Merittering av fremragende undervisere motiverer

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det pågående, viktige nybrottsarbeidet som meritteringsordningen representerer — og ikke minst dens legitimitet — diskuteres nå bredt i akademia. Denne debatten er viktig fordi den kan bidra til videre utvikling av meritteringssystemet. 

Vi argumenterer for at meritteringsordningen kan være et sentralt strategisk virkemiddel for å motivere til økt kompetanseheving og dermed en styrking av utdanningsfeltet i høyere utdanning.

Debatt ● Oddfrid Førland, Sigrunn Eliassen og Harald Walderhaug

Merittering av undervisning — et viktig tiltak i stadig utvikling

UiT Norges arktiske universitet var en av de første institusjonene i Norge som opprettet et prosjekt på merittering allerede i 2017. Arbeidet med det 5-årige pilotprosjektet ble initiert og ledet av Marit Allern, som særlig vektla at ordningen skulle bidra til å styrke undervisningskvalitet og heve statusen til arbeidet med undervisning. Videre var ambisjonen å belønne undervisere som la ned ekstra innsats og arbeidet målbevisst med utdanningsutvikling over tid. 

Prosjektet ble evaluert etter hver utlysningsrunde basert på tilbakemeldinger fra de sakkyndige, de meritterte og instituttlederne. De årlige evalueringsrapportene ble fremlagt for diskusjon i Strategisk Utdanningsutvalg ledet av Prorektor — og gjort åpent tilgjengelig på Meritteringsprosjektets hjemmeside. I løpet av perioden 2017—2020 (4 utlysninger) søkte 65 av de ansatte, 33 kvinner og 32 menn, om merittering. Professorene utgjorde den største søkergruppen blant disse. 

Debatt ● Gunn Enli og Trine Waaktaar

Merittert underviser: — Faglig snever ordning som appellerer mer til menn enn til kvinner

UiT har i dag 21 meritterte undervisere — seks av disse er menn og femten kvinner. Andelen kvinnelige søkere som dokumenterte at de oppfylte kriteriene for merittering (45 %) er dermed høyere enn andelen mannlige søkerne (19 %). Aurvoll et al. (2023) viser i en nylig publisert kartleggingsstudie at det er totalt 629 som har søkt om merittert status så langt i Norge. Av disse er 230 blitt merittert (37 %). Studien sier ikke noe om fordeling på kjønn på nasjonal basis.

Delingskultur og åpne prosesser er viktig for legitimiteten til meritteringssystemet. Ved UiT bygger vi på lik linje med andre institusjoner vårt meritteringsprosjekt på de viktige prinsippene for delingskultur og fagfellevurdering som kjennetegner open science og The Scholarship of Teaching and Learning (SoTL). UiT har jobbet systematisk med å skape åpne og transparente prosesser blant annet ved at det er etablert en egen nettside for merittering der kriterier og resurser ligger åpent tilgjengelig for både internt og eksternt bruk og nytte. Meritteringssøknadene til de meritterte er også publisert her.

Hva motiverer til søknad om merittert status? I vårt arbeid med merittering erfarer vi at en viktig motivasjon for å søke er at kollegialt samarbeid om undervisning fremheves som et kriterium for å bli merittert. Flere understreker også at arbeidet med søknaden gav økt bevissthet om egen utdanningsfaglig kompetanse. Sundset understreker at arbeidet med søknaden har styrket henne både som underviser, forsker og leder. Det var også motiverende at arbeidet ble fagfellevurdert av en sakkyndig komité og anerkjent slik at det gav en formell status som merittert underviser og et lite påslag i lønn. 

Økonomiske insentiver i form av økt lønn er en belønning som reflekterer og utløses av dokumentert og fagfellevurdert utdanningsfaglig kompetanse på merittert nivå. På samme måte som at et opprykk til professor eller dosent også blir belønnet med en lønnsøkning. Thorvaldsen løftet i sitt debattinnlegg frem at det å bli merittert underviser oppleves som en viktig anerkjennelse av flere års iherdig innsats for å utvikle kvalitet i utdanningen. 

