Debatt ● Hege Hermansen
Akademisk boikott er et prinsipielt standpunkt
Det er ingen som har argumentert for akademisk boikott fordi Israels skår på demokratiindekser gjør universitets- og forskingssamarbeid umulig, skriver Hege Hermansen i et svar til Terje Skjerdal.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Khrono 22.05.2024 tillegger Terje Skjerdal tilhengere av en akademisk boikott av Israel en rekke meninger vi ikke har. Han hevder også at vi som støtter en akademisk boikott ikke inntar et prinsipielt standpunkt, noe som er feil.
Det er ingen som har argumentert for akademisk boikott fordi Israels skår på demokratiindekser gjør universitets- og forskingssamarbeid umulig. Det er heller ingen som har argumentert for akademisk boikott som «humanitær innsats». Og det er selvsagt ingen som har hevdet at «humanitær innsats» er omtalt i UH-loven (det som imidlertid er omtalt i UH-loven, er at universiteter og høgskoler skal bidra til en «miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling»).
De prinsipielle argumentene for en akademisk boikott av Israel, presentert i flere runder i medier som Khrono og Uniforum, er som følger:
Vi har et forskningsetisk ansvar for at vår virksomhet ikke skal forårsake mer skade enn gagn, og for at «mulige uheldige konsekvenser er akseptable». Dette prinsippet er nedfelt gjennom De nasjonale forskningsetiske komiteene, som er Norges viktigste fagorgan for forskningsetikk. Vårt forskningsetiske ansvar er også nedfelt i UH-loven og forskningsetikkloven, som i klartekst sier at forskning skal utøves i overensstemmelse med anerkjente etiske prinsipper.
Vi som støtter akademisk boikott på et forskningsetisk grunnlag, inntar altså et prinsipielt standpunkt. Vår vurdering er at institusjonelt samarbeid med israelske universiteter på dette tidspunktet ikke er forskningsetisk forsvarlig. Konklusjonen følger av omfattende dokumentasjon som viser at israelsk akademia i mange tiår har støttet opp om okkupasjonen og den etniske rensingen av palestinere, og nå om et sannsynlig folkemord som har utslettet hele universitetssektoren i Gaza.
Vi som støtter akademisk boikott på et forskningsetisk grunnlag, inntar altså et prinsipielt standpunkt.
Hege Hermansen
Dersom Skjerdal mener at vi bør unngå institusjonelt samarbeid med universiteter i Rwanda, må han altså sannsynliggjøre at den type samarbeid vil forårsake mer skade enn gagn. Det følger ingen automatikk i at vi ikke kan ha institusjonelt samarbeid med universiteter i totalitære land. I mange tilfeller vil slikt samarbeid kunne utgjøre en positiv forskjell, og negative konsekvenser vil være akseptable. Slike vurderinger krever en empirisk realitetsbehandling i hvert enkelt tilfelle.
I tillegg til vårt forskningsetiske ansvar, har vi siden 26. januar hatt en plikt til å forebygge og forhindre folkemord. FN-domstolen uttalte da at det er plausibelt at Israel utøver et folkemord i Gaza. Rundt 800 fageksperter har konkludert med det samme, inkludert israelske holocaustforskere. Offentlige universiteter og høgskoler bør derfor vurdere sin rolle i lys av Norges forpliktelser overfor Folkemordkonvensjonen.
Det er heller ikke riktig at støtte for akademisk boikott ikke er forenlig med en prinsipiell holdning til akademisk frihet. Dette har Olav Gjelsvik tidligere redegjort for på en utmerket måte i Uniforum.
Det er altså ikke korrekt, som Skjerdal hevder, at argumenter for akademisk boikott ikke er prinsipielt forankret. Imidlertid kan man, som noen har tatt til orde for, føre et eksepsjonalitetsargument: Folkemordet mot palestinere har nå nådd så ekstreme høyder at det er rimelig å avvike fra etablerte spilleregler. Dette er, etter mitt syn, også et helt legitimt grunnlag for å støtte en akademisk boikott.
Skjerdal har ikke funnet overbevisende argumenter for at boikott vil avhjelpe situasjonen på Gaza. Ham om det. En stor del av det palestinske sivilsamfunnet er uenig med ham: I tjue år har de argumentert for at boikott og sanksjoner av Israel er det mest effektive, ikkevoldelige virkemiddelet for å få slutt på okkupasjonen. En ting som i hvert fall er åpenbart, er at den såkalte «dialoglinjen» som ofte fremmes som et alternativ ikke har vært i stand til å forhindre et pågående folkemord.
Det finnes også en betydelig forskningslitteratur som argumenterer for at økonomisk, kulturell og akademisk boikott var viktig for avviklingen av apartheidregimet i Sør-Afrika. Det er mange likheter mellom Israel og apartheid Sør-Afrika. Begge er europeiske kolonistater, begge er apartheidregimer, begge er grunnlagt på undertrykkelsen av et annet folk, og begge er fundamentalt avhengige av vestlige land for å overleve politisk.
Til sist gjentar Skjerdal myten om at israelsk akademia er en slags liberal høyborg, og at diskriminering kun har foregått ved «enkelte institusjoner». Dette er feil.
Hege Hermansen
Til sist gjentar Skjerdal myten om at israelsk akademia er en slags liberal høyborg, og at diskriminering kun har foregått ved «enkelte institusjoner». Dette er feil. Allerede i slutten av oktober bisto israelske menneskerettighetsorganisasjoner 74 studenter ved 25 universiteter og høgskoler, som alle hadde blitt disiplinert for å ytre seg kritisk om Israels krigføring. 9. mai hadde tallene økt ytterligere: 124 studenter ved 36 ulike institusjoner hadde blitt utsatt for disiplinærprosedyrer.
Flere vitenskapelige ansatte er også blitt suspendert eller truet med suspensjon. Eksempler inkluderer Nadera Shalhoub-Kevorkian ved Hewbrew University, Nurit Peled-Elhanan ved David Yellin College, og Uri Horesh ved Achva College. Kort sagt er bildet tydelig: Det er ikke snakk om noen «råtne epler». Problemet er systemisk og kommer fra toppen. 12. oktober sendte utdanningsministeren i Israel ut et skriv der de ba universiteter og høgskoler suspendere studenter og ansatte som uttrykker «støtte til terrorisme» — en velkjent eufemisme for kritikk av Israels overgrep mot palestinere.
