Akademisk frihet i seks punkter

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

AKADEMISK FRIHET| Utdanningsminister Henrik Asheims (H) oppnevnelse av et nytt utvalg som skal utrede og foreslå nye formuleringer av Universitets- og høyskolelovens § 1-5 om akademisk frihet har vakt debatt. Ikke fordi et utvalg av denne art ikke er velkomment, men snarere fordi Asheims formuleringer da utvalget ble presentert hadde klare politiske slagsider.

les også

Scenenekten eller pengesekken. Hva truer egentlig den akademiske ytringsfriheten?

Dette er slagsider som sektoren strengt tatt ikke trenger dersom den akademiske friheten skal kunne stå rustet mot eventuelle fremtidige trusler både fra høyre og venstre i fremtiden.

1. Enhver med et minimum av historiske kunnskaper vil ha fått med seg at trusler mot akademisk frihet i moderne tid har kommet fra politiske regimer både til venstre og til høyre og fra regimer med så vel sekulær som religiøs orientering. Verken kommunistiske diktaturer fra Stalins Sovjetunionen eller Maos Kina, eller høyreorienterte diktaturer fra Pinochets Chile til Francos Spania har tilbudt meningsfulle vilkår for utøvelsen av akademisk frihet.

Den akademiske friheten er – som ytringsfriheten mer generelt – i vår tid under formidabelt press fra så vel det hindunasjonalistiske regimet i India, islamistiske regimer i Tyrkia og Iran, og fra mer sekulært orienterte regimer i Syria og Egypt. USA, som ofte er blitt sett på som noe av et forbilde i Norge, opplevde på 1950-tallet et av de mest fundamentale angrepene på akademisk frihet i form av McCarthyismen. I USA ble et utall fremragende amerikanske antropologer i praksis svartelistet fra vitenskapelige stillinger på livstid som en følge av politisk koordinert av FBI. Datidens sentrale ledere i den amerikanske antropologiforeningen (AAA) deltok aktivt i deres forfølgelse ved å informere FBI om antropologer med antirasistiske og/eller sosialistiske overbevisninger.

2. Det er imidlertid et faktum at det i vår del av verden i stor grad har vært fra høyreorienterte og demokratisk valgte regimer at de fremste truslene mot akademisk frihet har kommet de siste årene. I Ungarn har regimet lenge arbeidet systematisk for å kvitte seg med selvstendige og uavhengige akademikere og universiteter, og for å utradere fag som kjønnsstudier.

I Polen har regimet via rettsvesenet drevet den rene forfølgelse av uavhengige akademikere som er forpliktet på å fortelle en annen historie om Polens mørke antisemittiske historie og om katolske polakkers delaktighet i Holocaust enn den som er spiselig for landets katolske høyrenasjonalister.

I Frankrike har President Macron og hans statsråder i et av sine mange forsøk på å tiltrekke seg velgere fra den ytre høyresiden etter nok et salafi-jihadistisk terrorangrep i 2018 alliert seg med franske høyreorienterte akademikere i et angrep på den akademiske friheten til franske forskere som på høyresiden anses for å være for opptatte av muslimers borgerrettigheter og av fransk rasisme. I USA har Trump-sympatiserende republikanere bifalt av Fox News innledet en veritabel kulturkrig der målet er å forby undervisning i såkalt kritisk raseteori eller CTR, og der man systematisk arbeider for å forpurre utnevnelser av professorer som kan tenkes å ha en eller annen tilknytning til kritisk raseteori eller kritiske tilnærminger til amerikansk historie og hvit rasisme.

Liknende angrep på kritisk raseteori har kommet fra Boris Johnsons konservative parti i Storbritannia, og fra myndighetene i Australia, som på initiativ fra et kvinnelig parlamentsmedlem, Pauline Hanson, som lenge har vært kjent for sine rasistiske uttalelser, likeså godt har forbudt undervisning i kritisk raseteori som del av det nasjonale skolepensumet. I Brasil har Jair Bolsonaros statsråder forsøkt å få landets påtalemyndigheter til å ta ut tiltale mot regimekritiske akademikere.

I Danmark vedtok Folketinget på initiativ fra høyrepartiet Liberal Alliance, men med støtte fra danske sosialdemokrater i regjering, et angrep på den akademiske friheten til forskere man fra sentralt politisk hold vurderte som «aktivistiske». Målet for angrepene var klart og entydig maktkritiske fag som migrasjonsstudier og kjønnsstudier, og angrepene kom også i form av personuthenging av navngitte forskere i Folketinget.

Listen er lang og kunne saktens gjøres enda lengre, men det tjener statsråden og regjeringen til ære at de så langt har holdt klar avstand til slike initiativer fra høyresiden i en rekke vestlige land. Det er likefullt overordnet viktig at politikere av enhver politisk avskygning har en klar og avgrenset rolleforståelse i forhold til akademisk frihet; at et utvalg som dette får anledning til å arbeide uforstyrret og på armlengdes avstand av eksterne politiske føringer; og at en ny lovtekst er både politisk uavhengig og plattformuavhengig.

les også

Akademisk frihet: Use it or lose it

3. Akademisk frihet og ytringsfrihet er ikke det samme. I mange av de høyreorienterte angrepene på akademisk frihet har vi de siste årene sett et klart mønster, der man blander sammen to ulike begreper, nemlig akademisk frihet og ytringsfrihet. Denne sammenblandingen gir seg blant annet uttrykk i form av nye begreper som «akademisk ytringsfrihet», og i form av formuleringer om «no platforming» i kontekst av debatter om akademisk frihet. Det er viktig å ha klart for seg at akademisk frihet dypest sett handler om vilkårene for en fri og uavhengig sannhets- og kunnskapssøken, og muligheten til å formidle denne kunnskapen. Det er slett ikke uvanlig å inkludere sannhetssøken som en begrunnelse for ytringsfriheten, men retten til å ytre seg betinger under ingen omstendighet en slik sannhetssøken.

Ytringsfrihet innebærer – som enhver politisk demagog fra Hitler til Trump vil ha fått med seg – også retten til å lyve så det renner av en. Det er et ubestridelig faktum at det også finnes akademikere som lyver, men retten til å lyve er utvilsomt ikke en sentral del av den akademiske friheten. Den akademiske friheten forutsetter validering av et forskerfelleskap: det er til syvende og sist opp til dette felleskapet å vurdere kvaliteten på det enkelte forskningsbidraget. Ytringsfriheten kan utøves av leg og lærd og fullstendig uavhengig av en slik vurdering. Hvis akademisk frihet og ytringsfrihet var synonymer, ville norske universiteter og høyskoler i pakt med enkelte særdeles forvirrede utspill fra norske universitetsrektorer måtte ha invitert så vel Holocaustfornektere som klimafornektere til å holde forelesninger, og endog ha åpnet opp for at de kunne få vitenskapelige stillinger.

Når så heldigvis ikke finner sted, er det fordi den etablerte vitenskapelige kunnskapen tillater oss og klart og entydig fastslå at Holocaust faktisk har funnet sted, og at menneskeskapte klimaendringer er høyst virkelige. På universiteter- og høyskoler driver man altså med «no platforming» av denne typen hver eneste dag året rundt, og det er en selvsagt og nødvendig del av den akademiske friheten at man begrenser ytringsfriheten på denne måten.

4. Akademisk frihet er ikke friheten til ikke å bli motsagt. Et sentralt utgangspunkt for debatten om akademisk frihet er en ISF-studie fra tidligere i år som indikerer at en del norske forskere vegrer seg for å formidle kontroversielle forskningsfunn i offentligheten, og at denne vegringen knytter seg til frykt for «ubehagelige kommentarer» fra forskerkollegaer.

les også

Ytringsfrihet i akademia: — Mikroaggresjon og faglig ondskap er noe vi er nødt til å jobbe med

Studiens svarprosent er for lav, og utvalget for skjevt til at studien tillater større generaliseringer. Det er imidlertid et mer fundamentalt problem med den nevnte studien at svarkategorien «ubehagelige kommentarer» ikke tillater oss å sondre mellom eksempelvis legitim og faglig begrunnet kritikk, og rene personangrep. Hvis det virkelig var slik at akademisk frihet var en frihet til ikke å bli motsagt, kunne vi glemme enhver ide om vitenskapelig fremskritt og den kritiske tenkning mange av oss forsøker å lære våre studenter i undervisning og veiledning. Det er mindre enn hundre år siden tre fjerdedeler av amerikanske universiteter tilbød kurs i den rasistiske disiplinen rasehygiene.

les også

Er det ytringsfridom i norsk akademia? No skal vi endeleg få svaret

Det var med grunnlag i faglig forankret kritikk og vitenskapelige kamper – som saktens også involverte «ubehagelige kommentarer» rettet mot rasehygienikere som hadde datidens politiske og økonomiske makt i ryggen – at rasehygienen ble diskreditert og at den nå kun eksisterer som en kulturell understrømning for den ytre høyresidens vitenskapelige dilettanter.

Akademisk frihet forutsetter med andre ord både evnen til selv å utøve og å motta faglig kritikk. Vi trenger et bedre empirisk grunnlag for å skille skitt og kanel enn foreliggende norske studier gir.

5. Selv om stillingsvernet til ansatte i vitenskapelige stillinger er mer omfattende enn for de fleste andre yrkeskategorier, er det i motsetning til det mange later å tro, slett ikke absolutt: ytringsfriheten er blant annet begrenset av forskningsetiske krav, arbeidstakeransvaret, og av relevant lovgivning og rettspraksis knyttet til likestilling og ikke-diskriminering. Mye omtalte saker som Nedkvitne-saken, Langeland-saken og Eikrem-saken bekrefter i grunnen bare dette.

6. En side av vilkårene for utøvelsen av akademisk frihet som vi med stor grad av sikkerhet kan slå fast at det nye utvalget ikke kommer til å utrede, er knyttet til forskningsfinansieringen og tilgangen til vitenskapelige stillinger. Dette er i økende grad knapphetsgoder, og akademia er en sektor hvor rommet for utøvelsen av vilkårlig og ukontrollert maktutøvelse i regi av de få og privilegerte ser ut til å øke, snarere enn å bli innskrenket. Særlig for yngre forskere i midlertidige stillinger er dette en vel så fundamental trussel mot den akademiske friheten som noe annet.

les også

Fem mulige trusler mot den akademiske ytringsfriheten