Hvordan ødelegge et arbeidsmiljø?
Konflikt. Det som her ødelegges er mye, og det vil vare lenge, skriver professor Ingar Kaldal om NTNU-ledelsens forslag om å flytte ut en hel forskningsgruppe fra konfliktrammet institutt.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Hva skjer ved Institutt for historiske studier (IHS), på NTNU? Jo «Utlendinger, kvinner og homofile trakasseres av hvite middelaldrende menn», sto det i Adressa fredag 13.9, i et oppslag om en konflikt som rektor nå vil løse ved å flytte ei forskningsgruppe bort fra instituttet. Leserne tenker da at her har vi grunnen til konflikten, og flyttingen.
Tråden i denne historien er verken trakassering eller kolleger som er for kritiske, men lederes dårlige takling av kritikk
Ingar Kaldal
1. Selvsagt skal all trakassering stoppes. Da må det undersøkes. Det skulle vi tro var gjort, for ledelsen har brukt over 2,5 millioner på en faktakommisjon som har arbeidet et halvt år med å granske konflikten. Den har intervjuet over 40 ansatte og skrevet 500 sider om det de mener konflikten handler om. Der nevnes et par eksempler på trakassering fra mange år tilbake i tid, som «ikke er en del av herværende sak» (s. 154). I sin konklusjon avviser de at kjønnsdimensjonen har spilt «en vesentlig rolle i denne konflikten». I det kommisjonen har lagt fram, må en lete forgjeves etter denne trakasseringsfortellingen – den er både i omfang og innhold i strid med faktarapporten.
Jeg som har kritisert kommisjonens metoder, må kunne spørre om NTNU-ledelsen fortsatt har den tilliten til denne rapporten som de stadig sier de har. Når NTNU-direktøren i sin medieytring om IHS-konflikten nå (flere aviser 2.10., overskrift «Hvordan reparere et ødelagt arbeidsmiljø?») forteller om et tjuetalls varsler om trakassering, påstår jeg ikke at hun snakker usant. Men hvorfor var ikke disse et viktig tema i rapporten? Har ledelsen glemt å informere sin halvtårarbeidende kommisjon om dette? (Trakassering og brudd på arbeidsmiljøloven var kommisjonens mandat å undersøke). Og hva har ledelsen gjort for å komme til bunns i disse varslene – for de er vel ikke helt nye?
Denne fortellingen om trakassering som nå dominerer bildet, må straks håndteres slik den skal, for den er kjempealvorliig - og så omfattende at ledelsen bør be f.eks Arbeidstilsynet om hjelp. Både varslere og anklagede, som her høres ut som svært mange, (utlendinger, kvinner homofile og hvite menn, alle i flertall og uspesifiserte grupper) har krav på at det klargjøres hvem som her har gjort hva, når og mot hvem. Og så må de som tror at slik oppfører folk seg ved IHS, få vite hva som er skjedd, og hva omfanget faktisk er. Å ikke avklare dette, er virkelig å gjøre lufta i miljøet mer og mer giftig.
2. Uansett gir denne fortellingen feil bilde av IHS-konflikten. Dette er ulike saker, som må håndteres på hver sine måter. Samtidig har trakasseringsfortellingen en viktig funksjon, den tåkelegger hva som virkelig er konflikten. Hva er så det?
Da den nye ledelsen tok over på Institutt for historiske studier i 2013, gikk det ikke lenge før flere erfarte at ikke bare kritikk, men det å ta opp ting, og diskutere uenighet åpent, var vanskelig. Vi hadde fått en ledelse som vegret seg, trakk seg unna og lukket seg.
Når en arbeidsmiljøundersøkelse viste svak tillit i kollegiet til ledelsen, ble det møtt med bortforklaringer (bl.a. at mange her var for kritiske). I 2017 gikk verneombud Maria Fritsche av etter å ha blitt trakassert (ikke av menn, men kvinner som sto lederen nært), og anklaget for å undergrave ledelsen. Når dette ble tatt opp, ble det bortforklart. I 2018 ble Kristian Steinnes tvangsflyttet bort. Han var en kritisk stemme som var kommet i konflikt med lederen. Det var disse sakene som eskalerte konflikten.
