Debatt ● Vidar gynnild
To sensorer gir faglig berikelse
Ressursbehovet ved ekstern sensur er åpenbart, men to sensorer åpner samtidig mulighetene for en mer utviklingsorientert praksis.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
SENSUR| Stortinget har nylig vedtatt forslag til ny lov for universitets- og høyskolesektoren der kravet om to sensorer ved alle eksamener ble opprettholdt. Dette har vært et svært omdiskutert forslag der flere universiteter har stått steilt imot av ressursmessige årsaker. I radioens Dagsnytt 18, 25.05.21, hevdet prorektor ved NTNU, Marit Reitan, at kravet om to sensorer er et «stort hinder for å videreutvikle det vi er opptatt av» og at dette er «feil måte å tenke utdanningskvalitet». Hun forsikret samtidig at universitetet har et spekter av kvalitetssikringsmekanismer, og at rettsikkerheten blir vel ivaretatt.
Kravet om to sensorer ble opphevet ved lov i 2002, og i stedet satte myndighetene krav om ekstern evaluering av vurderingsordningene, et pålegg som fortsatt gjelder. Fraværet av ekstern sensor bidro likevel til svekket rettssikkerhet, og myndighetenes svar ble krav om skriftlig sensurveiledning ved alle eksamener fra 2018. Dette skulle bidra til en felles forståelse av vurderingskriteriene, kvalitetssikre sensuren og dermed ivareta kandidatenes rettssikkerhet på tilfredsstillende vis.
Dette semesteret har jeg hatt gleden av å forske på enesensur og bruk av sensurveiledning i samfunnsvitenskapelige emner, og resultatene vil ha interesse for debatten om sensorordninger. Enkelte av sensorene var uten både opplæring og erfaring, og uttrykte selv skepsis til egen vurderingskompetanse. Ut fra et rettssikkerhetsperspektiv var også flere forundret over at studentene ville finne seg i å bli vurdert bare av en sensor: «Det er livsfarlig» ytret en eldre sensor: «Det er så veldig mye tolkning, som jeg mener er basert på tilfeldigheter, og det blir jo litt feil da».
(les videre under AnnonseN)
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
Emner og studieprogram ved et universitet er åpenbart svært ulike, men bruken av skjønn og taus kunnskap er en fellesnevner ved all sensur. Kvalitetsretorikkens magiske kraft ser imidlertid ut til å overskygge behovet for deltakelse i praksisfellesskap for å lære håndverket, gjenkjenne faglige standarder og lære gyldig argumentasjon ved begrunnelser: «Den beste sensurveiledningen har du i en kollega», hevdet en av respondentene mine: «Så hvis sensurveiledningen skal erstatte det, da må den sannelig være lang! Jeg skjønner heller ikke at de kan sette meg på sensur, som er så fersk!»
Prorektor Reitan argumenterer sterkt for læringsorienterte vurderingsordninger, men dveler ikke ved tidløse prinsipper som pålitelighet, gyldighet, rettferdighet og autentisitet. Bedre læring står sentralt også ved sluttvurdering, men Reitan framstår som mindre reflektert dersom hun mener ønsket om ekstern sensor bygger på liten kunnskap. Utvikling av den nye sensorrollen kan legge grunnlag for gode læringsanalyser og verdifulle innspill parallelt med sensurarbeidet. Eksempler kan være å identifisere typiske feil og svakheter i besvarelsene sammen med faglærer, delta i samtaler om årsaksforklaringer, og bidra ved revisjon av undervisnings-, lærings- og oppgavedesign.
Ressursbehovet ved ekstern sensur er åpenbart, men to sensorer åpner samtidig mulighetene for en mer utviklingsorientert praksis. Tiden er derfor inne for nytenkning snarere enn å befeste negativ og uproduktiv kritikk. Stortingets vedtak gir muligheter som kan berike fagmiljøene for bedre læring og sensur. Studentene legger mye flid i studiene, og karakterene kan ha avgjørende betydning for studier og yrkesliv. Ordningen med blind klagesensur, som ble innført i 2014, dokumenterte til fulle omfattende sprik mellom sensorene der bruken av sensurveiledning viste seg som et velment, men utilstrekkelig instrument å støtte seg på. Evalueringsforskeren D. R. Sadler hevder at faglige standarder unndrar seg beskrivelse, men etableres i praksisfellesskap med mer erfarne kolleger.
I mange studier utgjør eksamen den viktigste styringsvariabelen for studenters læring. NTNU har derfor etablert utdanningstilbud om oppgavedesign for teknisk-naturvitenskapelige emner til støtte for undervisere og sensorer. Studenter har og skal ha en viktig stemme i utdanningsdebatten, men det gis utdanningsutfordringer som krever faglig kompetanse av annen art, og som bør lyttes til. Den norske vurderingsdebatten er preget av en ensidighet der absolutt alt ser ut til å handle om læring, mens vurderingsteoretiske og prinsipielle spørsmål blir oversett. Universitetet har derfor behov for en policy for vurdering som hviler på et bredere grunnlag enn «kundetilfredshet» blant studentene.
