir et privilegium.
Samtidig har vi understreket at tiden etter en formidlingsinnsats vel så ofte kjennetegnes av stillhet som av med- eller motvind. Og ettersom de fleste av oss har en tendens til å tenke at taushet må være talende, er det fort gjort for en fersk formidler å tolke den som allmenn misbilligelse. Derfor har vi også vektlagt betydningen av å gi anerkjennelse og oppmuntringer når vi leser eller hører andre gi seg formidlingen i vold.
Denne formaningen er også erfaringsbasert – for vi kjenner knapt noen forskere som er så blaserte at de ikke setter pris på en melding, en epost, en vennligsinnet deling i SoMe eller en tommel opp i gangen etter en kronikk eller en medieopptreden.
Definisjonen på læring er etter sigende varig endret adferd. Og med så mange begavede forskningsformidlere bød emnet forhåpentlig ikke på så mye læring, men kanskje først og fremst bevisstgjøring. Så om gjennomsnittlig talent blant dagens stipendiater ligger på bare halvparten av det jeg har fått sett i aksjon, ligger alt til rette for en forskningsformidlingsgullalder her til lands.
Men i mørke stunder tar jeg meg selv i å tenke at dagens ferske formidlere møter flere hindre enn jeg gjorde, dengang jeg for en femten års tid siden så smått begynte å vende meg mot en bredere offentlighet. For selv om stillhet nok fortsatt er hovedregelen, later det til at også ytringsklimaet har endret seg, slik at stormene blir kraftigere og mer uforutsigbare enn før.
Og når ulike sosiale medier er blitt kontaktflate mot omverdenen i manges tilværelse, er uværet også blitt vanskeligere å søke ly fra. Hvis ikke min tilværelse hadde vært Twitter-fri da en kronikk i Dagens Næringsliv i 2012 med mild kritikk av noen vitser i programmet Brille fant veien til VGs og Dagbladets forsider påfølgende dag, er sjansen stor for at jeg fortsatt ville befunnet meg i hullet jeg da ville ha krøpet ned i.
Den nyanseringsallergien som kvikkas-tonen i en del sosiale medier ser ut til å utløse, får en ekstra omdreining i møte med en kulturell tilbøyelighet som antropologkollega, Tord Larsen, påpekte i en fotnote i 1984, nemlig at i Norge inngår også meninger i pakkeløsninger: «Si meg hvor du står i et par-tre saker, så slutter jeg meg til dine tanker og holdninger om det meste annet.»
Denne grunnholdningen gir stort rom for intellektuell makelighet, der vi sjelden tillater våre fordommer å bli utfordret. Og den som kan ha velbegrunnede standpunkter som ikke føyer seg inn i det kjente mønsteret, blir likefullt tvangsplassert. For akkurat det bladet må jo være del av den skogen. Sånn er det bare.
Nå tenker du kanskje at jeg blander kortene. For det er vel stor forskjell mellom akademiske miljøer og den bredere offentlighet på hvordan et budskap mottas og omfavnes eller imøtegås? Jeg skulle ønske det var slik. Men min erfaring stemmer på en prikk med funnene i fjorårets ISF-rapport om ytringsfrihet i akademia. Der oppgir forskere som har opplevd ubehagelige kommentarer eller trusler at det er kolleger og andre forskere som hyppigst er opphav til ubehagelighetene.
Det er kanskje ikke overraskende at akademikere påvirkes av tonen i samfunnsdebatten for øvrig. For de fleste HumSam-fagenes del er det et kontinuum fra «ren» forskning til de allmenne spørsmålene. Men det er likevel skuffende. Å bli idiotforklart i et kommentarfelt eller i en e-post spekket med særskrivingsfeil er til å leve med.
Noe ganske annet er det når kolleger som lever av å skrive og snakke viser seg å være svake lesere og lyttere – men med stor patos likefullt fraskriver deg både vett og moral overfor en følgerskare som tenker at hen som akademiker både er intellektuelt redelig og vet hva hen snakker om.
Slike opplevelser vil ta nattesøvnen fra de fleste. For førstereisformidlerne på vårt forskningskommunikasjonsemne, vil det kunne bli en erfaring som sitter i både faglig og kroppslig. Og så lenge universitetsansattes formidlingsoppdrag sjelden oppmuntres hinsides festtalene, skal det et helt usedvanlig pågangsmot til for at konklusjonen skal bli en annen enn at dette koster mer enn det smaker, og at tiden heller må brukes på meritterende arbeid.
