Akademisk frihet
Scenenekten eller pengesekken. Hva truer egentlig den akademiske ytringsfriheten?
Peker Kunnskapsdepartementets mandat til Kierulf-utvalget, som skal se på den akademiske ytringsfriheten, på de viktigste utfordringene?
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Tirsdag 20. juli presenterte Kunnskapsdepartementet ekspertutvalget som skal se på akademisk ytringsfrihet.
Mandatet for gruppen, som skal ledes av jurist Anine Kierulf, er blant annet å «vurdere om og i så fall hvordan universitets- og høyskoleloven bør endres for å tydeliggjøre de ansattes akademiske ytringsfrihet, og institusjonenes ansvar for og muligheter til å verne og støtte denne», het det i pressemeldingen fra Kunnskapsdepartementet da utvalget ble presentert.
Da ekspertgruppens medlemmer ble offentliggjort, begrunnet forsknings- høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H) mandatet overfor Aftenposten.
Han viser til kanselleringskultur og politisk korrekthet og frykter at strømninger han mener å se i USA er i ferd med å innta norske universiteter og høgskoler. Dette innebærer ifølge Asheim at noen grupper studenter har begynt å diktere hva professorer og lærere kan forske på og undervise om. Som eksempel trekker han fram fjorårets dekoloniseringsdebatt som utspilte seg ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Vi bor jo ikke i et vakuum i Norge, og forskningen er av natur internasjonal. Vi vet fra undersøkelser at en del forskere lar være å formidle forskningsfunn i offentligheten på grunn av fare for hets og kritikk.
Henrik Asheim
Asheim: Norge er ikke i et vakuum
Asheims utspill er møtt med kritikk fra blant andre sosialantropolog ved Kifo (Institutt for kirke-, religions - og livssynsforskning) Sindre Bangstad, som overfor Aftenposten gir uttrykk for at Asheim tegner et falskt og farlig bilde av en akademisk frihet under press, utøvet av antirasister og ytre venstre.
Ine Therese Berg, som er førsteamanuensis ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU, peker videre på at dekolonisering dreier seg om å utvide perspektiver, ikke kansellering.
Khrono har vært i mailutveksling med Asheim.
— Både Bangstad og Berg er uenige i at ditt eksempel illustrerer en kanselleringskultur i norsk akademia. I et innlegg i Khrono skriver sosiolog Arve Hjelseth at til tross for at kansellering og frykt for å formidle egen forskning er verdt å fokusere på, kan problemet virke overdrevet slik Aftenposten fremstiller din mandatbegrunnelse. Kan det tenkes at du forveksler den polariserte kulturkrigen i USA med ordskiftet og kulturen i norsk akademia?
— Jeg mener vi skal diskutere alt det som kan true den akademiske friheten. Mandatet er ganske åpent, men vi har sagt at de skal se på blant annet internasjonale utviklingstrekk uten at det betyr at vi skal importere problemer fra utlandet. Men vi bor jo ikke i et vakuum i Norge, og forskningen er av natur internasjonal. Vi vet fra undersøkelser at en del forskere lar være å formidle forskningsfunn i offentligheten på grunn av fare for hets og kritikk. Og det mener jeg er et problem for den enkeltes akademiske frihet, skriver Asheim.
— Anine Kierulf, som skal lede ekspertgruppen, sier til Morgenbladet at finansieringssystemet for forskning er den største trusselen mot den akademiske friheten. Hvorfor unnlate å fokusere på den kanskje største trusselen mot den akademiske friheten i et utvalg som dette og heller peke på kanselleringskultur?
— Det er helt åpenbart at akademisk frihet handler om mer enn kanselleringskultur, dette var et eksempel blant mange. Det er bra at dette temaet engasjerer og at vi får opp flere utfordringer ved den akademiske friheten enn de få eksemplene som har blitt tatt med i intervjuer som har kommet, skriver Asheim til Khrono.
Finansiering mindre problematisk enn antatt?
Marte Mangset er forsker II ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) og førsteamanuensis ved Senter for profesjonsstudier (SPS) ved OsloMet. Hun har ledet arbeidet med en nylig utgitt delrapport, støttet av Fritt ord, om ytringsfrihet i akademia.
Den kvantitative empirien derfra ga ikke indikasjoner på at forskerne opplevde finansieringssystemet som særlig utfordrende for deres akademiske frihet, eller for ytringsfriheten, ifølge henne.
— Vi ble noe overrasket, for i utgangspunktet var vi opptatt av dette, men svarene vi fikk pekte mot andre bekymringer som folk var opptatt av, sier Mangset.
— Hvilke bekymringer er det?
— Tabloidisering, frykt for at funnene deres skal misbrukes i media og harde kommentarer fra både andre forskere og publikum, er noe mange tenker mye på. Dette med tabloidisering er kanskje en klassisk klage fra forskere, men det bør ikke bare oppfattes som sutring. Det er noe som forskerne reelt sett oppfatter som et hinder for formidling. Samtidig er de klar over at forskning må forenkles og skal utsettes for diskusjon og kritikk, svarer Mangset.
