Debatt ● svein stølen og gro Bjørnerud Mo
Vedtak om to sensorer: Kostbar og uheldig detaljstyring
Stortingsvedtaket om to sensorer representerer definitivt ingen kvalitetsreform – og vi må nå gjøre alt for å begrense de mest uheldige sidene dette kan medføre for studentenes læring
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
SENSUR| Stortinget har vedtatt at det skal være minst to sensorer ved alle vurderinger der det brukes karakterskala A-F. Vi har advart tydelig mot de økonomiske konsekvensene av vedtaket, men har ikke blitt hørt. En regjering og et Storting som sier de vil styre i det store og ikke i det små, går her svært detaljert til verks. I realiteten øremerkes midler til én oppgave, og det oppstår en situasjon der andre oppgaver står i fare for å bli skadelidende.
På UiO sensurerer vi circa 300 000 eksamensbesvarelser hvert år. Alle som har sett eksamensarbeid på nært hold, vet at det allerede binder opp tid, rom, hender og hoder i et stort omfang. Hvor og hvordan kan vi finne kapasitetsøkningen det nye vedtaket vil bringe med seg? Faren for ressursmangel er overhengende. Det bekymrer alle med engasjement for å sikre god studentopplevelse, for å utvikle studentaktive læringsformer, for å koble forskning og utdanning. Formålet med vedtaket er å sikre kvaliteten på vurderinger av eksamen og å styrke studentenes rettssikkerhet. Hensikten er god, men problemet er altså økningen i ressursbruk.
(les videre under AnnonseN)
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
Konkret frykter vi at det viktige arbeidet med å utvikle studentaktive, men mer ressurskrevende arbeidsformer, mappe- og underveisevalueringer og tilbakemeldinger underveis nok en gang vil bli skadelidende. Stortingsvedtaket sist uke - det nye førende signalet – setter forskningsbasert kunnskap til side. Det flytter fokus bort fra den formative og læringsorienterte dialogen mellom studenter og lærere - tilbake til sluttevaluering og karaktersetting.
Vi må ta vedtaket fra våre eiere til etterretning. Endringene vil utløse mye arbeid for våre utdanningsledere, lærerkrefter og administrasjon både på kort og lang sikt. Hvordan finner vi gode løsninger både for studenter og for ansatte? Det er svært sannsynlig at vi må dekke økte utgifter til to sensorer med ressurser fra andre deler av utdanningsvirksomheten ved UiO. Etter korona og mange andre endringer og statlige pålegg er våre lærekrefter allerede hardt presset.
Vi ville foretrukket å bruke kreftene nå på å finne en riktig balanse mellom fysiske og digitale undervisningsløsninger, øke kontakten med arbeidslivet, sikre studentene bedre tilbakemeldinger underveis, fokusere på bærekraft i alle våre utdanninger, rydde rom for å utvikle gode tilbud innenfor EVU. Da studentene krevde to sensorer, hadde de selvsagt ikke noe ønske om at det skulle gå ut over kvaliteten på undervisningen.
Regjering og Storting gjør demokratisk funderte vedtak, men også de vet at når noe prioriteres opp, vil noe nødvendigvis prioriteres ned - om ikke ressurssituasjonen er vurdert og kompensert.
Uten tilførsel av nye midler er vi nødt til å utforske veien videre. Følgende spørsmål kan derfor være relevante for å starte diskusjonen om hvordan vi kan sikre kvalitet også fremover: Kan og bør vi tenke nytt om opptaksrammer og antall studenter vi tar opp? Skal alle emner ha eksamen – og kan og bør vi åpne opp for mer bestått/ikke-bestått? Bør vi se med helt nye øyne på emnestørrelser, valgfrihet og hvordan vi organiserer våre utdanningsprogram? Hvordan utnytte mulighetene som digitalisering gir for (automatiske) tilbakemeldinger? Hvordan kan vi eventuelt utnytte den ressursen som studentene utgjør for å tenke nytt om tilbakemeldinger og hverandrevurdering?
Hvordan vi svarer på disse spørsmålene blir viktig for å unngå å havne i minste motstands vei og i en situasjon fra før 2003, der et langt semester krones med én enkelt slutteksamen. Vi må søke å unngå at utviklingen i retning av økt bruk av mappeevalueringer og underveisvurderinger med karakterer stopper opp eller reverseres.
Stortingsvedtaket representerer definitivt ingen kvalitetsreform – og vi må nå gjøre alt for å begrense de mest uheldige sidene som vedtaket kan medføre for studentenes læring. Vi vet ennå ikke med sikkerhet når ordningen trer i kraft. Det vi derimot vet er at vi i dette arbeidet trenger både ansatte og studenter som deler løsninger og ideer med hverandre på tvers av UiO. Høsten blir derfor spennende også på dette området. LINK, UiOs senter for utdanning og læring har sagt seg villig til å bidra inn i arbeidet med å skape gode arenaer for erfaringsutvikling og for å bidra inn i utviklingsarbeidet vi nå må ta fatt på.
