Debatt ● Tor Eldevik
De måske egnede
Man bidrar i offentligheten gjennom de stemmer man velger å fremme; man får sin virkelighetsoppfatning formet av de perspektiver man evner å ta inn, skriver instituttleder Tor Eldevik.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Spørsmålet er: hvorfor når ikke min generasjon akademikere
sekstiåtterne til skuldrene her?» Khrono har lansert en forfriskende intervju-serie,
«Akademia sett utenfra». Men det gås også en del i opptråkkede spor.
Inkludert min UiB-kollega Espen Gamlund som «føler [seg] truffet» i den grad at han setter tingenes tilstand på
spissen med overstående spørsmål.
Og jeg? Jeg føler meg nok en gang truffet av alt-var-bedre-før-i-tiden, og trenger nok en gang å lette på trykket (jf. første og andre hjertesukk i min voksende rekke av innlegg på dette tema).
Jeg nærer en grunnleggende skepsis til generell idealisering av den nære fortid der et fåtall navn går igjen i det som konkretiseres. Jeg nærer en enda større skepsis til en devaluering av nåtiden som bare peker på fravær av det fortidige, og spesielt ikke forholder seg til hva som nå står på spill og hvilke akademiske stemmer som faktisk er til stede – om ikke nødvendigvis i Aftenposten.
Hagtvedt, Slagstad, og en dose Skjervheim. Satt opp mot tellekanter og New Public Management. Nudge, nudge. Know what I mean? Say no more!
Så mitt spørsmål blir heller: hvorfor ta som utgangspunkt en virkelighetsbeskrivelse i stor grad formulert av menn som stadig synes å sverme for de menn de så opp til ved kateteret eller i Dagbladets debattsider for om lag tretti år siden? (Eller en skråsikker forsknings- og høyere utdanningsminister som tilsynelatende ikke var opptatt av noen av disse tingene som ung mann, men som er skråsikker likevel?)
Det er symptomatisk at det er de Oslo-baserte standard-kommentatorene Åmås, Kristjánsson og Snoen som plukkes opp, i noen grad debatteres, men aller mest applauderes etter å ha slått fast akademias fravær i offentligheten i Khrono.
Intervjuene med distriktsalibiene, journalist Maja Sojtaric i Tromsø og Kode-direktør Petter Snare i Bergen, er blitt forbigått i relativ stillhet. Sojtaric er dog like lite imponert som de overnevnte. Snare, derimot, går inn i noe dagsaktuelt og brennbart – hvithet – i skjæringspunktet mellom akademia og samfunnsbrytning, og evner samtidig å reflektere over samklangen mellom offentlig galleri, akademia og samfunnet som en oppegående realitet heller enn en branntomt.
«En jobb i akademia er ikke slik det en gang var» skriver Gamlund. Bingo! Akademia generelt er ikke slik det en gang var. Samfunnet er ikke slik det en gang var. For å bruke et tippekamp-sitat tillagt salige Øivind Johnssen fra den-gang-da vi bare hadde én offentlighet: «han er ikke det han en gang var, og det har han heller aldri vært».
Vi, de måske egnede, vi er ikke Bernt Hagtvedt eller Rune Slagstad. Vi er ikke Kristin Clemet eller Knut Olav Åmås.
Og de er ikke Rosemarie Køhn, Finn Lied, Harald Ulrik Sverdrup eller Elisabeth Aasen.
Kanskje har vi like mye å lære fra de brytninger disse sto i og fra de gjennombrudd som de fikk. Vi er på overtid overlatt en nødvendig revolusjon i bærekraftig ressursbruk og etablering av nye næringsveier. Realiseringen av individet og kunnskapssamfunnet gjennom høyere utdanning er viktigere enn noensinne. Religiøs toleranse, mangfold, og frihet fra tradisjonelle kjønnsroller er i forbausende grad uforløst selv etter sekstiåtternes liberale prosjekt.
Fritt Ords pris gikk til Jan Grue, Bjørn Hatterud og Olaug Nilssen i 2021, til Deeyah Khan i 2020, og til Natur og Ungdom og Greta Thunberg i 2019. Det er overraskende for meg at Fritt Ord-direktør Åmås’ utenfra-blikk i Khrono ikke reflekterer denne nåtiden og framtiden i større grad.
Dette er den opplyste offentlighet vi søker å stå i. Og vi er der. Spesielt er NU og Thunberg klare på hvordan de henter kunnskapen for handling og tryggheten i sitt engasjement fra forskerhold. Den (relativt) unge Grue, som blant mye annet også er professor, burde uansett være lett å anerkjenne som en slik bærende stemme Åmås tilsynelatende savner.
Kanskje kjennetegnes dagens akademia av et fravær av de dominerende individene i offentligheten. Kanskje ikke. Kanskje foregår mye av samfunnsdialogen og innflytelsen på andre måter og på andre arenaer enn dem dagens godt voksne umiddelbart tar inn over seg.
For mine TikTokende døtre er hverken NRK eller for den saks skyld album-formatet når det gjelder musikk, naturlige referanser. Men fra skolen kjenner de godt både plastproblemet og forskningsinstituttet Norce gjennom sistnevntes kartlegging av mikroplast med elevene som forskningsassistenter. «Klima-ninjaer» fra Bjerknessenteret reiser rundt i bergensskolen og forteller om naturforhold og klimaendringer i Antarktis og på Grønland. Tusenvis av elever får en hands-on forståelse av hva som står på spill.
Men vi er også der, i de tradisjonelle kanalene. Vi er der for den akutte debatten. Vi er der både for de lange og for de vanskelige samtalene.
Vi er der når iskanten skal settes, vi er der for Oljefondets etikkråd; vi er der for revisjon av straffeloven og for helsevesenets prioriteringer; vi er der når Høyesteretts dom i Fosen-saken, «lystløgneren ChatGPT», sportsvasking og boikott, og samfunnets kollektive tap av praktiske ferdigheter skal belyses; vi er der ved inngangen til kvinnedagen. Og vi er der i dialog med egne studenter.
Man bidrar i offentligheten gjennom de stemmer man velger å fremme; man får sin virkelighetsoppfatning formet av de perspektiver man evner å ta inn.
(PS «De måske egnede» er tittelen på Peter Høegs dystre roman fra 1993, i norsk oversettelse det adskillig mindre tvetydige «De få utvalgte». Det er en slik mangel på nyanse jeg opplever når den nære fortid igjen idealiseres.)
