Vi trenger et felles løft for demokratiet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er valgsesong på landets universiteter, og ansatte og studenter velger i disse dager sine ledere og styrerepresentanter. Det burde være høytid, men den langvarige nedbyggingen av universitetsdemokratiet stikker kjepper i hjulene.

Denne våren har for alvor vist oss hva som er i ferd med å skje med universitetsdemokratiet i Norge. Etter flere år med nedbygging og svekkelser av det formelle demokratiske systemet slår nå også demokratiets mer uformelle side sprekker.

De siste ukene har vi fått en rekke eksempler på dette. I valget til styret ved NTNU ble den soleklare vinneren blant studentkandidatene forkastet. Årsaken var manglende norskkunnskaper, noe flere ledende advokater omtaler som i strid med loven. Ved UiB fikk en av kandidatene i gruppen for midlertidig vitenskapelige ansatte ulovlig drahjelp gjennom tilgang til Forskerforbundets epostsystem for å fremme sitt kandidatur. Et brudd på personvernlovgivningen ifølge flere eksperter på området. Kandidaten endte opp som valgvinner etter at likt stemmetall førte til loddtrekning.

Bruddet på personvernet har så langt ikke fått konsekvenser. Ved Nord Universitet ble den tidligere rektoren kvotert inn i styret i strid med UH-loven. Mens loven krever kjønnsbalanse innad i valgkretser har Nord kvotert inn Olsen på bakgrunn av styrets overordnede kjønnssammensetning. En grov feil ifølge eksperter på området.

Kroneksemplet på nedbyggingen av universitetsdemokratiet er overgangen fra valgt til ansatt rektor. Overgangen fremstilles gjerne som avgjørelser tatt av styrene ved universitetene, om enn med knappe flertall og manglende støtte internt. Men styrevedtak om overgang til ansatt rektor er langt mer enn enkeltsaker.

Bakgrunnen for vedtakene er sentral styring og nedbygging av universitetsdemokratiet fra politisk hold. Gjennom UH-loven er det ikke bare åpnet for ansatt rektor, det er også strenge begrensninger på alternative organiseringer. Et poeng som ofte løftes frem i debatten om valgt eller ansatt rektor er hvorvidt rektor også bør være styreleder. Dette er et legitimt spørsmål og noe som burde diskuteres på egne meritter.

Men UH-loven (§10) åpner bare for to alternative ordninger for rektor: valgt rektor som også er styreleder eller ansatt rektor og ekstern styreleder. Styrenes valgmuligheter er begrenset, og det demokratiske spørsmålet om valgt eller ansatt rektor blandes dermed med det organisatoriske spørsmålet om rektor også bør være styreleder.

Samtidig som styrenes valgmuligheter altså er begrenset har styrenes sammensetning flere ganger vist seg avgjørende. Også styresammensetningen er fastsatt av UH-loven (§9-3) hvor det settes av fire av elleve plasser til eksterne representanter. Disse oppnevnes av Kunnskapsdepartementet og er ikke demokratisk valgt på noe nivå. Mens de eksterne ikke har flertall skal det ikke mer til enn at to av de syv interne (studenter og ansatte fra ulike grupper) følger på.

Da universitetsstyret ved UiT i juni 2020 vedtok å gå over til ansatt rektor, ble dette gjort med knappest mulig flertall. Styrets fire eksterne medlemmer dannet flertall sammen med en ansattrepresentant og sittende rektor. Også ved NMBU, hvor spørsmålet om valgt eller ansatt rektor var oppe i januar, utgjorde de eksterne styrerepresentantene størstedelen av stemmene for ansatt, mens ansatte utgjorde stemmene for valgt rektor. Dette speiler også sammensetningen av blokkene når det samme sted ble innført ansatt rektor i 2016 med seks mot fem stemmer.

Ved siden av spørsmålet om valgt rektor har det også flere steder vært gjort andre vedtak som svekker universitetsdemokratiet som system. Særlig gjelder dette vedtak om overgang fra valgte til ansatte ledere på fakultet- og instituttnivå og nedleggelsen av styrer på instituttnivået.

Universitetsdemokratiet har også en rekke andre utfordringer. Valgoppslutningen er for lav og kandidattilfanget for lite. Selv stiller jeg til gjenvalg til universitetsstyret ved UiT for midlertidig vitenskapelige ansatte uten motkandidat. Jeg skulle gjerne tenkt dette var et resultat av egen fortreffelighet, men sannheten er nok en helt annen.

Jeg frykter nedbyggingen av universitetsdemokratiet har medført en passivisering av ansatte og studenter. Mens koronapandemien nok har forsterket dette har utviklingen pågått over lengre tid.

Demokrati er et felles prosjekt. Det vi må gjøre er å engasjere oss! Gjennom å stemme, stille til valg og snakke. Snakke om universitetsdemokratiet, det som fungerer og ikke fungerer, det vi vil forandre, forbedre, erstatte og forkaste. Kanskje er det gjennom samtalen vi kan finne veien videre, revitalisere demokratiet og nærme oss et svar på hva et universitet egentlig er. Det er et spørsmål som blir viktig i årene som kommer.