Ble media misbrukt av dyktige aktører, spør professor og styremedlem ved NTNU, Helge Holden. Foto: Alexandre Campbell /ICM2018
Ble media misbrukt av dyktige aktører, spør professor og styremedlem ved NTNU, Helge Holden. Foto: Alexandre Campbell /ICM2018

Det er verdt å diskutere medienes dekning av konflikten på NTNU

Mediekritikk. Hvordan klarer man å skrive en balansert fremstilling av saken når mange ikke ønsker å uttale seg, spør professor og styremedlem ved NTNU, Helge Holden. Han etterlyser selvkritikk hos redaksjonene i Khrono og Universitetsavisa.

Publisert   Sist oppdatert

Konflikten ved Institutt for historiske studier (IHS) ved NTNU er tragisk for alle involverte. Jeg vil omtale en flik av saken – nemlig medienes behandling av saken.

La meg første ile til med å si at jeg bare kjenner saken gjennom offentlig omtale, at jeg trolig kjenner aktører på begge sider i konflikten, men ingen har kontaktet meg om saken.

Artikkelen mangler vilje til selvrefleksjon. Dermed går Universitetsavisa og Khrono i samme felle som mediene elsker å kritisere andre for – å avvise enhver kritikk direkte uten vilje til å vurdere egne handlinger.
Helge Holden
Professor, NTNU

Det er klart for alle, inkludert NTNUs ledelse, at saken eskalerte altfor langt før NTNU-ledelsen grep inn. Eksperter i ledelse sier ikke mye mer enn det som er opplagt for alle i Adresseavisen den 12. juli i år. «Å legge seg flat» er blitt en tom floskel. Da er det mer interessant når ekspertene nevner omplassering og oppsigelse som mulige løsninger fordi slike saker er så krevende å løse når de har gått for langt.

Oppsigelser i akademia er ikke vanlig, men Nedkvitne- og Langeland-saken har vist at det er mulig, selv om hver sak har sin egen dynamikk og det ikke nødvendigvis er en direkte overføringsverdi til denne saken. Omplassering og etablering av nye institutter etter personalkonflikter er ikke så uvanlig, men det krever bred aksept for å være vellykket.

Jeg har stor tro på at tidligere dekan ved Fakultet for informasjonsteknologi og elektroteknikk (IE) Geir Øien, som er utpekt til å håndtere saken, nøye vil vurdere alle løsninger som ligger innenfor handlingsrommet som NTNU har i denne saken, og vil finne en akseptabel løsning som forhåpentligvis ikke omfatter oppsigelser. Men problemet må løses.

Da det ble klart for NTNU-ledelsen at problemet ikke lot seg løse internt, ble det nedsatt en Kartleggingsgruppe som etter et halvt års arbeid la frem sin nær 500-siders rapport den 12. juni. Deler av rapporten er offentliggjort, men av naturlige grunner er store deler unntatt offentlighet.

Spesielt har dette avsnittet fra det åpne sammendraget fra Kartleggingsgruppens rapport falt UA og Khrono tungt for brystet:

«Media, spesielt Universitetsavisa (UA) og Khrono, har gjennom sin dekning blitt en aktør i konfliktene. Flere artikler har bygd opp under enkeltaktørers perspektiv og holdninger, noe som kan ha forsterket polariseringen. Det som skrives, og påminnelser fra omgivelsene som har lest artiklene, har i stor grad økt belastningen på en del av aktørene.»

I en artikkel publisert i UA og Khrono den 16. juni med overskriften «Noen ganger gjør journalistikk vondt» tar redaktørene i Universitetsavisa og Khrono et kraftig oppgjør med dette avsnittet i rapporten. Ordbruken er sterk:

«I denne saken står vi [UA og Khrono] på samme side. Budskapet, i kortform, er følgende: Noen ganger gjør journalistikk vondt.

Det skal den gjøre. Om man stikker fingeren i et verkende sår, og puss flyter ut, kjennes det ikke bra. Å la være å stikke fingeren inn er imidlertid et dårlig alternativ. Da brer betennelsen seg.»

Videre:

«At aktørene opplever dette som ubehagelig og tidvis smertefullt, har vi stor forståelse for. Vi har tilsvarende liten forståelse for at granskerne ikke synes å ha tatt inn over seg hvilken rolle frie medier spiller.»

La oss ta det opplagte først: Det er klart at det er en del av UAs og Khronos oppdrag å dekke denne saken, og at NTNU plikter å legge til rette for dette slik Offentlighetsloven beskriver. Samtidig må også NTNU ta hensyn til personvernet, og det er ikke sikkert at media og NTNU helt deler syn på hvor denne grensen skal gå. Det ligger i sakens natur at avgjørelsen her må tas av NTNU.

Videre er det klart at UA og Khrono ikke er skyld i konflikten på IHS. Kanskje skulle Kartleggingsgruppens rapport eksplisitt uttrykt disse ganske opplagte forholdene. Men går fint an å forstå frie mediers rolle samtidig med at mediene kritiseres i en konkret sak.

Men det er verdt å diskutere medias rolle etter at IHS-saken hadde nådd mediene. Ble media misbrukt av dyktige aktører? Hvordan klarer man å skrive en balansert fremstilling av saken når mange ikke ønsker å uttale seg? Den siste gruppen får sitt pass påskrevet: «Men vi kan ikke ta ansvar for dem som ikke ønsker å uttale seg når de får tilbud om det.» I en viss forstand er det selvsagt riktig. Men om det forhindrer media i å gi en balansert saksfremstilling, blir det medias problem og ansvar.

Artikkelen mangler vilje til selvrefleksjon. Dermed går Universitetsavisa og Khrono i samme felle som mediene elsker å kritisere andre for – å avvise enhver kritikk direkte uten vilje til å vurdere egne handlinger. Selv om vi alle føler det urettferdig når vi blir kritisert, er det alltid grunn til å reflektere om det er noe i kritikken.

Det er å håpe at redaksjonene i UA og Khrono diskuterer sin dekning av IHS-saken nå i ettertid med et selvkritisk blikk. Kanskje man finner at UA og Khrono ble utnyttet av dyktige aktører, noe som ga en polariserende fremstilling, eller kanskje man finner at kritikken fra Kartleggingsgruppen var urimelig. Bare en granskning kan avgjøre det.

Det er et faktum at endel universitetsansatte er svært medievante og vet hvordan en sak kan fremlegges slik at den fremkommer på den måten de ønsker. Samtidig er et stort flertall universitetsansatte lite medietrente og trolig svært nervøse for å fremstå i media. Mediene har lett for å undervurdere hvilken makt de har.

Å få sitt ansikt på forsiden av en avis er en skrekk for mange. Mediene slår hurtig og tungt, og det er ikke alltid plass for nyanser. Diskusjonen på nettstedene er skarp og med lite ønske og vilje til å nå en økt fellesforståelse. Og gjør media en feil, får en unnskyldning, som alltid sitter langt inne, aldri samme tyngde som det opprinnelige oppslaget.

Når lite medietrente kilder kommer i kontakt med rutinerte journalister, kan det gå helt galt slik vi så i VGs dekning av «Giske-videoen». Ga UA og Khrono de lite medietrente aktørene en tilstrekkelig trygghet til at de ville uttale seg? Det er noe annet enn når UA og Khrono skriver «Vi skal ansvarliggjøre dem vi snakker med for hva de sier».

Den fastlåste saken viser hvor viktig det er for ledelsen å gripe inn tidlig i en konfliktsituasjon. Samtidig påhviler det et ansvar på hver enkelt av oss å holde våre diskusjoner og uenigheter på et saklig nivå.

Det er å håpe at NTNUs ledelse vil bruke denne saken i sin opplæring av instituttledere og dekaner for å bevisstgjøre dem på hvor viktig det er å gripe tidlig inn i konflikter som er under oppseiling. Akademia er ikke ukjent med personkonflikter, og de starter alltid i det små, og de må ikke tillates å vokse. Videre kan UA og Khrono bruke IHS-saken til å diskutere hvordan personalkonflikter kan fremstilles i universitetsavisene. Men først må saken løses.

Artikkelforfatteren er gjestskribent i Universitetsavisa og innlegget er først publisert der.