kronikk ● svein stølen og åse gornitzka
Internasjonalisering i gal retning
Endringer i eksportkontrollforskriften kan fort gi en betydelig nasjonalisering og svekkelse av norsk forskning og høyere utdanning, skriver rektor og prorektor ved UiO.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Internasjonalt samarbeid er viktig for utvikling og spredning av kunnskap. Vi kan verken som forskere eller samfunn isolere oss. Den pågende pandemi viser dette med all tydelighet. Vi må delta i den globale forskningsfronten, men internasjonalisering medfører likevel også risiko og må være gjennomtenkt og ansvarlig.
Utfordringene kan være knyttet til samarbeid med forskere og institusjoner fra land med mindre utviklede rutiner og etiske retningslinjer for forskning - ikke minst knyttet til personvern. Mer oppmerksomhet får likevel samarbeid med forskere fra land med autoritære styresett. Det handler om å ivareta nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser, men òg intellektuelle rettigheter. Forsknings- og utdanningspolitikken utfordres i økende grad av store endringer i geopolitikken. Dette gjør det nødvendig å revurdere rammene for deler av vårt internasjonale samarbeid.
Dette er da også bakgrunnen for regjeringens pågående arbeid med forslag til endringer i eksportkontrollforskriften. Det foreslås at forskere og institusjoner må innhente lisens fra Utenriksdepartementet (UD) for kunnskapsoverføring innen mange og svært brede fagområder som for eksempel biovitenskap, medisin, materialteknologi, informatikk, kjemi og prosessteknologi, når forskere utenfor EU, Nord-Amerika eller andre nærstående land er involvert i forskningen eller utdanningen.
Slik sett reflekterer forslaget at et bredt spekter av kunnskap kan utnyttes i ulike og komplekse sikkerhetsrelaterte sammenhenger. Forslaget ser videre ut til å innebære en utvidelse av hva som kan anses som lisenspliktige akademiske aktiviteter, som veiledning, undervisning og konferansedeltagelse. Det gjør ikke forslaget mindre problematisk. På mange måter kunne dessuten listen over fagområder og teknologier hvor kunnskapskontrollen kan komme til anvendelse vært enda lengre.
Mye av den samfunnsvitenskapelige forskningen vil også være interessant og viktig for mennesker og organisasjoner med fiendtlige hensikter og f.eks et ønske om å svekke vestlige demokratier. Forslaget fra regjeringen understreker at kunnskapskontrollen ikke skal være til hinder for legitim forskning og utdanning eller legitimt internasjonalt kunnskaps og forskningssamarbeid. Likevel er det uklart hvordan vurderingen av hva som er legitimt faktisk skal foregå utover at saksbehandlere i UD vil få en større rolle.
Forslaget ser videre ut til å innebære en utvidelse av hva som kan anses som lisenspliktige akademiske aktiviteter, som veiledning, undervisning og konferansedeltagelse. Det gjør ikke forslaget mindre problematisk.
I den form som forslaget ble drøftet med universiteter og forskningsinstitutter i høringsmøtet 14. juni tydeliggjøres unntak for grunnforskning, men grensen mellom grunnleggende og anvendt forskning er på ingen måte entydig, og mye grunnleggende forskning har kort vei til anvendelse. Av den grunn - trolig - presiserer forslaget at forskning på doktorgradsnivå som hovedregel ikke vil anses som grunnforskning.
Forslaget reiser svært mange spørsmål, og virker ikke tilstrekkelig gjennomtenkt. Det var derfor mange kritiske røster i høringsmøtet i juni, og vi deler fullt ut Vincent Fleischer og SINTEFs store bekymringer, ikke minst knyttet til kostnader og byråkrati. Forslaget, om det implementeres, innebærer at Utenriksdepartementet må etablere spisskompetanse på forskning innenfor mange og spesialiserte forskningsområder. Dessuten innebærer dette at Utenriksdepartementet vil kunne komme til å kontrollere store deler av norsk forskning og utdanning, med de farer det medfører for styring av forskning og press på institusjoners autonomi og forskeres akademiske frihet. Det kan umulig være intensjonen med forslaget, men det kan bli en reell problemstilling over tid.
