kronikk ● cyndecka, holmøyvik og einarsen
Rettslige og etiske spørsmål ved forskningssamarbeid med Polen
Knusingen av maktfordelingsprinsippet og fremveksten av autoritære krefter i Polen krever i dag vesentlig høyere bevissthet blant norske forskere om de etiske utfordringer knyttet til videre forskningssamarbeid med Polen.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
For inneværende finansieringsperiode 2014-2021 overfører Norge hele 1,2 milliarder kroner i EØS-midler bare til forskning i Polen. Utgangspunktet for utbetaling av EØS-midler til 15 utvalgte land, inkludert Polen, er EØS-avtalen som gir Norge tilgang til EUs indre marked.
EØS-avtalen inkluderer en felles målsetting om å redusere sosiale og økonomiske ulikheter i Europa. Den skal i likhet med EUs avtaleverk realisere et felles marked, bygget på en felles forutsetning om demokrati, rettstat og menneskerettigheter i medlemslandene.
Vi vil sterkt oppfordre norske universiteter og høyskoler, og akademikere i Norge, om å sette seg grundig inn i situasjonen i Polen og premissene for videre forskningssamarbeid.
Innleggsforfatterne
Formålet med EØS-midler er nettopp å bidra til økonomisk og sosial utjevning i mottakerlandene og et styresett i samsvar med de nevnte grunnverdiene basert også på et best mulig kunnskapsgrunnlag gjennom forskning og kunnskapsformidling over landegrensene. De skal dessuten bidra til å styrke Norges bilaterale forhold til mottakerlandene av EØS-midler.
Polen er den største mottakeren av EØS-midler. I perioden 2014-2021 mottar Polen over 8 milliarder kroner. På statsbudsjettet for 2022 tar regjeringen sikte på å utbetale 1,620 milliarder kroner til Polen. Kun 55 millioner går til sivilsamfunnet, mens 1,565 milliarder utbetales til polske myndigheter – hvorav 326 millioner kroner går til forskningsformål med Norges Forskningsråd som norsk programpartner.
Disse forskningsmidlene styres og kontrolleres av polske myndigheter og institusjoner, men mesteparten av midlene kommer med en forutsetning om at norske eller islandske forskere (eventuelt sammen med forskere fra andre land) skal trekkes inn i forskningsprosjektene som etableres ved hjelp av EØS-midlene.
Denne forutsetningen stiller en del norske forskere og forskningsinstitusjoner i en særlig gunstig stilling og muliggjør tilgang til forskningsmidler som ellers ikke er tilgjengelig i Norge.
EØS-midlene som overføres til mottakerlandene skal altså gå til gode formål.
Spørsmålet er om man har sikkerhet for at det er tilfellet i Polen, parallelt med at polske myndigheter demonterer rettsstaten og sitt eget demokrati ved å knuse maktfordelingsprinsippet og undergrave sentrale menneskerettigheter, som kvinners og skeives rettigheter, ytringsfrihet og rettferdige rettsprosesser.
Dette spørsmålet stilles ikke til Forskningsrådet som verken har fagkompetanse eller myndighet til å vurdere om Norge bør fortsette å overføre norske skattebetaleres penger til en stadig mer autoritær stat. Forskningsrådet kan bare forsøke å overvåke hvordan prosjekter blir til og EØS-midler er brukt i Polen i den grad det lar seg gjøre.
Det er Stortinget som bevilgende myndighet og regjeringen ved utenriksdepartementet (UD) som har ansvar for å vurdere overføringer i lys av den svært negative utviklingen i Polen siden Lov og Rettferdighet (PiS) fikk regjeringsmakt i 2015.
Vi minner likevel om at Domstolsadministrasjonen, som i likhet med Forskningsrådet er et statlig norsk forvaltningsorgan, i 2020 trakk seg fra samarbeid med polske institusjoner i et justisprogram finansiert av EØS-midlene fordi man fryktet at norsk deltagelse ville bli sett på og brukt som en aksept for domstolsreformene i landet.
Den polske regjeringen har tatt full kontroll over polsk påtalemyndighet slik at den ikke kan fungere uavhengig og upartisk, og delvis kontroll over domstolene. Dommerstanden er blitt splittet mellom politisk utnevnte PiS-lojale dommere og dommere som forsøker å opprettholde sin uavhengighet til tross for trusler og sanksjoner mot dommere for utøvelse av ordinær dommervirksomhet og ytringsfrihet.
De såkalte «justisreformene» til PiS er i strid med ikke bare EU og EØS-rett og EMK, noe som er bekreftet av EU-domstolen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) ved flere anledninger. «Justisreformene» er først og fremst i strid med den polske grunnloven som den polske regjeringen angivelig «forsvarer» mot «angrep» fra EU og EMD.
Vel å merke står maktfordelingsprinsippet like sterkt i den norske grunnloven, og det burde forventes at Norge viste at det må få konsekvenser når polske myndigheter går til frontalangrep på det i strid med egen grunnlov og traktatrettslige forpliktelser.
UD viser konstant til EØS-avtalen som grunnlaget for utbetalinger av EØS-midler, når det stilles spørsmål om overføringene til polske myndigheter. Det man ikke nevner, er at EØS-avtalen også bygger på en klar forutsetning om respekt for rettsstat, demokrati og menneskerettigheter i medlemslandene og at EØS-avtalen dermed er vesentlig misligholdt av Polen i dag.