Når færre tar seg ytringsfriheter, er konsekvensen todelt: En større del av formidlingsfeltet overlates til andre som kjenner det dårligere; og stadig mer av det som sies og skrives er farget og formet av ferden gjennom kommunikasjonsrådgiverfilteret. Og når forskere blir mer opptatt av ikke å si noe som kan tolkes feil enn av å si noe som faktisk er viktig, er vi ille ute.
Klok av vranglesningsskade skynder jeg meg nå å understreke at dette selvsagt ikke betyr at forskningsformidling skal være motstandsfri. Tvert imot! Det er førstesemesterlærdom i de fleste HumSam-fag at ulike perspektiver og innganger gir ulike svar.
Åpenhet om egne valg inviterer kommentarer og tilsvar som veier faktorene annerledes. Så selv om vi selvsagt mener vårt perspektiv er det mest hensiktsmessige, eller det som gir de minst feilaktige svarene, er vi åpne for at andres også har mye for seg.
..når forskere blir mer opptatt av ikke å si noe som kan tolkes feil enn av å si noe som faktisk er viktig, er vi ille ute.
Thorgeir Kolshus, OsloMet
Og innimellom er det bare å erkjenne at de treffer bedre. Det kan være vondt, men gjør også godt. For det er intellektuelt uhygienisk ikke å skifte mening en gang iblant. Slik uenighet er grunnleggende akademisk, først og fremst fordi den gjør både debattanter og publikum litt klokere.
Den uforsonligheten som ligger bak bastante påstander, bør derimot være faglig diskvalifiserende. Ethvert samfunnsfenomen som er verdt å forskes på, er for sammensatt til at ensidighet vil overleve brytninger med empirien. Den som ville ha vært tilfreds med å være borger i sitt eget idealsamfunn, mangler samfunnsvitenskapelig forestillingsevne.
Så hva må gjøres for å rede grunnen for bredest mulig deltagelse fra flest mulig?
Dels er det et ledelsesspørsmål. Noen institusjoner har gode rutiner og høy bevissthet rundt det presset enkeltforskere kan oppleve. Men der formidlingsvirksomheten er plassert i kommunikasjonsavdelinger og ellers først og fremst er festtaletema, blir denne delen av personalomsorgen fort fragmentert.
Det viktigste er det likevel du og jeg som kan gjøre. Og det er forbløffende enkelt. Når vi ser, hører eller leser en formidlingshandling vi biter oss merke i, fordi den var opplysende, morsom, interessant eller modig, skal vi gi en klapp på skulderen per e-post, sosiale medier eller telefon. For det er lett å føle seg alene når idiotforklaringene får råde grunnen alene.
Folkene på ytterkantene har som oftest en heiagjeng å finne støtte hos. For den som mer har listet enn trampet seg frem til en konklusjon i et vanskelig spørsmål, er den tause majoriteten ikke først og fremst taus, men ikke-eksisterende. Og selv om det muligens er en dyd å klare å tenke at den som tier også samtykker, er nok sannheten at det er nærmere en diagnose.
Så neste gang du tar deg i å tenke at dette var godt formidlet, kan du gjerne gjøre noe med det – selv om enkelte akademiske tradisjoner kan gi inntrykk av at ros er et nullsumspill.
Og så må vi orke å utfordre dem som gjengir andres argumenter på unyansert eller regelrett misvisende vis, også i de tilfellene der vi deler kritikerens ståsted. Ingen skal bruke andre som oppmerksomhetstrampoliner, og når det skjer, må det påtales. Denne redelighetsforventningen nyter alle akademikere godt av, i kraft av øket troverdighet.
Den må forvaltes og hegnes om av oss alle, fordi den i tospann med ytringsfrimodigheten gir oss frihet fra å bli puttet i bås. Derfor er det i vår felles interesse at flest mulig fortsetter å ta seg ytringsfriheter. Og selv om du ikke gjør det selv, kan du altså med et minimum av innsats gjøre det mer givende for andre.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
En akademisk julefortelling
Hun fikk samme jobb tre ganger. Nå er hun klar for nye oppgaver
Fortelling er beredskap
Norge publiserer tredje mest i forhold til folketallet
Stort tematisk mangfold i romjulsfilmene
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
To studenter er Årets navn i akademia