Den sorte boksen forblir urørt

«The black box» omtales gjerne som et system, som kun kjennes ved hva som puttes inn og hva som kommer ut, uten at vi kjenner dets indre virkemåte. Det motsatte av en svart boks er et system (white box) der de indre komponenter eller logikk er tilgjengelig for inspeksjon.

Det finansieringssystemet vi har for norske universiteter og høgskoler, har en stor komponent som passer veldig godt til beskrivelsen til «the black box». Basisbevilgning, som den egentlig heter, skal sette institusjonene i stand til å utføre sine oppgaver innen utdanning, forskning og formidling, og bidra til langsiktighet og forutsigbarhet.

Men ingen har så langt vist vilje til å dekomponere basisbevilgningen, slik at alle kan se hvorfor de ulike institusjonene får sine bevilgninger. Heller ikke den departementsoppnevnte ekspertgruppen, som i dag har lagt fram sine forslag, har villet gjøre dette. Det er skuffende.

I budsjettet for 2015 har Stortinget bevilget 31,1 mrd. kroner til universitets- og høgskolesektoren på Kunnskapsdepartementets budsjett. Fram til i dag har basisbevilgningen – den delen som ikke er basert på institusjonenes resultater – utgjort 60 prosent av totalbevilgningen (18,6 mrd. kroner). Med ekspertgruppas forslag til ny finansieringsmodell vil basisandelen øke til om lag 70 prosent. Jeg stiller meg undrende til om de politiske myndigheter ikke ønsker å stille krav til en bevilgning på nesten 22 mrd. kroner.

Finansieringsgruppa argumenterer for å beholde den sorte boksen med at dette gir sektoren større strategiske handlingsfrihet. Loven er imidlertid klar på at institusjonene uansett selv avgjør sine strategiske prioriteringer på hele bevilgningen, ikke bare den sorte boksen. Hovedproblemet er heller at fordelingen av basisbevilgningen mellom institusjonene i stor grad er basert på hvordan utdanningssystemet så ut for 15 år siden. Mye har forandret seg siden den gang. Ikke minst har vi fått profesjonstunge institusjonene, som har som fremste oppgave på levere bedre skole, bedre helsetjenester og bedre velferd. Disse institusjonene må gis rammebetingelser i tråd med de mål og forventninger myndighetene selv har satt. Det er dette som gir institusjonene strategiske handlingsfrihet.

Vi som representerer Høgskolen i Oslo og Akershus har ved gjentatte anledninger, også overfor ekspertutvalget, tatt til orde for at basisbevilgningen må være transparent. En transparent basis vil kunne tydeliggjøre hvilke formål bevilgningene til UH-sektoren har, og vil også gjøre det enklere å stille krav til måloppnåelse fra institusjonene.

For oss er det vanskelig å se noen god grunn til at dette ikke gjøres. Det burde kunne forklares hvorfor Universitetet i Oslo får vel 5 mrd. kroner i 2015, mens HiOA får om lag 2 mrd. i 2015. Selv om vi også korrigerer for utdannings- og forskningsinsentivene, står vi fortsatt igjen med en stor pott hvor begrunnelsen for differansen i bevilgninger er overlatt til fantasien. Det kan neppe være en kunnskapsbasert politikk at den største faktoren for finansiering av UH-sektoren skal være basert på «en sort boks».