Debatt ● Arve Hjelseth
Fem mulige trusler mot den akademiske ytringsfriheten
En utfordring ligger i at ulike typer trusler kommer fra nokså ulikt hold, og at det derfor er vanskelig å identifisere treffende virkemidler som virker overfor alle.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er positivt at kunnskapsministeren har bedt en ekspertgruppe om å vurdere vilkårene for akademisk ytringsfrihet. Etter det jeg kan se, er gruppen også balansert og klokt sammensatt, av folk de fleste i sektoren bør ha tillit til.
Gruppens mandat er også fornuftig formulert, slik det er gjengitt på departementets hjemmesider. Kanskje er det noe ullent formulert hva de antatte utfordringene består i, men slik må det kanskje være, i og med at mulige trusler mot ytringsfriheten kommer fra mange ulike hold.
Aftenposten har laget en ingress hvor ministeren spesielt uttrykker bekymring for «kanselleringskultur og politisk korrekthet». Det er forhåpentligvis ikke den eneste trusselen han er i stand til å identifisere, og vi bør neppe bruke avisas ingress mot ham. Jeg registrerer i sosiale medier at enkelte allerede har reagert på nettopp denne formuleringen. Uansett er jeg trygg på at ekspertgruppen vil anlegge et bredere perspektiv.
Siden ekspertgruppen eksplisitt ønsker innspill og debatt, er det fristende nå, midt i ferien til folk flest, å peke på mangfoldet av problemstillinger det kan være verdt å aktualisere. Noe av utfordringen ligger i at ulike typer trusler kommer fra nokså ulikt hold, og at det derfor er vanskelig å identifisere treffende virkemidler som virker overfor alle. Tvert imot kan tiltak for å bøte på én av truslene, forverre situasjonen med hensyn til en annen.
Den første typen trussel er den mest åpenbare, og oppstår hvis den politiske makten aktivt griper inn og vil påvirke enten hva det skal forskes på, eller hvilke konklusjoner som skal trekkes. I totalitære stater er dette ødeleggende for det aller meste av forskning, og forskere har all grunn til å se med bekymring på for eksempel situasjonen i Ungarn, hvor det meste av forskning i praksis er direkte kontrollert av departementet.
Mindre alvorlig, men likevel sterkt bekymringsfullt, er det danske Folketingets vedtak om å sikre at den vitenskapelige selvreguleringen fungerer overfor tendenser til ensretting, hvis ikke må ministeren gripe inn. Det er legitimt å ha ulike oppfatninger av hvorvidt vitenskapelig ensretting og mangel på kritisk refleksjon er et problem i en del forskningsmiljøer (se trussel 5 under), men ikke å mene at departementet er en naturlig overdommer.
I Norge har vi stort sett vært forskånet fra overivrige politikere de siste årene, og det er lett å tenke at dette ikke er en problemstilling hos oss. Det er imidlertid verdt å minne om at det ikke er lenge siden vi hadde en fiskeriminister som omtalte enkelte forskningsmiljøer som «mørke motkrefter».
Den andre typen trussel handler ikke om forskningens kobling til offentlig politikk og bevilgende myndigheter, men om den tilsvarende koblingen til næringsliv og interesseorganisasjoner, som også er viktige aktører i forskningsfinansiering. I all den politiske retorikken om universitetenes og forskningens «uavhengighet» har mange tatt for gitt at det gjelder å bli mest mulig uavhengig fra statlig regulering. Eksemplene over viser at det er god grunn til det, men dersom uavhengighet fra staten leder forskningen inn i et avhengighetsforhold til markedet; til finansieringskilder med bestemte motiver, er vi i beste fall like langt. Trolig er vi enda verre ute.
Den tredje typen trussel henger sammen med den andre, men her kommer truslene like ofte fra visse miljøer internt i institusjonene som fra markedet for forskningsfinansiering. Det dreier seg om at det abstrakte omdømme-begrepet i økende grad er blitt universitetenes fyrlykt. Institusjonene tenker i økende grad som reklamebyråer og henter råd fra kommunikasjonsbransjen, med den konsekvens at mange kommunikasjonsavdelinger aller helst vil håndtere for eksempel forskernes kontakt med medier. Bjarne Riiser Gundersen har formulert seg flott om blant annet dette i et foredrag, som også er publisert hos Agenda Magasin. Omdømmetenkningen kan utvilsomt gjøre det uønsket for eksempel å formidle visse typer forskningsresultater.
En fjerde trussel er trusler i konkret forstand, mot forskere som kommer til konklusjoner deler av publikum ikke liker. Vi vet at forskere på felt som kjønn/likestilling, klima og innvandring/integrering regelmessig får til dels svært ubehagelige tilbakemeldinger og tidvis trusler, og at de derfor oftere enn forskere på andre felt er tilbakeholdne med forskningsformidling.
Til sist har vi for det femte den trusselen som ligger i at forskningsmiljøer unnlater å snakke høyt om hva de mener eller finner ut, fordi det anses som kontroversielt blant ens egne kolleger eller i den mer opplyste delen av offentligheten. Antakelig er det særlig denne trusselen ministeren har hatt i tankene i Aftenpostens ingress. Jeg er nokså sikker på at denne trusselen for øyeblikket er mindre enn de andre, men på den annen side tror jeg ikke forskersamfunnet bør ta så lett på den som jeg har inntrykk av at enkelte på venstresiden gjør. Kanselleringskultur er alltid uheldig, selv om det kan diskuteres hvor stort problemet er i akademiske institusjoner i Norge i dag. Politisk korrekthet er døden for all forskning, selv om høyresiden skulle bruke begrepet som ammunisjon i politisk retorikk.
Jeg er usikker på hvor utbredt det er at forskere vegrer seg mot å formidle kontroversielle funn eller synspunkter i frykt for å bli kritisert eller frosset ut av kolleger. Men jeg er ganske sikker på at fenomenet finnes. Jeg har av og til spurt forskere som for eksempel har pirket i «politisk korrekte» konklusjoner på felt som kjønn og likestilling om hva slags reaksjoner de har fått. Få har rapportert om ubehageligheter, men enkelte har svart at tausheten de er blitt møtt med kan være like talende som eksplisitt opposisjon.
Forskere på slike temaer bør være oppmerksomme på at de bidrar på et felt med klare politiske mål, som de fleste vil kunne slutte seg til. Å pirke i dårlig forskning med politisk oppmuntrende konklusjoner kan oppfattes som uønsket, fordi selv velbegrunnet kritikk kan legge seg i veien for mål det er bred enighet om. Jeg tror ikke vi bør se bort fra muligheten for en destruktiv enighetskultur når det gjelder spørsmål av denne typen. Jeg er tvert imot sikker på at det er et viktig tema.
Når det er sagt, er jeg ganske sikker på at de fire første utfordringene for tiden er mer presserende enn den femte. Men det betyr ikke at den femte trusselen bør ignoreres.