Før nye retningslinjer eventuelt vedtas, trenger vi en grundig analyse av hva dette vil kunne innebære for Norge som kunnskaps- og forskningsnasjon. De foreslåtte retningslinjene vil utgjøre et stort hinder når våre forskere skal gå inn i multinasjonale forskningssamarbeid f.eks finansiert via EUs rammeprogram. Når bindende prosjektsøknader utarbeides, vil ikke norske institusjoner ha oversikt eller kontroll over nasjonaliteten til forskerene samarbeidende ikke-norske institusjoner vil involvere i prosjektene. Vil det hindre at vi kan søke om midler? Vi vet dessuten at land utenfor EU og NATO i økende grad inkluderes i EUs rammeprogram. Forslaget står dermed i sterk kontrast til regjeringens kunnskapspolitiske målsetning om å hente større midler fra Horisont Europa. Resultatet kan fort bli en betydelig nasjonalisering og svekkelse av norsk forskning og høyere utdanning.
Forslaget står også i et betydelig spenningsforhold til en annen av regjeringens hovedgrep for kunnskapssektoren; den svært aktive politikken for åpen forskning, hvor åpenhet om metode, algoritmer, resulterende data og analyser står helt sentralt. Dette for å sikre kvalitet, reproduserbarhet, sporbarhet og bidra til effektiv utnyttelse av ressurser til forskning på tvers av landegrenser.
De foreslåtte retningslinjene vil utgjøre et stort hinder når våre forskere skal gå inn i multinasjonale forskningssamarbeid f.eks finansiert via EUs rammeprogram.
Forslaget til retningslinjer vil dessuten kunne utfordre Norges samarbeid med lavinntektsland; stater som er helt avhengig av å utvikle vel fungerende kunnskapssystemer. Dagens globale ulikhet utgjør også en vesentlig sikkerhetsrisiko, og må møtes gjennom å utvikle mer likeverdige og balanserte samarbeidsformer.
Problemstillingene knyttet til møtet mellom sikkerhets- og kunnskapspolitikk er ikke unike for Norge, og det er mye å lære både fra diskusjoner og løsninger i andre vestlige land. En vei videre er snarest å lage retningslinjer for ansvarlig internasjonalisering. Her kan arbeid fra for eksempel Sverige, Tyskland og Storbritania være et godt utgangspunkt.
• Stiftelsen för internationalisering av högre utbildning og forskning: Responsible internationalisation: Guidelines for reflection on international academic collaboration
• German Rectors´ Conference: Guidelines and standards in international cooperation.
• Universities UK: Managing risks in internationalisation: security related issues in higher education
I disse retningslinjene og standardene er også andre utfordrende sider av internasjonalisering og samarbeid problematisert, som ivaretakelsen av egne forskere og studenter som arbeider i ikke-demokratiske land eller stater som går i autoritær retning - eller som rammes av naturkatastofer eller andre kritiske situasjoner.
Internasjonalt samarbeid innen forskning og utdanning må selvfølgelig være ansvarlig, og ivareta både nasjonale interesser og studenters og ansattes sikkerhet. Sikkerhetspolitiske hensyn må sees tydelig i sammenheng med andre politikkområder. Her må det gjøres informerte avveininger mellom ulike hensyn. Forslaget som foreligger er ikke veien å gå, og vi ser fram til det videre arbeidet. Uansett utfall av dette arbeidet, så må forskersamfunnet selv spille en helt sentral rolle.
Med institusjonell autonomi og akademisk frihet følger et ansvar. Det ansvaret må vi som institusjoner og forskere evne å ta. Vårt eget arbeid med å sikre ansvarlighet i vårt internasjonale samarbeid må intensiveres, og her vil videre samhandling med nasjonale sikkerhetsmyndigheter både være viktig og nødvendig. Politikken må totalt sett evne å ivareta nasjonale sikkerhets og forsvarsinteresser, men uten å sette en effektiv brems på eller kollidere med det internasjonle samarbeidet som er avgjørende for å møte samfunnets store utfordringer.
