Debatt ● Jan Fridthjof Bernt
Hvem bestemmer hva som er «fusk» ved universiteter og høyskoler?
Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt redegjør for reglene rundt fusk, annullering av eksamen og utestengelse. Og advarer den ferske statsråden mot råtne logiske trinn i forslaget til ny UH-lov.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Men største skylda, det har nå snekker'n, som laga
stæga tå røtne bord!»
Alf Prøysen: Den skyldige. Drengstuviser (1948).
I Universitets- og høyskoleloven § 4—7 nr. 1 har vi en bestemmelse om «annullering av eksamen eller prøve». Her fastslås at styre eller institusjon for studentsaker kan treffe slikt vedtak blant annet hvis kandidaten «forsettlig har forsøkt å fuske eller forsettlig eller grovt uaktsomt har fusket i forbindelse med gjennomføring av … vedkommende eksamen eller prøve». Dette er så inngangsportalen til regelen i lovens § 4—8 nr. 3 om at den som har opptrådt slik som beskrevet i denne bestemmelsen, «kan … utestenges fra institusjonen og fratas retten til å gå opp til eksamen ved institusjoner under denne lov i inntil ett år».
Forståelsen av begrepet «fuske» har blitt diskusjonstema i flere saker om «plagiat» i innleverte tekster, nå senest ved to saker om til dels omfattende tekstlikhet i statsrådene Borch og Kjerkhols mastergradsoppgaver. Jeg skal ikke å gå inn i diskusjonen om disse to sakene. Her er det stadig en del uavklart faktum og også sprikende faglige vurderinger. I stedet skal jeg si litt om selve det rettslige vurderingstemaet — her og i flere kontroversielle avgjørelser i Felles klagenemnd.
Felles klagenemnd er Forskningsdepartementets organ for behandling av klager over en lang rekke til dels svært ulike vedtak truffet av institusjonene, blant annet vedtak om annullering av eksamen eller prøve og om utestenging og bortvisning. Denne klagenemnden er også departementets organ når det gjelder utestenging fra institusjonen, som straff for slik overtredelse.
Denne klagenemndens avgjørelser kan etter Forvaltningsloven § 28 ikke påklages etter reglene i denne, og i forskriften om nemnden gjentas dette i § 3. Men i og med at klagenemnden er oppnevnt av departementet etter forskrift gitt av dette (FOR-2020-04-21-826), vil departementet, om det finner grunn til det, kunne omgjøre nemndens vedtak hvis «endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot» eller «vedtaket må anses ugyldig» (Fvl. § 35 første avsnitt, bokstav a og c og andre avsnitt). Det betyr at departementet har et rettslig og politisk ansvar for å påse at vedtakene som treffes her, bygger på riktig lovforståelse og på korrekt saksbehandling og forsvarlig skjønnsutøving.
Vi skal nå se nærmere på det materielle tolkingsspørsmålet; hvilke feil i en innlevert mastergradsoppgave som skal anses som «fusk». Lovligheten av et slikt vedtak kan overprøves av domstolene, og de sakene vi nå er oppe i om dette, viser at det må være klare grenser for hva institusjonene selv kan definere som fusk. Dette er det loven som avgjør, ikke lokale studie- og eksamensreglementer. Institusjonene kan gi regler om krav til gjennomføringen av eksamenen og innholdet i besvarelsen, men ikke definere et hvilket som helst brudd på disse som «fusk».
Ved tolkingen av dette begrepet må vi legge særlig vekt at dette er hjemmelsgrunnlaget for et potensielt meget inngripende vedtak; et avbrudd på inntil et år i utdanningsløpet med betydelige menneskelige og økonomiske konsekvenser. Vi er her innenfor området til bestemmelsen i Grunnlovens § 113 om at «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov», noe som i denne sammenheng må tilsi en stram og presis tolking av den lovbestemmelsen som gir hjemmel for inngrepet.
I vår sammenheng betyr det at vi også må se på tradisjon og etablert rettsoppfatning om hva som kan tilsi en slik reaksjon. Her vil lovforarbeider kunne være sentrale, men bare så langt de er klare og i overensstemmelse med den lovforståelse som har vært lagt til grunn tidligere når det gjelder forståelsen av dette begrepet.
Her er det et viktig poeng av den nåværende lovteksten om dette i alt vesentlig er identisk med tidligere bestemmelse i universitetsloven av 1989 og universitets- og høyskolelovene av 1995 og 2005. De to siste av disse viser i hovedsak bare bakover til foregående lov, og loven av 1989 viser bare til etablert praksis: «Det har ikke vært antatt tvilsomt at det var adgang til å annullere en eksamen eller prøve når eksamenskandidaten … hadde fusket under eksamen.»
Den praksis det her er tale om, dreier det så vidt jeg vet bare om ulike former for triks i klassiske eksamensromsituasjoner. Vi har meg bekjent ingen eldre praksis om fusk ved innleveringsoppgaver, som hovedfagsoppgaver, som er forløperne til dagens mastergradsoppgaver. Spørsmålet blir da om det er rettslig grunnlag for — og rimelig og forstandig — å utvide rekkevidden av denne strenge sanksjonsbestemmelsen til å omfatte en større flora av ulike typer feil, misbruk og unøyaktigheter i store og små innleveringsoppgaver i dagens studieløp.