I oktober 2018 ble en epost avslørt, som styreren ved IHS hadde sendt til et firma som var leid inn for å bidra til bedre miljø (ja!). Der beskrev han flere kolleger svært negativt, og påsto at Steinnes brukte all arbeidstid på å undergrave ledelsen, og foreslo at han måtte flyttes bort. Eposten var sendt før dekanen bestemte nettopp det: å tvangsflytte Steinnes. Spørsmål som flere her har reist, er: hva visste dekanen om styrerens holdninger til de han ledet, da hun flyttet Steinnes bort? Og hva har vennskap mellom dekan og styrer betydd for det vedtaket (habilitet)? Etter epostlekkasjen gikk styreren av.
Så fulgte den såkalte faktagranskingen, som ikke ga svar på hva som hadde skapt konflikten, men både med sine arbeidsmåter og lange varighet bidro til å forverre og forsteine motsetningene.
3. Og nå foreslår altså rektor enda en tvangsflytting. Når valget av hvem som da skal flyttes, sies å ikke handle om å fordele skyld, men heller ikke begrunnes nærmere, står det gjentatte mønsteret i hele denne prosessen igjen: De ledelseskritiske tas, mens ledelsens venner beskyttes, og ledere beskytter hverandre.
Og prisen er høy: Å flytte bort en stor del av professorene i moderne tids historie vil få ødeleggende konsekvenser for både historiefaget (som fortsatt er kjerne faget ved instituttet), undervisningen og vår viktigste ressurs, studentene. Det som her ødelegges er mye, og det vil vare lenge.
Jeg har vært på dette instituttet siden 1985, og erfart både uenighet og kjølige relasjoner. Men folk har tatt seg sammen, og holdt undervisning og institutt i gang, så har tida leget om ikke alle sår, så nok til at alle har fungert i sine stillinger. Så har relasjonene skiftet, av og til fortere og mer fundamentalt enn en skulle tro. Men nå foreslås det altså å skille svært mange med en «mur» som ikke bare vil holde sinte unna hverandre, men også hindre at isen tiner i dårlige relasjoner. Dette løser ingenting, det bare forlenger og forverrer. Forstår ikke lederne det?
På toppen av dette satte ledelsen for snart en måned siden ut trusler om at flere i miljøet kommer til å få straffereaksjoner. Det snakkes om brutale straffer, uten å si når de kommer, hvem som skal tas, eller for hva. Når noen av oss har pekt på fryktkultur, er det blitt avvist. Men hva annet skaper ledelsen her?
Også for de mange som er sikre på at ledelsen ikke vil finne noe å ta dem for, er denne trusselstrategien ødeleggende. For det første løser den ikke, men forverrer konflikten (det burde være elementært at trusler ikke løser konflikter). For det andre viser dette enda en gang hvor lite respekt ledelsen har for de ansatte de er ledere for.
Her burde ingen ha vært tvangsflyttet. Og denne nye flyttingen må stoppes. Finnes det kolleger som absolutt ikke kan arbeide i samme lokaler som utvalgte andre, så må de få hjelp til – frivillig – å finne et annet sted å være, hvor de kan få det bra faglig og sosialt.
De som har forberedt det nye flytteforslaget, kan rett og slett ikke ha tenkt over hvilke følger det vil få for både historiefag, studenter og NTNUs omdømme. De som støtter dette, må også ta ansvar for hva de gjør med vilkårene for å ta på seg tillitsverv, og for å fungere som kritiske kolleger i hverdagen.
Tråden i denne historien er verken trakassering eller kolleger som er for kritiske, men lederes dårlige takling av kritikk. På et universitet er kritikk en ressurs, ikke et problem. Rektor og alle andre som vil NTNU vel, må avvise dette.
- Les også: Khronos samlesider om saken
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!