Debatt
«Vanskelig å oppfatte myndighetenes interesse for arbeidslivsrelevans som urimelig»
Det er behov for en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet, skriver fire rektorer.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Rektor ved OsloMet – storbyuniversitetet
I forbindelse med behandlingen av regjeringens kompetansemelding fremmer Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet forslag om endringer i finansieringssystemet for statlige universiteter og høgskoler, og ber regjeringen innarbeide det i den kommende stortingsmelding om styringspolitikken for sektoren.
Basert på behovet for læring hele livet mener opposisjonen at finansieringssystemet bør inneholde insentiver som bygger opp under arbeidslivsrelevans i utdanningene: premiering for kandidater som kommer raskt i relevant arbeid etter endt studium. I tillegg bør institusjonene legge til rette for videreutdanning og opprette mindre og fleksible emner og moduler som kan tas i kombinasjon med jobb, slik arbeidslivet etterspør.
Samfunnsoppdrag og arbeidslivsrelevans. Flere har reagert kraftig på forslaget om at arbeidslivsrelevans legges inn i som indikator i finansieringen av høyere utdanning.
Med 280.000 studenter i høyere utdanning, hvorav 260 000 er finansiert over statsbudsjettet, er det vanskelig å oppfatte myndighetenes interesse for arbeidslivsrelevans som urimelig. Å møte samfunnets og arbeidslivets behov for relevant kompetanse på høyt nivå tilligger universitetenes og høyskolenes samfunnsoppdrag.
Dette har da også tradisjonelt vært en faktor i statlig dimensjonerings- og finansieringspolitikk her til lands. I revidert nasjonalbudsjett for 2020 foreslår for eksempel regjeringen 4000 nye studieplasser fordelt til fagområder der den mener det vil være stort behov for kompetanse i årene framover: Helse- og sosialfag, lærerutdanning, teknologi, naturvitenskap, matematiske fag/IT, juridisk og økonomisk administrative fag og animasjon, utøvende musikk, film og kunst.
Gjennomgang av finansieringssystemet. Slik vi leser forslaget og hører spesielt Arbeiderpartiets argumentasjon i debatten, ligger hovedpoenget i behovet for en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet. Vi mener det er et betimelig krav. Det trengs en gjennomgang av hele modellen, både basisfinansieringen og den resultatbaserte finansieringen. For å styrke diversitet i universitets- og høgskolesektoren sektoren har andre land knyttet finansiering til utviklingsavtaler med den enkelte institusjon.
Når den norske modellen overhales, bør dette vurderes også hos oss. Basisfinansieringen av norske universiteter og høgskoler er i dag historisk betinget og ugjennomsiktig. Det innebærer blant annet at institusjonenes finansielle muskler bak avlagte studiepoeng, uteksaminerte kandidater, publikasjonspoeng og suksessrate på eksterne finansieringsarenaer varierer voldsomt. Allikevel gir alle disse indikatorene samme uttelling i den resultatbaserte tildelingen til den enkelte institusjon.
Mulige endringer i finansieringssystemet vil alltid skape uro og vekke debatt i sektoren, selv om finansieringssystemet utarbeides i tett samarbeid med sektoren og underlegges en vanlig og grundig beslutningsprosess. Det så vi sist da noen av oss mente at ekspertgruppen som ble nedsatt av KD i 2014 for å gjennomgå modellen for finansiering av universiteter og høyskoler, burde dekomponere basisbevilgningen, slik at den ble mer transparent. Utvalget, valgte den gang å videreføre den historiske basisfordelingen og konsentrerte sine forslag til endringer i resultatinsentivene. Anbefalingen ble fulgt opp av Kunnskapsdepartementet.
- Les også fra 2015: Den sorte boksen forblir urørt
Utviklingsavtalene bør spille en rolle i finansieringssystemet. Mangfoldet bør øke i norsk universitets- og høgskolesektor, og utviklingsavtalene kan være et viktig instrument for å lykkes. Da bør finansiering koples tydeligere til utviklingsavtalene, slik som det gjøres mange i andre land. At arbeidslivsrelevans vil være en viktig faktor i denne sammenheng er sannsynlig, i tråd med behovet for livslang læring og behovet for å få flere i arbeid.
I noen land står institusjonene selv for dimensjonering og bestemmer selv eget studietilbud. Arbeidslivsrelevans vurderes i etterkant og inngår som indikator i finansieringssystemet. Samtidig kan arbeidslivsrelevans være en problematisk indikator og måle og vekte, både i seg selv og i forhold til andre relevante indikatorer som underbygger høyere utdanningsinstitusjoners samlede samfunnsmandat. Hvordan arbeidslivsrelevans i framtiden skal følges opp og vektes i statlig styring på systemnivå, bør derfor diskuteres.
