Debatt ● Carl Christian Thodesen

Internasjonalisering, mangfold og nordmenn i norsk akademia

«I noen fagmiljø har det blitt betydelig færre norske vitenskapelige ansatte og dette er noe vi bør og skal jobbe med. Denne innsatsen skal ikke gå på bekostning av våre internasjonale kolleger»

Dekan på OsloMet, Carl Christian Thodesen, er opptatt av mangfold og internasjonalisering.

OsloMet

Dekan, Fakultet for teknologi, kunst og design Carl Christian Thodesen OsloMet

Publisert 16.10.2021 - 09:41

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norsk akademia er først og fremst for utdanning og forbedring av det norske samfunnet. Norske myndigheters ambisjon om å være verdensledende innen forskning og innovasjon krever i mange tilfeller ansettelse av vitenskapelig ansatte med PhD, forskningserfaring, og betydelig publikasjonshistorikk.

FAKTA

Dette er saken

Khrono har i flere saker satt søkelys på akademikeres rolle i samfunnsdebatten. Etter at forsker Cecilie Hellestveit tok opp utenlandske forskeres rolle i norske fagmiljø, har debatten gått i retning av internasjonalisering.

15.10 Reportasje fra Ibsensenteret ved Universitetet i Oslo og nye tall fra SSB.
06.10 Professor Mads Andenæs anklager forsker Cecilie Hellestveit for dårlig folkeskikk. Og han mener forskerne bør holde seg mer unna avisene.
03.10 Anine Kierulf vil ha mer innestemme i debatten. — Jeg syns det er en stor fordel at folk sier hva de mener, sier ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf.
01.10 Etter mye kritikk også på sosiale medier og på lederplass fra Aftenposten beklager Curt Rice: «Det sa jeg i et frustrert øyeblikk, og det er ikke holdninger som jeg kan stå for. Det er ikke noe jeg mener,» skriver han i et innlegg.
30.9. Rice refses av rektorkolleger for utsagnene om at Hellestveit bør beklage.
29.9. Rektor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Curt Rice, beskylder Cecilie Hellestveit for å spre fordommer mot utenlandske forskere og krever at hun skal gå ut og beklage og trekke tilbake det hun har sagt.
27.9. Professor ved Universitetet i Oslo, Mariel Aguilar-Støen og flere andre akademikere med bakgrunn fra andre land reagerer sterkt på Cecilie Hellestveits utsagn om utenlandske forskere. Hellestveit blir blant annet beskyldt for å være respektløs mot innvandrere og å skade norske universiteter med meningene sine.
26.9. Intervju med professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen, og professor og forfatter Jan Grue. Begge ble pekt ut som typiske «ekte intellektuelle» av Ingerid Straume.
24.9. Forsker ved Folkerettsinstituttet, Cecilie Hellestveit, tar blant annet opp internasjonaliseringen av norsk akademia. Hun er bekymret for hvordan universitetene og mulighetene for deltakelse i samfunnsdebatten preges av at enkelte fagfelt nesten ikke har norske forskere
19.9. Leder for Akademisk skrivesenter ved Universitetet i Oslo, Ingerid Straume, etterlyser akademikere som tør å være upopulære og ta rollen som intellektuelle i samfunnsdebatten.

Mange fagmiljø på norske universitet i teknologifagene har et umiddelbart behov for nye vitenskapelig ansatte for undervisning og forskning. Som både instituttleder og dekan, har jeg deltatt i mange rekrutteringsprosesser (for PhD-kandidater og faste vitenskapelige stillinger) der mange av disse har ledet til ansettelse av internasjonale kandidater. Min erfaring er at de fleste søkerne til disse vitenskapelige stillingene er internasjonale.