Mulighetene til å søke merittert status kan i tillegg oppleves som givende fordi det handler om å sette seg nye mål og å prioritere tid til faglig utvikling innenfor egen stilling. Ikke bare når det gjelder eget fagfelt, men også innen utdanningsforskning gjennom prosjektsamarbeid med kollegaer. Vi vil hevde at når systematisk og godt arbeid innenfor utdanningsfeltet gis anerkjennelse og status — på samme måte som innenfor forskning — kan utvikling av utdanningsfaglig kompetanse, kollegialt arbeid med undervisning og forskning på undervisning få et ekstra push. Noe som igjen vil kunne bidra til økt kvalitet på undervisningen.

I debatten i Khrono brukes begrepet «selvnominering» om det å søke merittering. Vi vil hevde at dette er misvisende. «Nominasjon» brukes ofte i forbindelse med tildeling av priser. Meritteringsordningen må ikke forveksles med en utdanningspris! 

En søknad om merittert status er basert på dokumentasjon av kompetanse — og er ikke en «nominasjon» av seg selv i konkurranse med andre. Ordningen innebærer at undervisere kan søke om å få sin kompetanse bedømt. Vurderingen gjøres av en sakkyndig komité med fagfeller — som kan finne søkeren kompetent i henhold til de gitte kriterier — eller ikke. Meritteringsordningen har dermed mange fellesnevnere med ordningen for å søke opprykk til toppstilling (professor eller dosent). 

Da ordningen for professor-opprykk ble iverksatt i 1993, var også dette en omstridt reform som skapte stor debatt. I dag er imidlertid få som stiller spørsmål med mulighetene for å søke og bli vurdert for toppstilling som professor eller dosent.

Et sentralt spørsmål er hvorvidt meritteringsordningen bidrar til å styrke kvalitet i utdanning. Ved UiT har ordningen gjennomgått flere evalueringer for å kvalitetssikre og utvikle meritteringsprosjektet. 

Debatt ● Hilde Larsen Damsgaard

For unyansert om merittering

I korte trekk konkluderer evalueringene positivt med hensyn til hvordan meritteringsordningen har fungert så langt. Organiseringen synes å ha funnet sin form når det gjelder søknadsprosess og vurdering av søkere, selv om det synes behov for noen mindre justeringer. En ekstern evaluering (Stensaker et al., 2021) viser imidlertid at å styrke det kollektive aspektet ved ordningen synes nødvendig. De meritterte synes i varierende grad å bli involvert i det systematiske kvalitetsutviklingsarbeidet lokalt, og at koblingen til utdanningsledelsen på ulike nivå ikke alltid synes godt utviklet. 

Rapporten argumenterer for at det trenges et bredere løft for utdanningskvalitet i organisasjonen der de meritterte kan inngå. De organisatoriske kulturendringene må prioriteres opp, og slike kulturendringer fordrer et systematisk og overordnet grep fra ledelsens side, noe som også Larsen og van der Meulen viser til i et tidligere debattinnlegg.

Debatt ● Eirinn Larsen og Douwtje Lieuwkje van der Meulen

Merittering: Tre råd til studiedekanen ved HF

Vi vet at ved UiT bidrar mange av de meritterte aktivt i det kollegiale arbeidet med kompetanseheving og å løfte utdanningsfeltet gjennom mentorarbeid, utviklingsprosjekter, utdanningsforskning, utdanningsledelse, undervisning og sakkyndigoppdrag. Slike mer anekdotiske erfaringer kan gi oss noe utvidet forståelse, men på lik linje med Damsgaard vi vil understreke at vi trenger mer systematisk og robust forskning når det gjelder meritteringsordningens organisering, utvikling og betydning for kvalitet i utdanning for å nyansere vår forståelse.