kronikk ● vidar strømme

Den akademiske frihetens nye former

Akademikere må drive en slags tofrontskrig. Økt profesjonalisering, byråkratisering og kommersialisering på den ene fronten. På den andre truer «krenkelseskulturen».

Vidar Strømme, jurist og fagdirektør i NIM - Norges instutisjon for menneskerettigheter.
Vidar Strømme, jurist og fagdirektør i NIM - Norges instutisjon for menneskerettigheter.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kierulfutvalget ble nedsatt av regjeringen i juli i fjor. Utvalget skal vurdere om lovgivningen bør endres for å tydeliggjøre de ansattes akademiske ytringsfrihet, og hva som kan gjøres for å sikre at denne friheten faktisk kan beskyttes i praksis. Utvalget skal levere forslaget sitt i mars.

Mange har rapportert at den akademiske friheten er under økende press, og det er knyttet store forventninger til utvalgets forslag. Men hva er nærmere bestemt bakgrunnen for dette arbeidet, og hva kan vi forvente oss?

Fakta

Rapport om akademisk ytringsfrihet

21. mars overleverer Kierulf-utvalget sin rapport om akademisk ytringsfrihet til Kunnskapsdepartementet. Utvalget ble nedsatt i juli 2021 av daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim. Utvalgets mandat har blant annet vært å:

  • Beskrive mulige trusler mot akademisk frihet.
  • Gi et grunnlag for å diskutere akademias bidrag til samfunnsdebatten.
  • Vurdere om lovverket bør endres for å ytterligere sikre akademiske ansattes ytringsfrihet.

Ekspertgruppen er ledet av jurist, førsteamanuensis og spesialrådgiver Anine Kierulf (Universitetet i Oslo og Norges Institusjon for menneskerettigheter).

Øvrige medlemmer har vært:

  • Gunnar Bowim (rådgiver, NTNU)
  • Saira Basit (dekan ved Forsvarets høgskole)
  • Sofie Høgestøl (jurist og førsteamanuensis ved UiO)
  • Magnus Dybdahl (fag- og forskningspolitisk ansvarlig, NSO)
  • Vidar Helgesen (direktør i Nobelstiftelsen, Stockholm)

Khrono har invitert seks eksperter på akademisk ytringsfrihet til å skrive innlegg som oppvarming til rapportlanseringen. Les også:

Tradisjonelt har universiteter og høyskoler hegnet om den akademiske friheten på egenhånd, uten behov for at lovgiver skulle utstyre dem med forsvarsmidler. Norske universiteter bygger på det humboldske dannelsesidealet som innebærer at forskningen skal være fri og uavhengig, og at undervisningen skal være knyttet til forskningen.

Frem til nyere tid har slike idealer og forskjellige proklamasjoner om akademisk frihet vært tilstrekkelige. Praksis har nok nødvendiggjort atskillig toleranse og tålmodighet, men har vært håndterbart. Akademia har gjennom historien vært åsted for en mengde konflikter om stort og smått, men den første avskjedssaken fikk man mot historieprofessor Nedkvitne i 2010. Da hadde Universitetet i Oslo klart seg uten slikt gjennom hele sin historie på 200 år.

Akademisk frihet ble først lovfestet i Norge i 2005. Tidligere lov om universitetene inneholdt riktignok også et forbud mot å gi instrukser om faglige spørsmål. Men disse reglene gjaldt bare institusjonenes faglige autonomi.

Individenes frihet kom først inn i 2007, og da som en «rett til å velge» emne og metode for forskning og undervisning innen stillingens ramme. Hvilke rettslige konsekvenser denne retten måtte ha, ble ikke nærmere omtalt.

Det er individenes akademiske frihet Kierulfutvalget skal behandle. En rettslig regulering av dette er altså et nokså nytt fenomen. Dette nye behovet for rettslig regulering innebærer et vesentlig brudd med tradisjonen. Det innebærer også et grunnleggende paradoks; den herskende staten skal regulere en virksomhet – for at de regulerte skal få større frihet.

På områder som kjønns- og klimaforskning oppgir hele 15 prosent at de har fått ubehagelige kommentarer og 3 prosent at de har fått trusler.

Vidar Strømme, jurist og fagdirektør i NIM - Norges institutt for menneskerettigheter

Det er nærliggende å se hen til mediene; der har man i alle år holdt fast ved at reguleringen må skje gjennom medienes egne etiske regler og ved selvdømmeordning, uten at staten skal blande seg inn. Dilemmaet krever balansekunst av Kierulfutvalget, som både må styrke den akademiske friheten og samtidig sørge for at akademia kan gjøre jobben selv.

Bakgrunnen for lovfestingen av den individuelle akademiske friheten i 2007, var at stortingskomiteen pekte på at dette manglet da den nye loven om universiteter og høyskoler ble vedtatt i 2005. Dette medførte at det ble nedsatt et utvalg ledet av professor Arild Underdal, som foreslo den regelen vi har i dag. Bakgrunnen var ikke at den akademiske ytringsfriheten var særlig truet.

