Debatt ● Vidar strømme
Akademisk frihet: Use it or lose it
At flere blir avskjediget skyldes neppe at vitenskapelig ansatte oppfører seg mer rabiat og usaklig enn tidligere, mener advokat Vidar Strømme.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Ytringsfriheten står rettslig sett svært sterkt i Norge. Etter Grunnloven og menneskerettighetene har alle rett til å ytre seg som de vil. Denne retten kan bare innskrenkes hvis det er bestemt gjennom lovgivning. Denne lovgivningen må være begrunnet i hensyn som er forenlige med ytringsfriheten, og det enkelte individuelle inngrepet må være forholdsmessig. Ytringsfriheten gjelder også adgangen til å skaffe seg informasjon, ikke bare retten til å ytre seg utad.
Dette er ikke bare tomme ord. Domstolene håndhever faktisk disse prinsippene, selv om ytringer kan medføre store ulemper for andre. Polititets Sikkerhetstjeneste (PST) fikk ikke lov av Høyesterett til å ta beslag i en filmskapers materiale, selv om det ble hevdet at det kunne brukes til å bekjempe terror. Grunnen var at etterforskningen kunne skade ytringsfriheten. Domstolene tillater at mediene utsetter omtalte personer for store påkjenninger fordi det ikke er til å unngå hvis ytringsfriheten skal fungere.
Den akademiske friheten er en form for forsterket ytringsfrihet, hvor takhøyden kan være enda større og temaene enda flere. Den akademiske friheten er lovfestet. Høyesterett har uttalt at denne ekstra friheten også gjelder «administrative» temaer, ikke bare faglige. Samt at det bare er i «de mest graverende tilfeller» at for eksempel avskjed kan finne sted.
Høyesteretts begrunnelse for denne vide ytringsfriheten er at den er «en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave et demokratisk samfunn».
Men bruker akademikerne friheten sin?
Det man kan slå fast allerede nå er at det ikke er reglene om akademisk frihet som begrenser forskernes formidling. Denne friheten utnyttes ikke som den burde.
Vidar Strømme, advokat Schjødt
En ny rapport, som del av Fritt Ords monitorprosjekt, tilsier at de i hvert fall formidler for lite til offentligheten. Grunnene som oppgis er blant annet frykt for ubehagelige kommentarer og kritikk. Mange oppgir at mediene gjengir formidlingen skjevt og uriktig. Noen fagfelt, slik som innvandring, klima og kjønnsforskning, er særlig utsatt for ubehageligheter fra allmennheten. Men kolleger står for hele 15 prosent av ubehagelighetene og 3 prosent av truslene.
Om dette er verre eller bedre enn før vet man ikke. Grunnen til det er at bruk av ytringsfriheten i akademia ikke har vært undersøkt på denne måten før. Det i seg selv er en indikasjon på at den akademiske friheten ikke har vært gjenstand for nok oppmerksomhet og pleie i praksis.
Det er vanskelig å vite om forholdene kan bedres ved å begrense ubehagelighetene, eller ved at forskerne blir mer robuste. Trolig dreier det seg om begge deler. Som fremhevet i den alminnelige samfunnsdebatten er det i hvert fall sikkert at ord bør møtes med ord. Forskere har krav på å bli vernet mot ulovligheter og hets, men bør på den annen side kunne stå oppreist også mot sterk kritikk, selv om den er ubehagelig. Det er en del av samfunnsoppdraget, og kritikk er en vesentlig del av den sannhetssøken man skal drive med i akademia.
Også andre trekk ved akademia gir grunn til en viss bekymring. Avskjedssaker mot vitenskapelig ansatte var tidligere en sjeldenhet. Universitetet i Oslo (UiO) fikk sin første sak da professor Arneved Nedkvitne ble avskjediget omtrent da universitetet fylte 200 år. Siden har det kommet flere, og Khrono har beskrevet en økning i antall saker.
Utviklingen skyldes neppe at vitenskapelig ansatte oppfører seg mer rabiat og usaklig enn tidligere. Sakene er forskjellige, men har også likehetstrekk. I disse dager vurderes avskjed av førsteamanuensis Øyvind Eikrem ved NTNU. Ut fra det som er gjengitt i mediene synes et fellestrekk å være en eskalering av konfliktsituasjonen som ender med spørsmålet om arbeidsmiljøet er blitt skadet, og hvem som må bære ansvaret for det.
Uansett skyldfordeling i den enkelte sak, kan man spørre om det er trekk ved universitetenes og høyskolenes utvikling som medfører at man oftere havner i en slik situasjon til slutt. En hypotese om at så er tilfelle kan ha mye for seg. Det er nok i dag et sterkere krav om at den enkelte vitenskapelige ansatte skal gå i takt. Finansieringsordninger og konkurranse om studenter og de beste forskerne medfører at omdømme blir viktig.
Omdømmet medfører behov for strømlinjeforming og kommunikasjonsavdelinger som ivaretar den rette profil. Dette medfører dels at forskere ikke ytrer seg i det hele tatt, og dels at det oppleves en lavere terskel for kritikk når de faktisk gjør det.
Institusjonene forsøker selvsagt også å ivareta den akademiske frihet. Dels i sin alminnelighet, men også ved slikt som profesjonell håndtering av personalsaker og riktig håndtering av varslingssaker. Men disse ordningene kan også medføre et visst byråkrati og usikkerhet, med en lei fare for at det går galt i de mest betente sakene.
Forskernes frykt for alle disse fenomenene kan medføre en «chilling effect» – at de vegrer seg for å si ting de ellers ville sagt. Friheter opprettholdes best ved at de brukes. De ubrukte frihetene kan lettere spises opp av andres behov og interesser.
Fritt Ords monitorprosjekt skal avsluttes til neste år, og vi får håpe at resultatene derfra kan gi økt innsikt i temaene. Det man kan slå fast allerede nå er at det ikke er reglene om akademisk frihet som begrenser forskernes formidling. Denne friheten utnyttes ikke som den burde. Grunnen til at man har den vide akademiske friheten, er at den skal benyttes. Ikke bare i akademias interesse, men til syvende og sist for oss alle.
