Kinofilmer du kanskje ikke rakk å se – som du nå kan strømme

I en travel hverdag vil mange av oss ikke rekke å fange opp alle de tipsene vi får her og der om kulturelle begivenheter. Derfor kan det være nyttig av og til å hente fram det en gikk glipp av. Det er mulig å lese en bok lenge etter at den kom ut (og alle snakket om den), mens det er verre med en konsert eller en teaterforestilling - som alltid vil være engangsopplevelser. Med film er det mulig å hente inn det en ikke fikk sett. Enten det var fordi en var opptatt da den gikk på kino, eller fordi filmen ikke ble satt opp på en kino i nærheten. Men det krever noen ganger litt arbeid.

Da er strømming en god løsning, selv om det selvfølgelig aldri vil være det samme å se en film hjemme i stua, som det er å se den på kino.

Når kinoene nå er stengt vil jeg benytte anledningen til å trekke fram noen av de filmene jeg har anmeldt i Khrono, filmer jeg mener det er verdt å ta en kikk på selv om de ikke er helt nye lenger. En god film har sjelden noe datostempel på seg. Den kan sees selv om den ikke er fersk lenger. Kanskje får den da til og med fornyet aktualitet.

Felles for de anbefalingene jeg gir her, er at alle filmene kan strømmes. De hadde dessuten norsk premiere i 2019 (med ett unntak). Jeg har lenket tilbake til den opprinnelige anmeldelsen på alle, slik at du får mer bakgrunnsstoff – og en vurdering av filmen.

Fra fjoråret trekker jeg svært gjerne fram «Joker» av Todd Philips. Her hentes en av figurene fra Batman-universet fram og gjøres til menneske, til hovedaktør i et miserabelt liv. Jeg var svært begeistret for denne filmen, og skrev i min anmeldelse: ««Joker» er en filmfortelling om en ensom og nedbrutt karakter som kjemper seg fram i en kald verden. Han håper på bedring, men skjønner at håpet er fåfengt. Det sosialrealistiske innslaget er tydelig i denne delvis fantasiskapte byen. Dermed er det vanskelig å ikke forstå filmen som en sint og nesten desperat kritikk av det amerikanske samfunnet der de meste utslåtte i stor grad er overlatt til seg selv.»

iTunesStore, GooglePlay, SF Anytime, YouTube, Blockbuster, Canal Digital

2019 bød også på gode norske bidrag. Maria Sødahls sterke “Håp” fra sist høst er verdt et besøk ved din tv-skjerm. Den handler om en families krise etter at mor i en alder av noen-og-førti helt overraskende får en kreftdiagnose lille julaften. Jeg rundet av min anmeldelse med: «Vi har å gjøre med et sjeldent tett drama. Her er det bare å ta med seg noe å tørke tårene med. Men «Håp» involverer oss i en varm, livsbejaende sorg som vi blir en del av. Dette gjenspeiles i filmens tittel.»

GooglePlay, SF Anytime, YouTube, Blockbuster, Canal Digital

Den neste filmen er regissert av Cristina Callego og Ciro Guerra. Den heter «Birds of Passage» og kan betegnes som en urbefolkningsthriller. Dette er en film som nærmest stiller i en egen klasse, ulikt mye av det som ellers presenteres. Jeg skrev at ««Birds of Passage» er både en inntagende og storslagen fortelling» og at regissørene og fotografen «…lar naturen skinne med sin stille tilstedeværelse i menneskenes liv og levnet.»

iTunesStore, YouTube, Blockbuster, Canal Digital

Den tyske filmen “Systemsprengeren” av Nora Fingscheidt er en hardtslående og troverdig film om et barn som ikke bor hos sin mor, men i barnevernets omsorgstilbud. Hennes største ønske er å komme tilbake til moren, men moren har ikke omsorgsevne nok til å ta seg av datteren. Jeg skrev om hovedrolleinnehaveren: «Èn prestasjon må nevnes spesielt. Helena Zengel spiller rollen som Benni med en sjelden modenhet. Det er så man må klype seg i armen for å ikke tro at man bivåner et virkelig barns kamp. Hennes portrett er halve filmen.»