Gode grunner taler for at vi har bruk for denne muligheten. Moderne datateknologi har skapt muligheter og fristelser for rene tyveriraid i andres arbeider, eller feilaktige, manglende eller misvisende gjengivelser av kildemateriale. Denne problemstillingen er tatt opp i forarbeidene til tilsvarende bestemmelse i ny universitets- og høyskolelov, Prop. 126 L, i Til § 12—4 Uredelig opptreden og fusk.
Departementets merknader til bestemmelsen er til dels presise og klargjørende, men mot slutten bekymringsfullt uklare.
Jan Fridthjof Bernt
Det foreslås her en lovbestemmelse som er en videreføring av tekst som vi har hatt i de eldre lovene:
«Dersom en student forsettlig har forsøkt å fuske eller forsettlig eller grovt uaktsomt har fusket i forbindelse med gjennomføringen av eksamen eller obligatoriske aktiviteter eller forut for endelig sensur, kan eksamenen eller aktiviteten annulleres.»
Med dette utgangspunktet må det som sies her må leses også som departementets oppfatning, ikke bare av hva som bør gjelde, men som en sammenfatning av hva man mener er gjeldende rett også etter dagens lov. Det er nærliggende å tro at dette vil danne utgangspunkt for fremtidig nemndpraksis og rettspraksis fremover.
Departementets merknader til bestemmelsen er til dels presise og klargjørende, men mot slutten bekymringsfullt uklare når det gjelder forholdet til de prinsipper man innledningsvis har formulert for vurderingen av hva som er «fusk» etter loven.
Det fremholdes først at «Det er ikke krav til uredelig eller uhederlig adferd.» Altså kan også uaktsomhet rammes som fusk. Men:
«I tillegg til at det tillegges studentene et strengt aktsomhetskrav i prøvingssituasjoner, er det også institusjonenes ansvar å sikre at reglene knyttet til eksamen er tydelige nok. I vurderingen vil det være avgjørende om regelverk, inkludert også utfyllende reglement, har gitt studentene tydelig informasjon om hvilke plikter og ansvar de hadde i forbindelse med eksamensgjennomføringen.»
Dette skulle være ukontroversielt som alminnelig utgangspunkt. Det kritiske spørsmålet er om dette skal gjelde alle brudd på regelverk og uskrevne normer, eller om det er noen «terskelverdier» for når et forhold etter sitt innhold kan anses som grovt nok til å anses som fusk etter loven. Her fastslås i proposisjonen som alminnelig prinsipp at
«Handlinger som åpenbart ikke er egnet til å gi studenten noen fordeler faller likevel utenfor.»
Det betyr at ved manglende henvisninger og kreditering i innleveringsarbeider må det skilles mellom det som kan ses som faglige glipp, som ikke har gitt studenten nevneverdige fordeler verken ved arbeidet eller ved bedømmelsen av dette, og feil som er mer omfattende eller prinsipielt viktige for utarbeidelsen eller den faglige bedømmelse av arbeidet. Dette kan selvsagt være en vanskelig vurdering, og det vil nok være nødvendig med grundige drøftelser av dette når det treffes avgjørelser om hva som er «fusk». Men avgjørelsen av om noe bare er en faglig eller fremstillingsmessig feil eller «fusk», må være basert på et godt begrunnet svar på spørsmålet «Var dette egnet til å gi studenten fordeler?»
I dette ligger svaret på om det er fusk hvis studenten glemmer å legge inn anførselstegn og notetegn ved enkeltstående formuleringer som hen like gjerne kunne lansert på egen kjøl, så lenge dette ikke har en plass i fremstillingen eller et omfang som gir fremstillingen karakter av et «klipp og lim-arbeid» i stedet for studentens selvstendige presentasjon av og refleksjon over temaet. Dette kan være kritikkverdig både faglig og etisk, men ikke i seg selv «fusk».
Det er også vanskelig å se hvordan konstruksjonen «selvplagiering» kan brukes som begrunnelse for å statuere fusk. Et forbud mot å gjenta og tanker og formuleringer fra egne tidligere arbeider er absurd, og i strid med alminnelige kunnskapsmessige og vitenskapelige idealer. Formålet med både studiet og vitenskapen er jo å bygge erkjennelse sten på sten, og da er det meningsløst å svinge øksen over en student som synes hen har funnet frem til og sagt noe som fortjener å gjentas i ny kontekst, og dermed kan eksponeres for ny kritikk. Og hvis dette forbudet koker ned til et krav om man må legge inn fotnoter og vise til egne tidligere arbeider av ulik karakter, blir det direkte latterlig. Det kan ikke være mulig å hevde at studenten får noen vesentlige fordel ved en slik unnlatelse, eller at vitenskapssamfunnet lider noe tap ved å ikke få en slik henvisning til studentens egen tidligere arbeider.
Det er formuleringer i proposisjonen som kan være egnet til å skape usikkerhet om dette, ikke minst etter avgjørelser fra Felles klagenemnd. Dette er råtne trinn i den logiske og tankemessige stigen departementet burde gi oss opp mot en balansert, forståelig og juridisk holdbar tolking av begrepet «fusk» universitets og høyskoleloven. Jeg håper vår nye statsråd fortest mulig sørger for å erstatte disse bedrøvelige tankekonstruksjonene med friske trinn.
