kronikk ● hilde gunn slottemo
Mye kritikk, men lite lytting i akademia
Akademikere kan bli bedre på å erkjenne feil og vise større nysgjerrighet for hverandres meninger, mener professor Hilde Gunn Slottemo.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Nylig lette jeg rundt på det store internettet etter informasjon om et bestemt tema. Etter litt tilfeldig søking ramlet jeg borti en gammel diskusjon på Facebook, en tråd tilbake til de sosiale mediers tidlige fase. Trådskaperen, en fagperson fra et av landets universiteter, redegjorde for et sakskompleks i innledninga. Deretter fulgte han opp med et spørsmål:
«Hvordan skal vi forstå dette?», lurte han.
Så fulgte en lang debatt med mange innlegg; rolige, lyttende og respektfulle, preget av ekte nysgjerrighet og oppriktig interesse: Hvordan tenker du? Hva kan jeg lære av det?
Det var ei oppvisning av faglig diskusjon på sitt beste; en demonstrasjon av et demokratisk og lyttende sinnelag. Det var så en kunne bli rørt av mindre. Det føles så uendelig lenge siden.
Da jeg hadde tørket mine nostalgiske tårer begynte jeg å se nærmere på debatten. Hva var det som gjorde at den fungerte så godt? For i innhold var den både skarp og kritisk, men den var hele tida respektfull og konstruktivt lyttende.
Jeg tror det viktigste var at det ble formet et fellesskap i innledninga, i trådstarten: et «vi». I dette vi-et var alle meninger like viktige og interessante. Det var ikke et autoritært «vi», med en person som tilranet seg makt til å snakke på vegne av andre.
I stedet var det et inviterende vi, et lyttende vi. Det var et fellesskap av alle som deltok i tråden; et «vi» av likeverdige samtalepartnere.
Det føles som det er stadig lengre mellom hver gang en opplever slike diskusjoner, også i akademiske miljøer. Av og til kan jeg bli både oppgitt og lei av å følge enkelte debatter, både de faginterne og de mer offentlige. Hva er det som ofte mangler, etter mitt syn?
Det var ei oppvisning av faglig diskusjon på sitt beste; en demonstrasjon av et demokratisk og lyttende sinnelag. Det var så en kunne bli rørt av mindre. Det føles så uendelig lenge siden.
Hilde Gunn Slottemo, professor i historie ved Nord universitet
Det er mange idealer og normer som gjelder for akademikere og fagpersoner i universitets- og høgskolesektoren. Noen av dem er knyttet til oss som forskere. De kan med fordel også brukes på andre områder, for eksempel når det gjelder deltakelse i debatt. La meg presentere tre idealer som er særlig viktige for meg.
Det første er nysgjerrighet og evne til å lytte. Faglig nysgjerrighet er en forutsetning for å være en god fagperson. Forskning starter med et godt spørsmål. Det er et ideal som også bør tas med inn i akademisk debatt.
Nysgjerrighet krever evnen til å lytte, til å stille spørsmål til den andre. Det fordrer et oppriktig ønske om å forstå: Hvordan er det du tenker? Hva er det du mener? Hvordan er din tenking annerledes enn min? Hva kan jeg lære av deg?
Det andre idealet jeg vil trekke fram, er kritikk og kritiske spørsmål: Kan dette forstås på andre måter? Finnes det alternative tolkninger? Er jeg enig med deg i din forståelse, eller tenker jeg annerledes? Hvordan er våre syn faktisk forskjellige, og hva er jeg uenig med deg i?
Det tredje idealet er viljen til å erkjenne at en tar feil. Det er et helt grunnleggende prinsipp innenfor forskningen. Det bør kunne overføres til andre situasjoner og sammenhenger. Terskelen bør være lav for å si at den andres argumenter er så gode at en faktisk skifter mening.
Jeg opplever at akademikere ofte er flinke til punkt to, kritikken, men kanskje ikke like godt trent på det første og det siste punktet. Vi er gode til å presentere eget syn og meninger, men kanskje ikke til å lytte, i den betydning at vi forsøker å forstå hva andre faktisk mener.
For å kunne lytte til andre, trengs det vilje til å forsøke å forstå den andres mening og hensikt. Toril Moi skriver fint om dette i boka Min metode (2019). Å ytre seg trenger ikke å være et autoritært prosjekt, argumenterer hun her. Snarere tvert imot:
Ekte demokrati forutsetter at enhver stemme er like viktig som enhver annen stemme. Den samme tenkinga kan en ta med seg i faglige eller politiske debatter. Å lære seg å diskutere, er å lære seg å lytte til andres ord med maks oppmerksomhet.
Dette gjelder selvfølgelig i en ideell verden. I realiteten finnes det strukturelle forskjeller, der folk har ulike muligheter for å ytre seg og bli lyttet til. Utdanning, språkkompetanse, erfaring, kjønn, sosial bakgrunn – en rekke forhold virker inn og gjør at folk i virkeligheten ikke er likeverdige samtalepartnere.
Noen har makt til å legge premisser for samtalen og til å bli lyttet til. Debatter og diskusjoner er aldri herredømmefrie.
Likevel: Innenfor akademia må vi holde på idealet om likeverdighet i diskusjoner. Selv om det er strukturelle forskjeller og ulike maktrelasjoner i samfunnet utenfor, er akademikere en av de gruppene som i særlig stor grad har et ansvar for å bringe idealet om lyttende og likeverdig samtale videre. Da må vi øve oss på det.
I dag lærer barn allerede fra barnehagealder og skoleår å kunne presentere sine meninger: å våge å ta ordet, argumentere og stå i den oppmerksomheten uenighet kan gi. Det er utmerket. Men kanskje burde de også lære seg å lytte, i betydning forsøke å forstå. For at vi skal lykkes med det, trenger vi å øve opp oppmerksomheten rundt det å forstå den andres språklige meningsutsagn.
Mange mangler vilje og/eller evne til å forsøke å ta den andres perspektiv og stille spørsmål ved hvordan verden ser ut for den personen. Vi må trenes til å stille kritiske spørsmål til oss selv: Er det sikkert at det er akkurat dette han/hun mener? Kan det tenkes at dette begrepet, denne formuleringa, denne presentasjonen betyr noe annet for ham/henne enn for meg?
En vilje til å lytte med både ører, hjerte og hode kan gi mange gode diskusjoner. Da kan vi få til dialoger der partene kan lære noe av hverandre. De må gjerne ha temperatur, men bør alltid være basert på en vilje til å lytte for å forstå.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Har varslet behov for å kutte opp imot 100 årsverk. Kun åtte får tilbud om sluttpakke
Tilbake til penn og papir?
Hva vil vi med barnevernspedagogutdanningen?
Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen
Åpen forskning muliggjør forskningsnær utdanning
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024