GooglePlay, YouTube, Canal Digital

En av de aller beste fjorårsfilmene er norsk. Den er regissert av Dag Johan Haugerud, og heter “Barn”. Dette er en hverdagshistorie som springer ut fra en hendelse der et barn dør i et lokalmiljø på Oslos østkant. Det er svært solid fortalt, og jeg skrev: «Med «Barn» fester Dag Johan Haugerud grep som en av våre beste filmskapere.»

iTunesStore, SF Anytime, Canal Digital

Fjorårets desidert mest interessante musikkdokumentar, sett med norske øyne, var nok «Marianne & Leonard: Words of Love» av Nick Broomfield. Her får vi Leonard Cohens karriere, med spesielt blikk på hans livslange forhold til Marianne Ihlen. Og, heldigvis får vi også fortellingen om Marianne. Jeg skrev: «Det er altså kunstnermyten som tydeligst blir framfortalt i denne filmen. Det er i grunnen en grei begrunnelse for å ha laget den. Mariannes rolle som muse blir også behandlet. Vi får vite at hun var langt mer enn en som inspirerte, hun deltok aktivt i skapelsesprosessen - uten å ta kreditt for det.»

GooglePlay, SF Anytime, YouTube, Blockbuster

Nok en amerikansk film skal nevnes, nemlig Quentin Tarantinos “Once Upon a Time in Hollywood”. Her får vi en hyllest til filmbyen og til en omveltende periode, representert ved årstallet 1969. Dessuten tilbyr filmen en parade av Hollywoods stjerneskuespillere. Jeg skrev: «Er «Once upon a time in Hollywood» vesentlig? Mitt svar blir: jeg koste meg gjennom drøye to og en halv time (og ville gjerne hatt mer). Jeg lærte litt om den aktuelle perioden og om hvordan det moderne Hollywood ser på det gamle Hollywood. Jeg ble ikke nødvendigvis mye klokere, men jeg ble underholdt.»

iTunesStore, GooglePlay, SF Anytime, YouTube, Blockbuster, Canal Digital

Og så skal vi til Sverige. «Goliat» av Peter Grönlund forteller om de fattige og utslåtte i et moderne Sverige. Og det på en måte som tvinger oss til å ta del. Filmen gikk på kino sist sommer, og «forsvant» kanskje litt på grunn av dette. Det er ingen grunn til å la denne filmen være usett. Jeg skrev: «Noen filmer er nødvendige. «Goliat» er en av dem.»

iTunesStore, Blockbuster, Canal Digital

Den argentinsk/franske regissøren Gaspar Noé regnes som en provokasjonens mester. Man går sjelden uberørt og uprovosert hjem fra en Noé-film. Og «Climax» er intet unntak. Den bryter til en viss grad med konvensjonen om å fortelle en tydelig historie med en begynnelse, et midtparti og en avslutning. Men den er ikke mindre fengende av den grunn. Jeg skrev: «Denne filmen befinner seg i ytterkanten av hva mange vil ønske å utsette seg for. Men aksepterer man å bli beveget, ja endog fascinert – og skremt – av menneskelig samspill ytterst på stupet, har man en god grunn til å oppsøke Noés univers.»

iTunesStore, SF Anytime, YouTube, Blockbuster, Canal Digital

Robert Eggers «The Lighthouse» rakk akkurat å få kinopremiere før kinoene ble stengt nå på ettervinteren. Dette er en sær og ekkel film. Men den er det på en svært god måte. Den får bli med på lista over fjorårsfilmene, selv om den norske premieren strengt tatt fant sted i år. Jeg skrev: «Film som så til de grader tillater seg å utforske bør være velkommen hos de fleste som elsker film.»

iTunesStore

Denne lista er laget ved et raskt søk etter gode titler fra 2019. Det var ikke vanskelig å finne dem. Flere filmer kunne vært nevnt, men det ble disse. God film!