— Men dette synes å være noe annet enn kanselleringskultur? Er kanselleringskultur et problem i norsk akademia, eller kan det være et narrativ man har importert litt lett fra USA for å tekkes velgere?
— Regjeringen har nok et oppriktig ønske om å styrke den akademiske friheten. Samtidig sitter man jo en begrenset periode som politiker, og man må få gjennomført ting fort. Sånn sett er kanskje begrunnelsen for mandatet litt snevert.
— Tenker du da at det også ligger et politisk motiv i dette?
— Kanskje, men jeg tror det er genuin interesse for den akademiske friheten. Det ene utelukker ikke det andre. Og begrunnelsen er ikke irrelevant. Akademisk frihet må bare ikke reduseres til å handle om kansellering, sier Mangset.
På spørsmål fra Khrono om mandatet kan være politisk begrunnet, sett i lys av valgkampen man er inne i svarer Asheim følgende:
— Dette har ingenting med valget å gjøre, og jeg syns det er merkelig at Khrono reduserer et så viktig tema til å handle om valgtaktikk. Akademisk frihet er helt grunnleggende i et liberalt demokrati. Dette var også noe Aune-utvalget så på, men regjeringens vurdering var at dette er så viktig at vi ønsket en egen ekspertgruppe som kunne se det i en større sammenheng.
Forskjell på det offentlige og faginterne ordskiftet
Marte Mangset mener at den akademiske ytringsfriheten har flere ansikter, hvor man må skille mellom det offentlige og faginterne ordskiftet.
— Bildet er komplekst. Generelt har vi mye akademisk frihet i Norge. Så er det gjerne forskjell på den faginterne og den offentlige debatten. Internt kan man som forsker oppleve harde kommentarer fra kolleger, og særlig utsatt er de som jobber med politisk betente tematikker, som kjønn, klima og innvandring. Men kommentarene går ikke i én systematisk retning, som for eksempel fra ett felt til et annet. De kan like gjerne gå internt, som for eksempel kjønnsforskere imellom, sier Mangset.
Hun fortsetter:
— Det er også viktig å skille mellom det å bli hengt ut, latterliggjort og det som er reell uenighet i perspektiver. For eksempel har den empiriske likestillingsforskningen fått høyere status innad i kjønnsforskningen i løpet av de siste årene, mens den tidligere var dominert av teoritunge postmodernistiske og poststrukturalistiske perspektiver. I dette tilfellet er det hverken snakk om kansellering eller et problem for den akademiske friheten, men snarere fagutvikling.
Mangset sier at forskere som er marginale i sine fagmiljøer i offentligheten ofte kan få stor oppmerksomhet.
— Det henger gjerne sammen med de poliske trendene, hvor også internasjonale strømninger virker inn. Det blir dermed en annen logikk for retningen den offentlige debatten tar, hvor alle kan delta, også de som ikke har den største faglige anseelsen. Dermed kan det bli uklart hva det er man egentlig diskuterer, hvor mye er styrt av holdninger og ikke fag.
Viktig å fokusere på det viktigste
Samtidig med lanseringen av rapporten om akademisk ytringsfrihet som Mangset har ledet, la påtroppende fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter og advokat, Vidar Strømme, frem en utfyllende delrapport. Den belyste de rettslig begrunnede sidene ved den akademiske ytringsfriheten.
— Synes du mandatet til denne nye ekspertgruppen er hensiktsmessig formulert og at begrunnelsen er god?
— Ja, mandatet er tydelig og klart, som er å foreslå hvordan den akademiske ytringsfriheten kan styrkes og tydeliggjøres, sier Strømme.
— Du synes ikke begrunnelsen kan virke noe overdramatisert med tanke på kanselleringsfrykten?
— Det kan vel tenkes, men jeg mistenker ikke noen skjulte motiver. Jeg synes jo det er viktig å fokusere på det viktigste. Selv er jeg, som Anine Kierulf, mest opptatt av finanseringen av forskning. Mye ekstern finansiering av forskning ender gjerne med strømlinjeforming, hvor mye handler om å gjøre seg salgbar, bygge opp forskningsprofilen — og det blir viktig å ikke være en urokråke og gjøre seg upopulær hos markedsavdelingen. Men finansiering er stort tema og ses gjerne som et eget og annet felt enn bare innenfor den akademiske friheten, sier Strømme, og tror ekspertgruppen vil komme inn på mange interessante områder:
— Særlig håper jeg utvalget vil se på hvordan ytringsvernet i praksis skal styrkes. Hvilken aktivitetsplikt har institusjonen når ansatte utsettes for press, kan den ansatte forlange visse tiltak, avlastning, eller andre tiltak?
I praksis har konflikter flere ganger manifestert seg som varslingssaker, slår Strømme fast.
— Er det hensiktsmessig at varslingsinstituttet, som er utformet for «vanlige» arbeidsforhold, skal brukes i like stor grad her? Selv mener jeg at akademia helst ikke bør bruke varslingsinstituttet for mye, men pense flere spørsmål over i akademisk diskusjon. Kan man i så fall legge bede til rette for det? Og hva gjør man med studentene, som arbeidsmiljølovens regler om varsling ikke gjelder for, spør Strømme.
