Debatt RAndi Gressgård og Asbjørn Grønstad

Væpnet til tennene med ytringsfrihet

Ytingsfrihetsretorikken tjener et dobbelt formål: Å sikre seg retten til å snakke usanksjonert, samt å begrense minoriteters og den ‘politiske korrekte’ akademikerelitens ytringsrom ved å diskreditere dem.

Oppmerksomheten henledes bort fra strukturelle ulikhetsproblemer, og det skapes andre ofre – den hvite majoriteten, skriver professor Randi Gressgård og professor Asbjørn Grønstad.
Oppmerksomheten henledes bort fra strukturelle ulikhetsproblemer, og det skapes andre ofre – den hvite majoriteten, skriver professor Randi Gressgård og professor Asbjørn Grønstad.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er god grunn til å være urolig for den akademiske friheten i Norge og internasjonalt. Men den største trusselen kommer ikke fra studentaktivisme, slik vi kan få inntrykk av i mediene.

Når myndighetene instruerer akademiske institusjoner om hvordan kunnskap skal forvaltes og hvilken kunnskap som er gyldig, så utgjør det en langt større fare for ytringsfriheten enn når studenter protesterer mot høyreradikale agitatorer på campus. Det som gir ekstra grunn til uro, er samsvaret mellom høyreradikales og myndigheters bruk av ytringsfrihet som politisk virkemiddel for å begrense hvordan rasisme kan diskuteres.

Medieoppslag om ‘cancel culture’ og ‘no-planforming’ har framstilt den akademiske ytringsfriheten som truet i inn- og utland. Flere har advart mot amerikanske tilstander, som om det var en kjensgjerning at ytringsrommet ved amerikanske universiteter er blitt innskrenket av et politisk korrekt meningspoliti.

Slik diskrediteres maktkritiske akademikere, og gjøres til ‘politisk korrekte’ trusler for ytringsfriheten.

Randi Gressgård og Asbjørn Grønstad

Problemet er snarere at folk på høyresiden væpner seg til tennene med ytringsfrihet for å rettferdiggjøre angrep på minoriteter og akademikere de er uenige med, samtidig med at de forsvarer seg mot kritikk ved å rope opp om sensur ved den minste motstand.

Ytingsfrihetsretorikken tjener altså et dobbelt formål. På den ene siden handler det om å sikre seg retten til å snakke usanksjonert, det vil si skaffe seg frihet fra å ta konsekvensene av ytringene sine og frihet til å snakke uimotsagt. På den andre siden handler det om å begrense minoriteters og den ‘politiske korrekte’ akademikerelitens ytringsrom ved å diskreditere dem. Oppmerksomheten henledes da bort fra strukturelle ulikhetsproblemer, og det skapes andre ofre – den hvite majoriteten.

Selv om det først og fremst er den radikale høyresiden som scorer politiske poeng på å hevde at ytringsfriheten er truet av en politisk korrekt akademikerelite, bidrar også selverklærte liberalere til å befeste dette inntrykket når de slutter seg til denne retorikken sammen – og skyver liberale prinsipper foran seg i kampen mot multikulturalisme, identitetspolitikk, interseksjonalitet, kritisk raseteori og andre ulikhetsproblematiserende begreper som kynisk utnyttes i den polariserende kulturkrigen. Et godt eksempel er den franske regjeringens mye omtalte sekulariseringspolitikk, som spesielt rettes mot muslimers tros- og organisasjonsfrihet.

Mindre kjent utenfor Frankrike er den økende demoniseringen av kritiske akademikere. Historieprofessor Joan W. Scott, som forsker på fransk sekularisme (laïcité) og kjønns- og minoritetspolitikk, skriver i New Statesman om president Emmanuel Macrons angrep på universitetsprofessorer, der han hevder at universitetet gjør seg skyldig i å oppmuntre til etnisk separatisme. Scott viser også til senere tids utspill fra utdanningsminister Jean-Michel Blanquer, som beskylder anti-rasistiske akademikere for å være medskyldige i terrorisme.

Mens Macron nevner både interseksjonalitet og fransk ‘indigenist’-teori i sin skremselspropaganda, trekker Blanquer særlig fram interseksjonalitetsteori, som han hevder har korrumpert en ikke ubetydelig del av den franske samfunnsvitenskapen (en teoretisk tenkning om hvordan tilskrevne forskjeller som rase, kjønn og klasse samspiller). I ordelag vi kjenner best fra autoritære politikere, beskriver han interseksjonalitet som en utenlandsk import, motsatsen til den fransk-republikanske modellen av enhet-uten-forskjell.

Innskrenkningen av den akademiske friheten forsterkes ytterligere av en endring i den franske forskningsprogramloven, som redefinerer forholdet mellom forskning og politikk; det heter nå at akademisk frihet skal praktiseres med respekt for Republikkens verdier. Dette bryter med det liberale prinsippet om å skille makt og akademisk frihet, og føyer seg inn i rekken av selvmotsigelser og dobbeltstandarder, som Scott også påpeker i sin artikkel.

I boken We Need New Stories belyser The Guardian-spaltist og forfatter, Nesrine Malik, hvordan det akademiske ytringsrommet innskrenkes av dem som bruker ytringsfrihetsretorikk til å mobilisere mot minoriteter og progressive stemmer på universitetscampuser, ofte godt hjulpet av pengesterke tankesmier som foregir å beskytte demokratiet mot trusler.

Ikke minst viser Malik hvordan britiske myndigheter, gjennom anti-terror-strategien Prevent, har satt en stopper for både forskning og formidling. For eksempel har kollegaer ved SOAS i London som forsker på palestinske flykninger, opplevd å få arrangementer avlyst. Rektoren ved denne institusjonen er blant de mange akademikerne som har advart om at anti-terror-strategien har en ‘chilling effect’ på den akademiske ytringsfriheten.