Den ble oppfattet å «stå sterkt i vårt samfunn», men det som ble kalt allmenne trekk ved samfunnsutviklingen og offentlig politikk innebar utfordringer slik at det var behov for en klargjøring som kunne virke styrkende. Senere har problemene ballet på seg.

I 2020 fikk vi et nytt utvalg ledet av advokat Helga Aune. Utvalget skulle vurdere forskjellige sider av denne lovgivningen, blant annet aktørenes rettigheter og plikter. Dette utvalget stilte en mer alvorlig diagnose. I et avsnitt kalt «undergraving av demokratiet» pekte utvalget på det i land som «ligger relativt nær Norge, og som også er blant våre allierte», forekom det alvorlig press fra myndigheter mot både enkeltakademikere, fagområder og akademiske institusjoner.

Auneutvalget pekte i tillegg på at det stadig mer polariserte debattklimaet krevde tiltak. Utvalget fant en «økende tendens» til en «kulturkamp» hvor personer opplever ytringer og handlinger som kontroversielle og som en krenkelse av egen identitet eller integritet.

Vidar Strømme redegjør for den historiske bakgrunnen for nedsettelsen av Kierulf-utvalget og deres rapport som lanseres i mars.
Vidar Strømme redegjør for den historiske bakgrunnen for nedsettelsen av Kierulf-utvalget og deres rapport som lanseres i mars.

Dette utviklingstrekket kunne medføre hets mot ansatte, en stor påkjenning ved å ytre seg faglig, og at «hets, sjikane, mobbing og regelrette trusler kan skremme ansatte fra å delta i slike debatter med forskningsbasert kunnskap». Auneutvalget mente derfor at vernet av den akademiske friheten burde strykes.

Det var ikke tilstrekkelig å proklamere at man skal ha akademisk frihet. Det burde også lovfestes plikter for institusjonen til aktivt å verne og sikre denne friheten. Utvalget foreslo derfor en tilføyelse i loven om å sikre «de ansattes utøvelse» av akademisk frihet.

Kunnskapsdepartementet mente for sin del at dette forslaget var for forsiktig, slik samfunnsutviklingen hadde vært. De nye utfordringene kan «vekke bekymring» mente man der, og akademisk frihet, uavhengighet, og kvalitetssikring var derfor blitt «stadig viktigere». Auneutvalgets forslag ble om dette ble derfor ikke fremmet, i stedet fikk vi Kierulfutvalget som fikk i oppdrag å håndtere disse bekymringene.

Kierulfutvalget vil analysere problemene ytterligere. Men kort sammenfattet kan man fra debatt og hendelser de siste årene få inntrykk av at akademikere må drive en slags tofrontskrig. Fra en side truer institusjonenes økte profesjonalisering, byråkratisering og kommersialisering.

Alle må gå i takt for å ivareta institusjonens bestrebelser om omdømmebygging og strømlinjeforming. Ønske om et plettfritt ytre kan stå i strid med det prinsipp at det å gjøre feil er en del av sannhetssøken, og at man helst bør stille sine feil laglig til for hugg.

Fra en annen kant truer det som mange oppfatter som en «krenkelseskultur». Dette beskrives dels som en generell utvikling i retning av mindre tåleevne for kritikk. Dels som en bieffekt av forskjellige minoriteters kamp mot opplevd diskriminering og undertrykkelse som ikke tar form av argumentasjon, men angrep mot andres ytringer eller krav om taushet og scenenekt.

Frykten for slik aktivisme har dels hentet næring fra tilfeller i andre land, ikke minst USA og Sverige. Det har vært hevdet at dette er anekdotisk materiale, som er et begrenset grunnlag for tiltak. Det kan likevel ikke være tvil om at stadige episoder har avleiret seg i en bekymring, og denne bekymringen har i seg selv en nedkjølende effekt på ytringsviljen.

Mediene har også formidlet en strøm av norske saker om oppsigelse etter ytringer, tyskervitsfølger, kamp mot uønsket pensum, debatt om utenlandske forskere og varslingssaker som går skeis.

Forskning underbygger dessuten at det er reell grunn til bekymring. Ikke minst viser en rapport fra Institutt for samfunnsforskning i 2021 at mange forskere vegrer seg for å delta i debatt og formidling. På områder som kjønns- og klimaforskning oppgir hele 15 prosent at de har fått ubehagelige kommentarer og 3 prosent at de har fått trusler. Om dette er verre enn før vites ikke, siden tilsvarende undersøkelser ikke er foretatt tidligere.

Hvilke kreative grep Kierulfutvalget vi foreslå, vil vi få vite senere i mars. Den akademiske ytringsfrihet har allerede i dag sitt formelle vern. Siden denne er en variant av den alminnelige ytringsfriheten, er den til og med beskyttet i Grunnloven i dag. Det som trengs er altså ikke mer av slikt, men at friheten får mer synlige og konkrete uttrykk som kan benyttes som redskaper av de som står i kampens hete.

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS