Tor Eldevik trekker fram avkoloniseringsdebatten som et eksempel på at dagens studenter er vel så trendsettende som gårsdagens studenter. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Tor Eldevik trekker fram avkoloniseringsdebatten som et eksempel på at dagens studenter er vel så trendsettende som gårsdagens studenter. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Slapt om slappe studenter

Før og nå. Professor Tor Eldevik får en ubehagelig følelse av at dagens studenter bli utsatt for en av akademias minst sjarmerende øvelser, konstateringen av at alt var bedre før i tiden.

Publisert Oppdatert

Julen er en tid for tradisjoner og ritualer. Khronos omtale av boken «Universitetskamp» 21. desember er sånn sett egnet til å sette leseren i julestemning. Her er det dagens studenter som utsettes for rituell lutring av typen alt var bedre før i tiden – den evige himmelsongen som alltid er ung og ny.

I trygg forvisning om at akademia og samfunnet er i minst like trygge hender med dagens studenter som med gårsdagens, ønsker jeg alle en tillitsfull og god jul.

Tor Eldevik

Gjennomgangsmelodien i Khrono-artikkelen, inkludert tittel, er at «dagens studentgenerasjon er konforme, uengasjerte og karrierebevisste». Men det er lite i artikkelen som rettferdiggjør elendighetsbeskrivelsen utover anekdoter iblandet generelle besvergelser. Og det er lite i min egen erfaring – med det unntak av at dagens studenter, prisverdig nok, er bevisste på formålet med egen utdanning – som rettferdiggjør en slik beskrivelse.

Universitetskampen framstår grovt forenklet, for ikke å si fordomsfull, hva angår henvisningen til studenter generelt og dagens generasjon spesielt. Sistnevnte impliserer en mer ærerik fortid. Men beskrivelsen av dette idealet, og hvor og når det eksisterte, er fraværende. Derav min ubehagelige følelse av å bli utsatt for en av akademias minst sjarmerende øvelser, konstateringen av at alt var bedre før i tiden. Dette blir for slapt, spesielt når vi gjør våre egne studenter til skyteskive.

La meg ta noen eksempler.

En av bidragsyterne til boken, Hilde Refstie, etterlyser dagens studenter som en kraft for systemkritikk og endring i universitetssamfunnet – og siteres på at «den slags diskusjoner savner jeg over hele fjøla i Norge». Dette må da bero på en misforståelse. Meg bekjent har dagens studenter i vesentlig grad vært premissleverandører. Stikkord her kan være debatten rundt «avkolonialisering» av akademia og dreiningen av utdanning og forskning fra fossil til bærekraftig energi.

Det siste er spesielt aktuelt på min egen institusjon, UiB, der det nylig ble bestemt at petroleumsteknologi ikke lenger skal være et eget studieprogram. Dette var til syvende og sist en faglig og institusjonell avgjørelse, men først etter at studentene rett og slett sluttet å søke seg til programmet. De fikk med dette det avgjørende ordet i en langvarig debatt om framtidens kunnskapsbehov hvis argumenter akademia kunne valgt å ta konsekvensen av langt tidligere.

Det er mitt bestemte inntrykk at den pågående ansvarliggjøringen av norske kunnskapsinstitusjoner hva angår ressursbruk og karbonavtrykk – og ansvarliggjøringen av norske styresmakter og selskaper for den saks skyld – i vesentlig grad drives fram av hva dagens og morgendagens studenter forventer og krever av oss i auditoriet, av samfunnet utenfor og av arbeidslivet de skal bli en del av.

Jeg holder det åpent at mitt minne kan være mangelfullt eller at jeg var en spesielt lite engasjert student, men jeg kan ikke huske at vi som var studenter tidlig på 90-tallet, gjorde mer ut av vår systemkritikk. Som samtidige med Kurt Cobain og grungen, og i sterk opposisjon til 80-tallets skulderputer, var vi riktignok mer rocka i stilen (noen vil si uflidde). Men den ene virkelige massemønstringen jeg husker, var under parolen «Hernes må fjernes» med krav om bedre studiefinansiering. Et krav som forøvrig stadig består fra dagens studenter og deres organisasjoner.

En annen generell kritikk Refstie målbærer, er den at studentpolitikere kan ha ambisjoner om videre politisk eller nærliggende karriere. Vel er jeg selv også skeptisk til «broilere» og lukkede kretser, men her singler det i både glass og elfenben. Det ligger vel i sakens natur at de som brenner for denne type aktivitet på vegne av fellesskapet, kan ha et anlegg for – og ønske om – å forfølge dette utover studietiden. Selv brukte jeg i overkant mye tid på lesesalen både gjennom semesteret og før eksamen, og hva driver jeg med nå?

Men gitt at dette faktisk er kritikkverdig, her var alt åpenbart ikke bedre før i tiden. En sentral maktfaktor i bergensk studentpolitikk i min studietid, var ROSSO (Radikal og sosialistisk studentorganisasjon). Sjekk ut oppslaget på Wikipedia. Her finner en alt fra dagens ordfører i Bergen, via tidligere ledere i RV og SV – nå henholdsvis nasjonalbibliotekar og påtroppende leder for NORAD, til Slottets kommunikasjonssjef.

Tilfeldig? Neppe! Uansett imponerende.

I trygg forvisning om at akademia og samfunnet er i minst like trygge hender med dagens studenter som med gårsdagens, ønsker jeg alle en tillitsfull og god jul.