I likhet med i Frankrike har myndighetene i England intensivert forsøket på å begrense friheten til undervisere og forskere. Mest omdiskutert er likestillingsminister Kemi Badenochs uttalelser i en parlamentsdebatt som handlet om Black History Month i fjor høst, der hun understreker at regjeringen er unisont imot kritisk raseteori, som hun avfeier som ideologi, og kaller promoteringen av teorien en farlig trend. Samtidig problematiserer hun at noen skoler har valgt å støtte den ‘anti-kapitalistiske Black Lives Matter-gruppen’, og understreker at de som underviser om hvite privilegier som et akseptert faktum, eller fremmer partiske politiske synspunkter uten en balansert framstilling av det motsatte synet, bryter loven (1996 Education Act).

Badenochs utspill kom i etterkant av lanseringen av nye retningslinjer for den engelske skolen, som sier at de ikke under noen omstendighet skal bruke materiale produsert av organisasjoner som inntar ekstreme standpunkt, inkludert anti-kapitalistiske grupper (som Badenoch kalte BLM for). Selv om det i praksis er vanskelig å sanksjonere undervisningsinstitusjoner for brudd på lov og retningslinjer, virker den harde retorikken avskrekkende på lærere som ønsker å ta opp problemet med systemisk rasisme. Og når det påstås at eksistensen av systemisk rasisme er omstridt og må balanseres opp mot synspunkter fra motsatt side, er det klart en falsk-balanse-taktikk, som Nesrine Malik utførlig belyser i sin bok.

Penny Rabiger, talsperson for nettverket BAMEd, som representerer svarte og etniske minoritetslærere, trekker en parallell til Margaret Thatchers lov mot promotering av homoseksualitet og aksepten av homoseksualitet som foregitt familieform, den avskrekkende Section 28, som virket fram til 2003. Rabiger spør, hva om en student kommer over en tekst av Kimberlé Crenshaw (amerikansk jusprofessor som myntet begrepet om interseksjonalitet og er toneangivende innenfor kritisk raseteori), skal læreren da unnvike spørsmålene?

Morgenbladet intervjuet i november Crenshaw om motstanden ved USAs universiteter mot begreper som identifiserer undertrykking. Det var etter at Donald Trump hadde sendt ut en presidentordre (Executive Order 13950) som forbyr offentlig støttede institusjoner å lære bort at USA er iboende rasistisk (fordi slik undervisning angivelig er splittende og anti-amerikansk).

Crenshaw forklarer at Trump vil fjerne ord som interseksjonalitet, hvite privilegier og strukturell rasisme, og det vil gjøre det lettere å demonisere dem som peker på rasismen som finnes i systemene. Mange andre har tilsvarende bemerket at innenfor denne rammen, er påpekningen av rasisme et større problem enn rasismen som påpekes – en taktisk manøver som skaper hvite majoritetsofre.

En annen amerikansk jusprofessor, Michele Dauber, uttalte seg til Khrono i forbindelse med at Stanford-universitetet, i kjølvannet av Trumps presidentordre, hadde sendt ut en liste til ansatte over begreper som var forbudt å bruke i såkalt mangfoldstrening, inkludert strukturell eller systemisk rasisme. Dauber karakteriserer notatet som ‘pretty fucked’. I samme sak ble ytringsfrihetsorganisasjonen PEN America sitert på at presidentordren er ‘et autoritært grep for å kontrollere hvilke ideer det er akseptabelt å diskutere’. Det er uunngåelig at det nye forbudet mot ‘destruktiv ideologi’, eller det andre vil kalle tankeforbrytelser, skremmer institusjoner til å avlyse arrangementer.

I et innlegg i The Guardian nøler ikke historiker David Olusoga med å kalle det ‘cancel culture’ når høyresiden raser mot Black Lives Matter-bevegelsen, samt forskere som retter søkelyset mot slaveri, kolonialisme og imperiet. Det handler ikke om å skape debatt, påpeker han, men å skremme institusjoner og få dem til å avlyse prosjekter de eventuelt måtte vurdere.

Olusogas innlegg kommer etter at flere britiske parlamentsmedlemmer har gått hardt ut mot forskning som påpeker en forbindelse mellom slavehandel, kolonialisme og landets rikdom, der de beskylder prosjektene for å ha et forvrengt syn på historien. Noen kaller dessuten kolonialisme for en politisk, snarere enn historisk, term – for å understreke at forskningen er ideologisk motivert, tatt over av Black Lives Matter-tilhengere.

Tidligere Fremskrittsparti-statsråd Jon Helgheim brukte samme type retorikk da han påsto at forskere på innvandrings- og justisfeltet som han var uenig med, er aktivister med en politisk agenda. Politikernes eget vitenskapssyn framstår derimot som apolitisk, fordi det representerer en realisme eller vilje til sannhet som de påstått ideologiske forskerne legger lokk på. Slik diskrediteres maktkritiske akademikere, og gjøres til ‘politisk korrekte’ trusler for ytringsfriheten.

Det kan nevnes at Badenoch i sitt parlamentsutspill slår fast at pensum ikke trenger å avkolonialiseres, av den enkle grunn at det ikke er kolonialisert. Som Crenshaw var inne på, og som forsker Sara Ahmed skriver i boken Being Included, om institusjonell rasisme i akademia: Det er dem som påpeker problemet, som anses for å skape problemet – og dermed blir problemet.

Powered by Labrador CMS