Debatt ● Hilde Larsen Damsgaard
For unyansert om merittering
Det er interessant å se nærmere på ordningens appell og relevans sett i forhold til kjønn og fagfelt. Men vi trenger et bredt og systematisk kunnskapsgrunnlag når det gjelder merittering ved ulike utdanningsinstitusjoner, slik at vi ikke konkluderer på spinkelt grunnlag, på basis av erfaringene ved én institusjon.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et debattinnlegg i Khrono 9.12.23 tar Gunn Enli og Trine Waaktaar ved Universitetet i Oslo til orde for at det er behov for å tenke nytt om meritteringsordningen i Norge. De hevder at ordningen har grunnleggende svakheter. Den har ikke slått veldig an, den er faglig snever og appellerer mer til menn enn til kvinner. De foreslår endringer basert på erfaring med merittering på egen institusjon.
Meritteringsordningen er ennå relativt ny. Det betyr at den fortsatt er i støpeskjeen og må finne sin form. Det betyr også at det er nødvendig med et kritisk blikk på ordningen, og den praksisen som etableres omkring den. Følgelig er det behov for innspill som kan bidra til at ordningen debatteres.
Men ut fra min erfaring som ansvarlig for meritteringsordningen ved USN, som leder av flere meritteringskomiteer og som vurderer av i underkant av 100 meritteringssøknader, har jeg behov for å nyansere Enlis og Waaktaars innspill, ikke minst fordi de trekker sine nokså bastante konklusjoner basert på erfaringene ved én utdanningsinstitusjon.
Det første de spiller inn som en svakhet, er at ordningen er rettet mot individer og ikke miljøer. Intensjonen med meritteringsordningen kan sies å være tredelt. Den skal øke undervisningens status slik at forskningsvirksomhet og undervisningsarbeid likestilles. Den skal gi fremragende undervisere anerkjennelse for arbeidet med undervisning, og den skal bidra til at det skapes faglige fellesskap, også omtalt som en kultur for kvalitet når det gjelder undervisning. Det kollektive aspektet er følgelig sentralt i meritteringsordningen.
Det kan godt tenkes at det kan styrke ordningen at også fagmiljøer kan søke. Dette er en mulighet som Universitetet i Bergen allerede har tatt i bruk. Men etter min oppfatning vil det være svært uheldig og ikke i tråd med ordningens samlede intensjon hvis det å søke merittering som underviser kun blir en kollektiv mulighet. Mange meritterte undervisere har over tid vært foregangskvinner og menn, inspirasjonskilder og spydspisser i og utenfor sine fagmiljøer. Ofte har de initiert samarbeid og utviklingsarbeid som fagmiljøene har manglet og trenger.
Det er altså i mange tilfeller slik at det starter med en enkeltperson og ikke med et fagmiljø. Fordi forskning fortsatt gir mest status er det av betydning for enkeltundervisere å få anerkjennelse for systematisk arbeid med undervisningskvalitet over tid. Hvis det skal åpnes for at fagmiljøer skal kunne søke, bør det derfor ikke på noen måte utelukke individuelle søknader.
Det andre Enli og Waaktaar problematiserer er selvnominering. De trekker frem særlig to aspekter. Det er få søkere, og det er flest menn som søker. Konklusjonen deres er at man også bør kunne nomineres av andre. Det tar tid å få en ny ordning til å bli kjent og finne sin plass i en institusjon. At det foreløpig er få som søker, er derfor ikke nødvendigvis det samme som at ordningen ikke har «slått veldig an», slik Enli og Waaktaar hevder. Man kan vel heller ikke se bort fra at det at UiO som eneste utdanningsinstitusjon i Norge, i første omgang utnevnte meritterte undervisere kun for en tidsbegrenset periode, kan ha ført til at færre ved UiO ville ta den omfattende jobben det er å søke.
Ved UiO appellerer ordningen tydeligvis mest til menn. Ved USN og også ved andre utdanningsinstitusjoner er bildet annerledes. Her er det flest kvinner både blant søkerne og de meritterte. Der det er en klar kjønnsubalanse, er det selvfølgelig noe institusjonen bør ta tak i, men det er altså ut fra min erfaring ikke grunnlag for å hevde at det å søke merittering gjennomgående appellerer mest til menn.
Enli og Waaktaar har identifisert ulike utfordringer knyttet til merittering på egen institusjon. Men verken utfordringene eller løsningen på dem kan etter min oppfatning generaliseres slik de gjør.
Hilde Larsen Damsgaard
Selvnomineringen kan absolutt ha sine svakheter, men når meritteringsordningen er kriteriebasert og krever omfattende beskrivelse, begrunnelse, refleksjon og dokumentasjon, er det naturlig at det er en selv som vurderer om man har mulighet til å fylle kriteriene. Man nomineres av andre til en undervisningspris. Men merittering er ingen pris. Det er en søknad om en status basert på dokumentert undervisningsvirksomhet utviklet over tid. Ikke så ulikt søknad om opprykk. Og vi ville vel ikke tenke at opprykk er noe andre kan nominere en til?
Det siste aspektet Enli og Waaktaar tar opp, er at kriteriene peker mot miljøer som forsker på utdanning. Dette er en velkjent innvending, og kan tyde på at det er behov for et kritisk blikk på de begrepene vi bruker i kriteriene til merittert underviser. Det å ha en vitenskapelig tilnærming kan imidlertid operasjonaliseres slik at det åpner opp for søkere fra ulike fagfelt - søkere som har det til felles at de jobber systematisk med å utvikle, begrunne, reflektere over, dele og formidle egen undervisningspraksis. Forskrift for ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger stiller dessuten krav om at søkere innenfor alle fagområder må dokumentere utdanningsfaglig kompetanse. Dette er med på å tydeliggjøre at kompetansekravet gjelder alle, ikke bare de som forsker på utdanning. Merittering kan forstås som en videreutvikling av denne utdanningsfaglige kompetansen.
Enli og Waaktaar har identifisert ulike utfordringer knyttet til merittering på egen institusjon. Men verken utfordringene eller løsningen på dem kan etter min oppfatning generaliseres slik de gjør. Jeg diskuterer gjerne merittering og dens mulige slagsider. Det er interessant å se nærmere på ordningens appell og relevans sett i forhold til kjønn og fagfelt. Vi kan absolutt diskutere om det kan være en idé også å åpne for kollektiv merittering.
Men vi trenger et bredt og systematisk kunnskapsgrunnlag når det gjelder merittering ved ulike utdanningsinstitusjoner, slik at vi ikke konkluderer på spinkelt grunnlag, på basis av erfaringene ved én institusjon.
