Debatt ● Sigbjørn Løes
Plagiat er ikke alltid juks og ikke all kunnskap kan plagieres
Dagens oppfatning av hva som kalles plagiat kan føre til at skillet mellom det å stjele forskningsresultater og det å glemme en kildehenvisning til at jorden er rund blir utvisket. Det er ikke i akademias eller samfunnets interesse.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hele poenget med et skriftspråk er at kunnskap kan konserveres: Alt trenger ikke overføres muntlig, med de feilkilder hukommelse og oppfattelsesevne representerer, og man trenger ikke å gjenoppdage vitenskapene for hver ny generasjon. Kulturhistorisk har fortellinger og historier til alle tider blitt lånt, stjålet og videreutviklet. Dette har vært viktig for spredning og utvikling av kunnskap.
Å kunne rekapitulere konservert kunnskap er noe det oppfordres til i hele utdanningsløpet: God, gammeldags pugging må til for å erverve etablert kunnskap.
Direkte gjengivelse av lærebøker på prøver er noe som ofte belønnes på grunnskolenivå. Til og med en så briljant og arrogant vitenskapsmann som Isaac Newton skal ha sagt at om han så lengre enn andre, var det fordi han sto på skuldrene til kjemper.
Å tilegne seg eksisterende kunnskap og å utveksle kunnskap med andre er grunnleggende forutsetninger for all personlig kunnskapsutvikling.
I den senere tid har plagiering i akademia fått enorm oppmerksomhet. Det har vært snakk om studenter som har gjort seg skyldige i såkalt «selvplagiering» og tilfeller der man har avdekket tekstlikhet og ren avskrift fra andre kilder, inkludert åpne plattformer som Wikipedia og Store norske leksikon. Når det gjelder selvplagiering, er begrepet stort sett meningsløst. Én aktuell problemstilling kan være dobbeltpublisering, der man publiserer identiske resultater i flere kanaler.
Dette er svindel og uakseptabelt, men at man benytter seg av samme tankerekke på ulike eksamener, eller gjengir eget upublisert materiale i en ny sammenheng, er i høyeste grad naturlig, og kan ikke automatisk karakteriseres som juks.
Vitenskapelig plagiering i sin egentlige betydning vil være å stjele noens resultater eller ideer og utgi dem som sine egne. For at resultater og ideer skal ha vitenskapelig verdi, må de imidlertid være ferske og tidligere ukjente. Når det gjelder påviste tekstlikheter eller direkte «klipp og lim» må man derfor se på hva teksten beskriver for å avgjøre om det er snakk om forskningsjuks eller bare latskap.
Latskap kan godt straffes, men svindel er tross alt mer alvorlig.
Sigbjørn Løes
Plagiering av et resultat eller et materiale vil etisk være mye mer utfordrende enn avskrift av litt innledende bakgrunnsstoff. Latskap kan godt straffes, men svindel er tross alt mer alvorlig.
I de tilfeller det er snakk om plagiering av åpne kilder gir svaret seg selv. Store norske leksikon er et eksempel på en kilde som kun inneholder etablert kunnskap. Bortsett fra selve formuleringene kan ikke meningsinnholdet stjeles, fordi kunnskapen er både allment tilgjengelig og kjent. At flere studenter leverer ulike besvarelser med tekstlikheter kan bety at de nettopp har gjort det alle kunnskapsinstitusjoner oppfordrer til og er avhengige av: Lest relevant litteratur og samarbeidet.
Manglende kildehenvisninger synes å gå igjen i mange plagiatsaker. Kildehenvisninger er viktige, men de må benyttes og vurderes med innsikt.
Forskningsjuks er alvorlig, kan ha vidtrekkende konsekvenser, og må slås hardt ned på. Dagens oppfatning av hva som kalles plagiat kan imidlertid føre til at skillet mellom det å stjele forskningsresultater og det å glemme en kildehenvisning til at jorden er rund blir utvisket. Det er ikke i akademias eller samfunnets interesse.