Utenlandske forskere

På dette senteret har langt de fleste bakgrunn fra utlandet

For øyeblikket er det ikke mange nok nordmenn med relevant PhD som søker på disse stillingene ved universitetene våre. Uten våre internasjonale kolleger ville det blitt forsket mindre i Norge, og det ville også ha vært færre studenter som utdanner seg på universitetsnivå i Norge. En annen viktig dimensjon ved denne diskusjonen er at det ikke har vært mange norske søkere til PhD-stillinger, dette fører til færre kvalifiserte norske akademikere som kan søke på faste vitenskapelige stillinger på universitetet.

Denne mangelen på kvalifiserte nordmenn som er interessert i PhD-stillinger, skyldes de gode jobbmulighetene i privat og offentlig sektor som tilbyr høyere lønn og faste stillinger. Men i mange tilfeller skyldes det også manglende interesse for en karriere i akademia.

Det er viktig å diskutere hva som kan gjøres for å oppmuntre flere av våre studenter med bachelor- og mastergrad fra norske universiteter til å ta en doktorgrad og satse på en karriere i akademia. De vitenskapelig ansatte vi har i dag vil ha ansvar for å utdanne studentene våre og må inspirere våre skarpeste hoder til å satse på en akademisk karriere.

Det norske samfunnet generelt må dyrke en kultur som belønner akademisk innsats og satsing på akademiske karrierer. Hvis vi ønsker det beste av Norge i våre akademiske institusjoner, må vi være attraktive arbeidsgivere for studenter som tar bachelor- og mastergrader ved norske universiteter.

Vi kan og bør drøfte hvordan vi best kan få flere nordmenn til å velge en karriere i akademia samtidig som vi fortsatt viser respekt for våre internasjonale kolleger og verdsetter bidragene deres. Etter min erfaring er våre internasjonale kolleger, som kommer fra hele verden, begeistret over tanken på å flytte til Norge for å videreføre sin vitenskapelige karriere.

De aller fleste internasjonale akademikere ønsker å bli aktive medlemmer av universitetsmiljøene våre – på dette området er det ingen forskjell mellom dem og norske akademikere.

Carl Christian Thodesen, dekan ved Fakultet for teknologi, kunst og design (OsloMet)

Arbeidstakerrettighetene, arbeidslivsmodellen og de sosiale ordningene Norge har, gjør det veldig attraktivt å arbeide her. Til syvende og sist ansetter vi etter kvalifikasjoner fra et stort utvalg med mange sterke, høyt kvalifiserte kandidater. Vanligvis har disse akademikerne flyttet til nye land flere ganger og er vant til raskt å tilpasse seg nye miljøer, og mange ønsker å bli værende i Norge.

Etter de siste ni årene i akademia kommer jeg på fem internasjonale akademikere som jeg vet har gått fra en fast stilling på et norske universitet og videre til en karriere i andre land. Samtidig bidrar endringene i norske statsborgerskapsregler (muligheten for dobbelt statsborgerskap) til at mange av våre internasjonale kolleger søker norsk statsborgerskap. Dette viser tydelig at de satser på Norge.

De aller fleste internasjonale akademikere ønsker å bli aktive medlemmer av universitetsmiljøene våre – på dette området er det ingen forskjell mellom dem og norske akademikere. På samme måte er internasjonale akademikere fast bestemt på å etablere et sted for seg selv og for sin undervisning og forskning, der de kan dele sin kunnskap og skape en bedre framtid. Jeg har en mistanke om at likhetene mellom internasjonale akademikere og deres norske motparter er mye større enn ulikhetene.

Vi må anerkjenne at mangfold er viktig i fellesskapet vår, og en viktig del av mangfoldet i norsk universitetssektor er de norske vitenskapelige ansatte. I noen fagmiljø har det blitt betydelig færre norske vitenskapelige ansatte og dette er noe vi bør og skal jobbe med. Denne innsatsen skal ikke gå på bekostning av våre internasjonale kolleger.

Vi bør takke for og anerkjenne innsatsen til våre internasjonale kollegaer som reiser verden rundt for å bidra til vår undervisnings og forsknings aktiviteter og som i mange tilfeller beslutter å bli boende her og bidra til samfunnet vårt.

Les også:

intellektuelle akademikere