Norge er derfor ikke forpliktet til å overføre en eneste krone til polske myndigheter nå – å fryse utbetalingene med unntak for midler til sivilsamfunnet er et rettmessig og proporsjonalt tiltak som ikke underminerer EØS-avtalen, men håndhever den.
Den polske utdanningsministeren, som styrer universitets- og høyskolesektoren med jernhånd, er også kjent for sine kvinne- og LGBT+-fiendtlige meninger. Dette får direkte konsekvenser for opplæring i skoler og akademisk frihet.
Innleggsforfatterne
Det er nettopp på grunnlag av et tilsvarende brudd på EU-traktatene at EU-kommisjonen nå vurderer å holde tilbake utbetalinger til Polen fra EUs pandemifond og stanse utbetaling av EU-midler, mens EU-domstolen har pålagt Polen dagbøter. Det er viktig å forstå at dette ikke dreier seg om noe angrep på polsk suverenitet fra EUs side, men er en følge av polske myndigheters angrep på Polens egne uavhengige domstoler.
I oktober 2020 avsa den gjennompolitiserte og derfor illegitime grunnlovsdomstolen en dom som gjorde abort i praksis ulovlig i Polen. I september 2021 skrev norske medier om en 30 år gammel polsk kvinne som døde av blodforgiftning (sepsis) fordi leger ikke kunne gjennomføre abort av et foster som ikke hadde en sjanse til å overleve. Legene ventet på at fosterets hjerte sluttet å slå. For moren, som etterlot seg en liten datter, var det for sent.
Et nytt lovforslag som skal innføre et totalt abortforbudt skal behandles i parlamentet den 1. desember. Leger skal kunne risikere opp til 25 år ubetinget fengsel, kvinnene skal straffes med livstid i fengsel. En nylig foreslått regulering om et nasjonalt svangerskapsregister skal i tillegg gi påtalemyndigheter en mulighet til å etterforske hver spontanabort og avdekke aborter som ble gjennomført i utlandet.
I 2020 stoppet Norge EØS-midler til polske kommuner og fylker som erklærte seg «LGBT+-frie soner». En etter en begynte de å trekke slike erklæringer fordi EØS-midler skulle finansiere viktige samfunnsnyttige prosjekter. Tiltaket hadde derfor effekt, men mest symbolsk siden pengene istedenfor ble omdirigert til andre polske myndigheter.
Nå skal det polske parlamentet snart behandle et lovforslag som forbyr Pride og all offentlig formidling av informasjon om homofili, kjønnsidentitet og partnerskap av personer av likt kjønn. Dette omtales som «homopropaganda».
I parlamentsdebatten om det nye lovforslaget ble Pride sammenliknet med nazi-opptog på 30-tallet i Tyskland. Representanter for polske myndigheter omtaler i sin propaganda LGBT+-personer som en «ideologi» som er like farlig for polske familier som nazisme og kommunisme. De får støtte fra den katolske kirken som la til rette for å samle underskrifter under det nye anti-LGBT+ lovforslaget.
Av interesse for spørsmålet om fortsatt forskningssamarbeid er ikke minst den katastrofale utviklingen hva gjelder akademisk frihet og ytringsfrihet i Polen nå. Den polske utdanningsministeren, som styrer universitets- og høyskolesektoren med jernhånd, er også kjent for sine kvinne- og LGBT+-fiendtlige meninger. Dette får direkte konsekvenser for opplæring i skoler og akademisk frihet.
I tillegg prøver statsråden å styre forskningen ved å bruke et helt nytt finansieringssystem basert på publikasjonspoeng. Mens loven krever at poengsystemet skal utarbeides av et faglig råd, gjorde ministeren betydelige endringer på egen hånd og bl.a. forfremmet tidsskrifter hvor han selv publiserte og som er tett knyttet til den katolske kirken.
En ny lov som er under vedtakelse vil også gi ham adgang til helt personlig og politisk å styre rangeringen av universiteter og høyskoler, noe som blant annet er avgjørende for å tilby doktorgradsutdanning. Ingen ting av dette har regjeringen ved UD eller NFR informert norske forskere og forskningsinstitusjoner om. Det er i selv en stor skandale.
Vi vil sterkt oppfordre norske universiteter og høyskoler, og akademikere i Norge, om å sette seg grundig inn i situasjonen i Polen og premissene for videre forskningssamarbeid, og tenke over følgende:
- Bør Norge overføre EØS-midler til autoritære myndigheter når utviklingen bare går i negativ retning og disse myndigheter ikke overholder sine mest grunnleggende traktatforpliktelser overfor Norge og andre land?
- Bør norske forskere takke ja til å samarbeide med polske institusjoner hvor akademisk frihet innskrenkes og publiseringspoeng styres av regjeringens ideologi som igjen undergraver rettsstatsprinsipper, demokrati, akademisk frihet og menneskerettigheter?
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Litt mer «Pørni-effekt», takk
Ønsker markedsorientert forskning — nå overtar Ungarn formannskapet i EU
Kronprins Haakon hedret deltakerne i finalerunden
Anette (19) vil bli lærer. Se søkertallene til lærerutdanningene landet rundt
Slipp den erfaringsbaserte MBAen løs
Mest lest
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Litt tyngre å få jobb med master
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.
Frykter at Norge sitter igjen med bare tysk, fransk og spansk om ti år
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa