Debatt ● Hege Hermansen
Hvilken side av historien vil norske rektorer stå på?
Til tross for at massakrene av palestinsk akademia nå har pågått i et helt år, preges UH-sektorens respons av å være reaktiv heller enn proaktiv. Hva skal til for at den norske UH-sektoren inntar en mer aktiv rolle?
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi har nå vært vitne til en målrettet og systematisk utslettelse av utdanningssektoren i Gaza i snart et helt år. Hvordan vil historien om UH-sektoren i Norge skrives, når historikerne skal analysere hvordan vi forholdt oss til verdens første direktestrømte folkemord? Hvilken rolle vil norske universitetsledere spille i den fortellingen?
Selv er jeg ikke historiker. Men det er opplagt for meg at UH-Norge, slik status er i dag, ikke kommer så godt ut av denne fortellingen.
Med noen få hederlige unntak er det nærmest ingen norske universitetsledere som har handlet for å stoppe massakrene av den palestinske høyere utdanningssektoren. Flere norske rektorer har kjempet med nebb og klør for å unngå å ta stilling til at israelske universiteter er dypt implisert i de pågående overgrepene mot palestinere. Flere av styrevedtakene som har pekt i retning av en ansvarliggjøring av israelsk akademia er gjort mot stemmene eller anbefalingene fra universitetsledelsen.
UHR har vært opptatt av å markere at de ikke «kan ta selvstendige utenrikspolitiske standpunkt». Dette fremstår først og fremst som et ganske sterkt utenrikspolitisk standpunkt, gitt at de samme aktørene var samstemte i sin støtte til sanksjoner av Russland — langt utover en passiv aksept av en styringsinstruks. Det er vanskelig å overdrive dobbeltmoralen i disse uttalelsene.
Flere universitetsledere vil sikkert fremheve at de har kritisert Israels krigshandlinger. Det skulle bare mangle, og bør være en absolutt minimumsforventning når en hel UH-sektor bombes i filler på et par måneder.
Flere universiteter har også opprettet bistandstiltak, som støtte til Scholars at Risk eller mottak av studenter fra Gaza. Dette er flott, men disse tiltakene er i sin natur kompensatoriske.
I mange tiår har bistand til Palestina fungert som et plaster på såret for et mye mer fundamentalt problem: at palestinere — inkludert den palestinske universitetssektoren — utsettes for okkupasjon og apartheid. Vesten fortsetter å ta regningen for skadeverket, men nekter å ansvarliggjøre overgriperen.
Det er godt dokumentert at Israel bomber universiteter, invaderer universitetscampuser, torturerer studenter og vitenskapelige ansatte, og har holdt en hel palestinsk UH-sektor under okkupasjon i mange tiår.
Hege Hermansen
Dette grunnlagsproblemet er dokumentert gjennom en svært omfattende forskningslitteratur. Palestinske og israelske akademikere (som Rashid Khalidi, Nur Masalha, Edward Said, Noura Erekat, Ilan Pappe, Avi Shlaim, Maya Wind), samt en lang rekke internasjonale og norske forskere, har belyst okkupasjonen og den etniske rensingen av palestinere i mange tiår.
Det siste året har også Den internasjonale domstolen uttalt at det pågår et plausibelt folkemord i Gaza, at Israel praktiserer apartheid, og at okkupasjonen av Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem er ulovlig. Det er godt dokumentert at Israel bomber universiteter, invaderer universitetscampuser, torturerer studenter og vitenskapelige ansatte, og har holdt en hel palestinsk UH-sektor under okkupasjon i mange tiår.
Det er altså ikke kunnskapsgrunnlaget det står på her. Til tross for dette, og til tross for at massakrene av palestinsk akademia nå har pågått i et helt år, preges UH-sektorens respons av å være reaktiv heller enn proaktiv. Hva skal til for at den norske UH-sektoren inntar en mer aktiv rolle? Trenger vi et år til med folkemord? Ti år til med okkupasjon og apartheid som kveler palestinske universiteter? Mener våre universitetsledere helt seriøst at å handle vil utfordre sektorens autonomi og meningsmangfold, slik UHR antyder?
