Hva er arbeidslivets behov?

Frp, Ap og SV kortsluttet onsdag et pågående arbeid med ny finansieringsmodell for universitets- og høgskolesektoren. Midt i viktige høringer om ny lov for universitetet og høgskoler og styringsmelding, velger de en politisk manøvre som er direkte rystende. De er nå, uten å involvere sektoren, blitt enige om at «relevant arbeid etter endt studium» skal være en spesifikk faktor eller insentiv i en ny modell. Dette er svært lite veloverveid.

Det er en politisk målsetting at universitets- og høgskole-sektoren skal knyttes tettere til arbeidslivet. Men mange debatter og tiltak bygger på et underliggende premiss at forbindelsen ikke er godt nok ivaretatt i dag. Et eksempel er påbudet om etablering av Råd for samarbeid med arbeidslivet. Vi mener at denne antatte mistilpasningen mellom universitets- og høgskolesektoren og arbeidslivet ikke holder som premiss. Det har lenge vært slik i Norge at den aller laveste arbeidsledigheten finner vi blant dem med høy utdanning.

Holden-utvalget slår fast at «utdanningssystemet og arbeidslivet i Norge er samlet sett velfungerende og bidrar til at Norge har høy sysselsetting og en arbeidsstyrke med høy kompetanse». UiOs arbeidsgiverundersøkelse fra 2016 (gjennomført av Nifu) viser at «Alt i alt er arbeidsgiverne fornøyde med ferdighetene til de nyutdannede kandidatene fra UiO. Nesten alle er svært fornøyd eller fornøyd, nesten ingen er direkte misfornøyd med noen av ferdighetene som det spørres om i denne undersøkelsen, men enkelte ferdigheter vurderes naturlignok som mindre relevant for enkelte virksomheter.» Videre finner undersøkelsen at «Ser vi alle virksomhetene under ett, mener de at nesten alle faggrupper er godt egnet for virksomheten.»

Universitetene er med å forme framtidens arbeidsliv, gjennom forskning, innovasjon og studentenes interesser og preferanser. Det er ikke slik at universitetene utdanner studenter til å fylle et definert kompetansebehov, som i en slags samfunnets puttekasse. Det er lite grunnlag for å anta at arbeidslivets fremtidige behov kan dekkes gjennom styrt dimensjonering av spesifikke utdanninger. Arbeidsmarkedets behov endrer seg kontinuerlig. Ser vi historisk på spådommer om fremtidige kompetansebehov, er det åpenbart at disse ikke er særlig treffsikre. Gitt tidshorisonten for et høyere utdanningsløp, kan et spesifikt kompetansebehov fort være utdatert før nye kandidater kommer ut i arbeidsmarkedet». Nettopp derfor understreker både OECDs analyser og Holden-utvalget viktigheten av generiske ferdigheter, evne til kritisk og etisk refleksjon og bevissthet.

• Les også: Langer ut mot forslag om finansiering

Situasjonen i dag viser uansett at det er vanskelig å forutse akkurat hva som er relevant kunnskap i framtiden. For Universitetet i Oslo er det viktig å holde fast på en langsiktig tilnærming til utdanning og forskning. I Danmark har debatten om hva som er relevant utdanning pågått med enda sterkere intensitet enn i Norge. Det har også fått en reell konsekvens der det ble kuttet hardt i fag som man mente var lite relevante for arbeidslivet.

Vi kan ikke alltid vite hvilken kunnskap som blir viktig eller såkalt «nyttig». Det tar lang tid å bygge opp et fagmiljø, og det er klokt at noen av landets universiteter ivaretar også fag som kan virke mindre aktuelle i et samtidsbilde. UiOs Midtøsten-kompetanse ble brått svært ettertraktet i forbindelse med det arabiske våren. UiOs pionerarbeid innen objektorientert programmering på 60-70-tallet kom ikke på bestilling, men la grunnlaget for utviklingen av det internettet vi kjenner i dag.

Universitetene må bidra både med den kompetansen vi trenger her og nå, og den som skal sikre norsk konkurransekraft og velferd på lengre sikt. Dette politikernes nyeste styringsglade vedtak og incentiv er et skritt i feil retning.

(Innlegget er også publisert på UiO-rektoratets blogg.)