Skille mellom akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet?
Akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet nevnes ofte litt om hverandre, både i media og blant akademias egne. Det kan følgelig være gunstig å rydde i begrepene.
— Er det en prinsipiell eller praktisk forskjell mellom disse størrelsene?
— Det overlapper, men man kan si at akademisk frihet er en styrket ytringsfrihet, sier Vidar Strømme og fortsetter:
— Ytringsfrihetssaker gjelder jo ofte ytringer noen har fremsatt, selv om ytringsfrihet også har flere aspekter, slik som å ytre seg utad og få tilgang til informasjon. Når det er snakk om akademisk frihet, blir dette ekstra tydelig fordi det ofte omfatter alle slike aspekter - man gjør research og innhenter informasjon, bearbeider, publiserer, foredrar og diskuterer.
Strømme, som var forsvarer for den kjente historieprofessoren Arnved Nedkvitne, peker på dette tilfellet som et eksempel der den akademiske friheten kan anses som en styrket ytringsfrihet.
— Dette var jo en arbeidskonflikt om ytringer. Siden det foregikk i akademia sa domstolene uttrykkelig at ytringsfriheten ble tillagt større vekt enn i andre tilfeller. Avskjeden ble rikitgnok opprettholdt, men med knapp margin, svarer Strømme.
Det er helt klart flere sider ved finansieringen som representerer den største utfordringen.
Hannah Løke Kjos
Finansiering, ansettelseforhold og systemforskjeller
Stipendiat ved Universitetet i Oslo, Hannah Løke Kjos, forsker på betingelser for kunnskapsproduksjon, hvor akademisk frihet inngår. Hun etterlyser også en avgrensning mellom begrepene.
— Akademisk frihet dreier seg om friheten til å forske på det man vil med de metoder man selv ser som best, og ikke minst undervise om det man vil. Den akademiske ytringsfriheten dreier seg om betingelsene for å formidle forskningen sin, mener Kjos.
Følgelig blir det viktig for henne å undersøke alle aspekter som påvirker forskning, undervisning og formidling.
— Er du enig i at finansieringssystemet er akademiske frihetens største trussel?
— Det er helt klart flere sider ved finansieringen som representerer den største utfordringen, sier Kjos.
— Jeg er for eksempel opptatt av hvordan ansettelsesvilkårene for midlertidige og fast ansatte slår ulikt ut, både når det gjelder mulighetene for finansiering av forskningsprosjekter, som igjen henger sammen med videre karrierevei, men også for å knytte kollegiale forbindelser. Dessuten er det interessant å undersøke hvilke fagmiljøer som får midler, enkeltforskere og ikke minst om det er skjevheter i metoder og tematikk. Alt vil selvsagt variere, men det er de systematiske variasjonene jeg vil se etter.
— Er det en forventning om å hente inn eksterne midler overfor de fast vitenskapelige ansatte ved universitetene og høgskolene i dag?
— Ja, det virker som det har vært slik en stund nå.
— Hvilke konsekvenser har det, tror du?
— Forskere eller fagmiljøer som henter inn mye midler får noen andre betingelser enn de som ikke gjør det. De kan for eksempel frikjøpe seg fra undervisning, som igjen fører til at noen andre må dekke den inn. På den måten kan finansieringssystemet, bidra til å gjøre den akademiske friheten til et nullsumspill, hvor den enes frihet dermed kan gå på bekostning av noen andres, sier Kjos.
Åpen for hva som vil komme
Khrono har forsøkt å få til et intervju med Anine Kierulf som leder utvalget, men Kierulf er på ferie.
Sofie Høgestøl, førsteamanuensis i rettsvitenskap og tidligere leder av Akademiet for yngre forskere, er en annen av de seks personene som sitter i ekspertutvalget. Hun er vant til å forholde seg til diskusjoner om akademisk frihet og er enig med Kjos i at det handler om retten til å forske på det man vil med metoder man velger selv.
— Men det er en sekkebetegnelse hvor ytringsfrihet utgjør en del, men må ikke alltid dreie seg om det, sier hun.
Høgestøl er også opptatt av arbeidsvilkårene ved institusjonene.
— Det er en skjevhet i maktforholdet mellom faste og midlertidige stillinger. For sistnevnte gjelder det å holde seg inne med de rette instansene, og jeg har hørt om unge forskere som har opplevd å miste muligheter fordi de ikke har gått i takt. Og jeg merker presset i ytringsrommet selv, til og med som fast ansatt.
— Hva er dine tanker om mandatet og dets begrunnelse?
– Jeg er først og fremst veldig åpen for erfaringer og hvilke diskusjoner som kan komme. Min rolle i dette er å nerde på det juridisk. Gruppen skal jo helt konkret foreslå en lovtekstendring av paragraf 1.5 i Universitets- og høgskoleloven, og jeg gleder meg til denne prosessen, avslutter Høgestøl.