Når historikerne etter hvert setter seg ned, kan vi ane konturene av to mulige fortellinger. Den ene er en fortelling der norske universitetsledere var proaktive i sin støtte for våre ukrainske kolleger, men unnvikende i møte med våre palestinske kolleger. Det er en fortelling der de kjempet for å opprettholde relasjoner med akademiske institusjoner som aktivt støtter opp om okkupasjon, etnisk rensing og folkemord, og som inngår i et av Europas siste kolonialistiske bosetterprosjekter.
Den andre fortellingen er en historie der norske universitetsledere tar på alvor at objektivitet ikke er synonymt med nøytralitet, og der sektoren inntar et tydelig standpunkt om at akademisk frihet skal gjelde for alle — ikke bare for oss selv. Det er også en fortelling der vi anerkjenner at vi har et historisk ansvar for det som nå skjer, fordi vi har vært med på å bygge opp en israelsk universitetssektor som er dypt implisert i undertrykkelsen av palestinsk akademia.
Som Maya Wind har utførlig dokumentert, er myten om at israelsk akademia representerer en liberal høyborg for fred og dialog nettopp det — en myte. Tvert imot har israelske universiteter vært en bærebjelke i den kolonialistiske apartheidstaten. Og denne sektoren er helt avhengig av samarbeid med vestlige universiteter. Gjennom bilaterale samarbeidsavtaler og EU-prosjekter bidrar vi til å legitimere og opprettholde disse institusjonene.
Etter et år med folkemord er det mange som føler avmakt og lurer på hva vi egentlig kan gjøre. Palestinsk akademia har gitt oss en krystallklar bestilling, som har vært konsistent de siste tjue årene. De ber om to ting:
For det første ber de om at vi bryter institusjonelt samarbeid med israelske universiteter, fordi disse institusjonene er dypt implisert i okkupasjonen av palestinere. Dette innebærer at vi avstår fra bilateralt institusjonelt samarbeid og fra deltakelse i EU-prosjekter der israelske universiteter er partnere. Det innebærer ikke at man må bryte forsker-til-forsker-samarbeid på individnivå.
Dersom dere mener at tjue år med analyser fra palestinske akademikere om akademisk boikott er feilslåtte, er det bare å forslå andre konkrete tiltak.
Hege Hermansen
For det andre ber palestinsk akademia oss om å unngå innkjøpsavtaler med selskaper som profitterer på overgrepene mot palestinere. I Norge sitter nesten hele UH-sektoren med datamaskiner fra Hewlett-Packard, som i en årrekke har tjent penger på okkupasjon av palestinere. Det burde være unødvendig. Innkjøpsrutiner har vært oppe til diskusjon i flere styremøter, men så langt ser ikke sektoren ut til å ha hastverk.
Flere universitetsledere har uttrykt motvilje eller reservasjon mot disse tiltakene, spesielt akademisk boikott. Da foreslår jeg at dere legger noen alternativer på bordet. Dersom dere mener at tjue år med analyser fra palestinske akademikere om akademisk boikott er feilslåtte, er det bare å forslå andre konkrete tiltak. De bør gå utover vage referanser til «betydningen av dialog» og «ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid». Er det en ting vi har godt empirisk belegg for nå, så er det at dialog — med israelske styresmakter, israelsk akademia, eller andre israelske aktører — ikke har vært i stand til å forhindre et folkemord og en total utslettelse av utdanningssektoren i Gaza.
Den norske UH-sektoren har i lang tid vært informert av danningsbegrepet. Dannelsesutvalget pekte i sin tid på at det er en distinksjon mellom utdanning og danning. I vår sektor skal vi ikke bare sikre at studentene oppnår et sett med læringsutbyttebeskrivelser. Vi skal utdanne borgere med evne til å tenke selvstendig og kritisk, til å se seg selv som del av et større fellesskap, og som erkjenner at våre krefter også skal rettes mot et større, felles gode. Det er vanskelig å tenke seg et punkt i nyere historie der dette er mer aktuelt. Dette er et øyeblikk der norske universitetsledere bør lede an og «walk the talk».
Kjære rektorer, pro- og viserektorer, og dekaner i norsk UH-sektor: Plasser oss alle på riktig side av historien. Det er på overtid nå. Og det vil ikke bare gagne palestinerne — det vil være til fordel for den norske høyere utdanningssektoren.
