Goliat - sommerens sterkeste film

Svenskene er råere enn oss på å utforske arbeiderklassetemaer i nåtidig film. Regissøren av «Goliat», Peter Grönlund, viser oss noen interessante refleksjoner, som han også gjorde det i debutfilmen «Flukten» (2015). Dessuten gir han oss innblikk i en verden mange av oss ikke kjenner; de utslåttes hjørne av velferdssamfunnet. Eller iallfall tilværelsen til de som lever på grensen av den trygge inklusjonen som velferdsstaten er ment å gi sine innbyggere.

I denne filmen er vi tett på en familie bestående av seks personer. Hovedpersonen er Kimmie på 17. Han lever med sine to yngre søsken, moren, faren og en besteforelder. Ikke så annerledes enn andre familier, altså. Iallfall når det gjelder disse ytre fakta. Og familien lever for en stor del slik mange andre familier lever. Men ikke helt.

Fakta

Goliat

Norgespremiere: 28.06.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere: Sebastian Ljungblad, Joakim Sällquist, Davina Robinson

Manus og regi: Peter Grönlund

Nasjonalitet: Sverige

Originalspråk: Svensk

Lengde 1 t. 28 min.

Aldersgrense: 12 år

Faren, Roland, har ikke lenger en vanlig jobb. Etter at han mistet fabrikkjobben noen år tidligere forsørger han familien ved kriminalitet. Og det er ikke en hvilken som helst kriminalitet han bedriver. Det er handel med narkotika. Han befinner seg langt nede i næringskjeden, som den som forsyner brukere og småselgere med stoffet. Og dette er en tøff bransje der det minste feiltrinn «belønnes» med trusler og vold.

Det dramatiske omdreiningspunktet i fortellingen inntreffer når Roland får beskjed om at han skal inn og sone en dom på 16 måneders fengsel. Kimmie får beskjed fra faren om at han ikke kan si ja til den lærlingeplassen han har utsikt til, men heller må ta farens plass i forbryternettverket. Familien må ha farens inntekt for å overleve, og da er det den eldste sønnen som må tre inn i farens sted.

Argumentasjonen framføres med like stor selvfølgelighet som om det var familiens skomakerverksted eller gårdsbruk det var snakk om. Inntekten fra kriminaliteten går ikke til ekstravagante fester eller dyre dresser, men til strømregning, havregryn og kaffe. Og til leker til barna. Paradokset i dette ser ikke ut til å affisere Kimmies foreldre det minste.

Når jeg tidligere nevnte arbeiderklassetemaet i denne filmen, var det selvfølgelig ikke kriminalitet jeg hadde i tankene. Det var solidaritet og klassetilhørighet. Kimmie utsettes for krefter som knytter ham til sitt opphav - til sin familie og sin klasse. Grönlunds kreative – og vellykkede – grep er å putte dette inn i en kriminell ramme. På den måten skaper han et indre trykk og et humoristisk momentum som er annerledes enn om han hadde holdt seg til en strengt sosialrealistisk framstilling. Dette grepet har en parallellitet til David Chases tv-serie «Sopranos». Sammenlikningen skal ikke strekkes for langt, men på dette punktet er den åpenbar.

Og på samme tid som denne fortellingen befinner seg litt bortenfor realismen, er den også hverdagsnær og troverdig. Vi tror på karakterene. Særlig er vi vitne til gode karakterutviklinger i de viktigste rollene. Og dette kommer spesielt fram i samspillet mellom Kimmie og faren. Dette er verdt å merke seg, filmens roller bekles nemlig av amatører. Det sier noe om Grönlunds kompetanse som instruktør.

I «Goliat» blir vi invitert med på besøk til en verden langt unna tidens skjønnhetsideal. Familiens hus vil aldri komme i interiørmagasinene. Ingen kommer noen gang til å fotografere deres interiør. Den estetiske rammen er gjennomført, og viktig for hvordan vi skal forstå fortellingen.

Noen filmer er nødvendige. «Goliat» er en av dem.