Debatt - dag rune olsen og oddrun samdal
Et snevert og instrumentelt syn på kunnskap tjener ikke arbeidslivet
Å belønne universiteter og høgskoler økonomiske etter hvor mange studenter som får relevant jobb, er sikkert godt ment. Men det kan også være et uttrykk for et snevert og instrumentelt kunnskapssyn, skriver Dag Rune Olsen og Oddrun Samdal.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Å belønne utdanningsinstitusjoner økonomiske etter hvor mange studenter som får relevant jobb etter endt utdanning, er sikkert godt ment. Men det kan også være et uttrykk for et snevert og instrumentelt kunnskapssyn som i verste fall forhindrer nyskapning og omstilling.
Sveinung Skule, direktør i Kompetanse Norge, har tidligere uttrykt overraskelse over økt søkning til studier i historie og filosofi. Men hvorfor er det egentlig overraskende?
I USA rekrutteres de som har studert humanistiske fag oftest inn i lederjobber (15 prosent) og mange får jobb i finanssektoren (10 prosent) (BBC Worklife). Slik er det ikke i Norge. Få går inn i lederstillinger, og i underkant av 2 prosent rekrutteres til jobber i finansnæringene. Ifølge NIFUs kandidatundersøkelse 2018 blir våre humanister snarere lærere (30 prosent) eller så arbeider de i kultursektoren (30 prosent). Humanister har kunnskap om samspillet mellom individ, organisasjon og samfunn. Er denne type kunnskap mindre viktig i bredden av det norsk arbeidsliv?
Det er selvfølgelig ikke rett frem å sammenligne utdanninger fra USA og Norge. Likevel er tallene et uttrykk for hvordan kunnskapsmangfold og innsikt i samspillet mellom individ og samfunn verdsettes ulikt av arbeidslivet. En internasjonal undersøkelse av lederes utdannelse kan kanskje kaste ytterligere lys. I denne sammenlignes 1700 ledere fra 30 ulike land. Undersøkelsen viser at mer enn halvparten hadde utdannelse fra samfunnsvitenskap eller humaniora. Den fant også at yngre ledere i større grad hadde denne typen utdannelse. Derimot hadde ledere eldre enn 45 år utdanning innen teknologi, ingeniør og matematiske fag.
Norge skiller seg igjen ut. Her er det sivilingeniører eller grader fra handelshøyskolene som fører til lederjobb – om lag 82 prosent av lederne i Norges største næringer hadde slik utdannelse i 2016. NHO-rapporten for kompetansesammensetning i norsk næringsliv underbygger dette synet på kompetanse. Ifølge den vil det bli færre ansatte med utdannelse fra humanistiske og estetiske fag, mens f.eks. antall ansatte med kompetanse fra naturvitenskapelige-, tekniske- og håndverksfag vil øke.
Norge trenger omstilling. Og da vil kunnskap og kompetanse være vår fremste ressurs. I dag kommer om lag 60 prosent av norsk vareeksport fra olje og gass. Fiskerinæringen er nest størst, men utgjør så langt magre 9 prosent (NOU 2016:3). Dette viser et ensidig og råvarebasert næringsliv som er sårbart og lite robust. Ikke minst gjelder dette olje- og gassektoren, som hviler på en begrenset naturresurs som i et klimaperspektiv vil bidra mindre til norsk verdiskapning og velferd fremover. Men omstillingen til en kunnskapsøkonomi går sakte. Kanskje er det fordi vi i Norge mangler det kunnskapsmangfoldet som kan utfordre tradisjonell tenkning.
«Mangfold er gull! Det er ikke bare et buzzord som brukes av politisk korrekte «do-gooders». […] for å produsere smarte løsninger for en bedre fremtid, er det faktisk essensielt at de som er med på laget ikke bare har ulik kompetanse, men ulik forståelseshorisont.» - skriver Helena Brodtkorb i DN. Hun er kommunikasjonssjef i teknologi- og finansselskapet Folio, og som hun sier selv; kommer hun fra «planeten humaniora».
Likevel er det en utbredt forestilling om at kun visse utdanninger er arbeidslivsrelevante. I 2016 uttalte daværende arbeids- og sosialminister Anniken Haugli følgende: «BI var et kjempeålreit sted å studere, utrolig konkret og matnyttig. Blindern og akademia er litt mer problemfokusert og kan til tider være høytflyvende.» Men hva om nettopp «problemfokus» er det som skal til for å stille spørsmål ved om våre energiløsninger, forvaltning av havressurser og organiseringen av våre helsetjenester er bærekraftige? Er det ikke nytenking og innovasjon heller enn «business as usual» som trengs i finans- og mediesektoren når ny teknologi knuser eksisterende forretningsmodeller? Kanskje kan nettopp kreative «høytflyvende» ideer være det som skal til for å skape nødvendig omstilling og den neste disruptive idéen.
Universitets- og høgskolesektoren må bli flinkere til å vise verdiene i våre utdanninger. Studentene selv må i større grad bli klar over arbeidslivsverdien sin. Og samfunns- og arbeidslivsrelevans bør få større plass i våre utdanninger. Vi har utrettet en hel del, men det er fortsatt en vei å gå.
Men det er små og store aktører i næringslivet som faktisk må forløse potensialet. Presidenten i Microsoft, Brad Smith, skriver i boka The Future Computed (2018) at «når datamaskiner oppfører seg mer som mennesker, vil samfunnsvitenskap og humaniora bli enda viktigere». Det gjelder også det norske arbeidslivet, dersom vi ikke skal stagnere.
