To sensorer er visst svaret - men hva er spørsmålet?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forsknings- og utdanningskomitéen behandler i disse dager endringer i Universitets-og høyskoleloven, og spesielt forslaget om obligatorisk bruk av to sensorer ved alle tellende vurderinger som bruker karakteren A-F har møtt stor motstand fra sektoren.

For de uinnvidde kan denne voldsomme motstanden kanskje virke litt merkelig. Når studentene vet at eksamensbesvarelsene vil vurderes av to sensorer, ikke bare én, vil de sikkert føle større trygghet på at vurderingen er riktig og rettferdig? Unner vi dem ikke dét?

Det er nok ikke fullt så enkelt. Det å bruke to sensorer kan være fornuftig og riktig i noen sammenhenger, og vi står jo allerede i dag fritt til å gjøre dette. Men om det blir et absolutt lovfestet krav om to sensorer ved absolutt alle tellende vurderinger betyr det at vi må bruke tid og ressurser på to sensorer også i sammenhenger der det ikke gir mening. Som for eksempel på enkle ‘sjekkpunkt’-prøver gjennomført som flervalgsoppgaver. Alle skjønner jo at vi ikke trenger to sensorer for å telle opp antall riktige kryss i en ‘tippekupong’.

Og, på den andre enden av skalaen, dersom to sensorer blir lovpålagt må vi også bruke to sensorer på hvert enkelt vurderingspunkt i emner der vi, som en del av studentaktiv læring, har mange tellende oppgaver av ulikt slag underveis gjennom semesteret. I slike emner setter vi sammen vuderingspunkter - noen er enkle, andre mer krevende - på en slik måte at de gir studentene god kontroll på hva de forventes å tilegne seg av kunnskaper og ferdigheter gjennom semesteret, og de gir underviserne tilbakemelding på om studentene oppnår det forventede læringsutbyttet, med mulighet for å justere undervisningen underveis.

Når vi lykkes i dette har vi oppnådd ‘meningsfylt samsvar’ mellom undervisning og vurdering, og “summativ’ og “formativ” tilbakemelding smelter sammen, noe som er et ideal for mange av oss som jobber i høyere utdanning.

Slike små vurderingspunkter underveis, heller enn en stor avsluttende eksamen, har også andre fordeler. De er utviklet som et grep for å skape bedre samsvar mellom læringsutbytte (det vi vil studentene skal lære) og eksamen (det enhver rasjonell student har fokus på).

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Men forskning viser at det å bruke mange små vurderingspunkter, gjerne i kombinasjon med valgfrihet for studentene tar ned eksamensstresset hos studentene, noe som gir bedre læring for alle, og som virker utjevnende i det minoriteter av ulike slag vanligvis taper mest på prestasjonsangst og stress i studiene:

• Du kan få velge å slette den dårligste karakteren din gjennom semesteret.
• Du må gjennomføre 80 prosent av disse oppgavene, og kan selv velge hvilke.
• Du kan få ta prøven om igjen om du trenger.

Se også kritikken fra en av våre fremste forskere på dette feltet, Sehoya Cotner.

Problemet er at denne modellen ikke lar seg forene med bruk av to sensorer for alle vurderinger. Med mange vurderingspunkter blir ressursbruken til sensorer bare alt for stor, slik Christian Jørgensen, en av våre aller beste undervisere innenfor denne pedagogikken, forklarer i Khrono.

Debatt ● Christian Jørgensen

Kjenner studentene konsekvensene med to sensorer?

Nå hevder noen at det å være to sensorer gir en anledning til samtale og refleksjon om undervisningen og faget. Problemet med dette er at denne samtalen skjer etter at undervisningen har funnet sted, og uten studentene kan få annen nytte av den enn en eventuell justering av karakteren. Tenk om den samtalen i stedet hadde vært tatt i forkant og underveis i undervisningen, og kanskje til og med studentene som deltagere?

Så kan man selvsagt si ja takk, begge deler. Men undervisernes tid og universitetets ressurser er ikke en uuttømmelig ressurs. Som alle andre må også vi prioritere tida vår mellom ulike oppgaver. Og når vi dobler tidsbruken til (delvis meningsløs) sensur blir det mindre tid til planlegging og utvikling av undervisningen, og ikke minst, mindre tid med studentene.

Dette skjer fordi loven pålegger oss det, og ikke fordi vi er vanskelige eller uvillige, slik blant andre Morten Brekke forklarer. Det er synd. For både vi undervisere og studentene setter faktisk aller mest pris på den tiden vi har sammen. Det har vi ikke minst merket dette siste året!

Og sensurdebatten har også et historisk bakteppe – et lovpålegg om to sensorer ble jo faktisk avviklet så sent som i 2003, som en del av Kvalitetsreformen, nettopp for å gi større fleksibilitet og mer rom for å tilpasse ressursbruken til undervisningen og læringens behov, slik Tor Egil Førland forklarer.

I et litt større perspektiv handler dette om noe mye større, nemlig myndighetenes manglende tillit til og respekt for oss som jobber i høyere utdanning. For intensjonen bak forslaget, nemlig å sikre studentene en rettferdig og faglig kompetent vurdering, er jo allerede dekket av uhl. § 3-9 første ledd «Universiteter og høyskoler skal sørge for at kandidatenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte.»!

Så dette handler om at myndighetene tror det tjener studentene og utdanningene å overprøve oss på valg av metoder for å oppnå dette målet. Og det gjør de gjennom å tvinge på oss en bestemt metode (to sensorer ved alle eksamener) som beviselig ikke gir større reliabilitet i vurderingene, som vil tvinge undervisernes tidsbruk vekk fra selve undervisningen, og som vil stikke kjepper i hjulene for utvikling og bruk av de undervisnings- og vurderingsformene som vi vet gir bedre læring og bedre læringsmiljø - spesielt for minoriteter og underrepresenterte studentgrupper. Det synes jeg er trist. Og det rimer også dårlig med det løftet Henrik Aasheim ga oss om mindre detaljstyring og mer tillit!

Jeg unner studentene den aller beste utdanningen vi kan gi dem, innenfor de rammene vi til enhver tid har til rådighet. Det vi trenger er en rammelov som sikrer studentenes rettigheter, og som samtidig gir oss den friheten vi trenger til å velge de metodene som best oppfyller disse rettighetene. Jeg setter min lit til at Forsknings- og utdanningskomitéen og Stortinget gjør det samme.

les også

Skepsis til krav om to sensorer