Fortellingen om Benni griper tak i oss

Et grenseløst kjærlighetshungrende barn

Film. Noen filmer tar tak i hjerterota. Dette er en av dem. Den er vond og den bør sees.

Publisert

Tittelen «Systemsprengeren» forteller om det ryktet som løper foran den ni år gamle Benni. Hun er plassert bort fra hjemme. Moren klarer ikke håndtere henne. Men Benni forstår ikke. Hun vil ikke forstå hvorfor. De to småsøsknene bor hjemme, så hvorfor ikke hun? Hun får aldri en god forklaring på dette. Det hele har tydeligvis vart over lengre tid.

Benni er blitt barnet som gjør seg umulig alle steder hun kommer – både i fosterhjem og institusjoner. Hun vil bare hjem. Hun slår seg ut på det ene stedet etter det andre. Hun er i krig med de voksne, men også de andre barna. Til slutt er det nærmest umulig å finne et sted som kan ta i mot henne. Benni er blitt det som i Norge kalles «vanskelig plasserbar».

Fakta

Systemsprengeren

Norgespremiere: 01.11.2019

Originaltittel: Systemsprenger

Sjanger: Drama

Skuespillere: Helena Zengel, Albrecht Schuch, Gabriela Maria Schmeide

Manus og regi: Nora Fingscheidt

Produsent: Peter Hartwig

Foto: Yunus Roy Imer

Musikk: John Gürtler

Nasjonalitet: Tyskland

Originalspråk: Tysk

Lengde: 2 t.

Aldersgrense: 12 år

Denne anmelder må melde pass på ett område overfor denne filmen. Jeg klarer ikke kun å betrakte den som en film. Til det kjenner jeg til for mange av de fortellingene som den forteller. Jeg har gjennom mange år arbeidet på institusjoner for barn og ungdom med vanskelige liv. Jeg har sett dem, snakket med dem, løpt etter dem, grått for dem, ledd sammen med dem. Jeg vet ett og annet om den siden av saken. At de aller vanskeligste barnelivene er så umulige at de knapt er til å holde ut for den som erfarer dem. Så får resten av anmeldelsen heller være preget av det. Det får gå som det går.

Helena Zengel spiller rollen som Benni med en sjelden modenhet. Det er så man må klype seg i armen for å ikke tro at man bivåner et virkelig barns kamp.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Benni er på en slags reise der hun verken kjenner transportmiddelet eller målet. Men hun vet noe om hvor reisen begynte. Det er det utgangspunktet hun lengter tilbake til. Dette er hennes eneste prosjekt, det overskygger alt annet.

Vi blir med henne ved en anledning der hun rømmer hjem. Da får vi «hele» hennes historie oppsummert på få sekunder. Hjemme finner hun to små søsken, alene. Det er lite mat i kjøleskapet. De små ser på en skummel voksenfilm. Benni ordner med mat, og setter på tegnefilm. Så kommer moren og en kjæreste hjem. Og så blir vi vitne til at moren ikke makter oppgaven. Det tydelig at Benni har trøbbel med mors kjæreste. En raskt eskalerende konflikt ender med skrik og skrål - og at han sperrer Benni inne i et skap.

Den debuterende regissøren og manusforfatteren Nora Fingscheidt går ordentlig inn i materien. Hun er ikke redd for å vise tragedien slik den faktisk ser ut. Allerede i første bilde møter vi Benni - i det hun er til legeundersøkelse – med kroppen full av blåmerker. Vi kan spørre oss om det faktisk blir for mye. Men gitt at filmens prosjekt er å fortelle en historie med stor grad av realisme om det sviktede barnet, er det liten tvil om at den lykkes.

Fingscheidt velger en realistisk form på fortellingen. Mange bilder er klare og lyse. Likevel murrer det noe mørkt under overflaten. Hun skaper uro ved at noen scener er preget av raske klipp og musikk som støtter opp under dette. Noen andre sekvenser er mer drømmende, med uskarpe bilder av kinn, klær, hår – slikt som vi ser når vi er nært et annet menneske. De sistnevnte bildene gir oss noen korte pauser fra fortellingen, pauser å puste ut i og hente seg inn i. Benni har ikke slike pauser i sitt stadig pågående ras av et liv.

Èn prestasjon må nevnes spesielt. Helena Zengel spiller rollen som Benni med en sjelden modenhet. Det er så man må klype seg i armen for å ikke tro at man bivåner et virkelig barns kamp. Hennes portrett er halve filmen. Rett og slett. Lisa Hagmeister makter også å gi moren den dybden og fataliteten som denne rollen krever.

Benni treffer mange hjelpere, så mange at hun ikke bruker navn på dem. Hun kaller dem bare ved tittel, «educator», i de engelske undertekstene på pressvisningskopien av filmen. Tre av de voksne engasjerer seg mer. De blir betydningsfulle for Benni. Men det er ikke bare positivt, verken for henne eller for dem. Engasjementet skaper lengsel hos Benni, etter noe som ikke kan fylles.

Benni er det sviktede barnet. Hun har i det store og hele ikke noen bindende relasjon til noen andre mennesker, ingen forpliktende bo-situasjon. Hun er i prinsippet alene – som ni-åring. Hennes atferd er den grenseløse. Hennes strategi er tilsynelatende å spille rollen til den som ikke kan elskes.

På pensum på barnevernpedagogutdanningen der jeg jobber i det daglige har vi den russisk-amerikanske psykologen Urie Bronfenbrenner. Hans utsagn om hva ethvert barn trenger, uavhengig av alt annet, kan tas med her også: «Somebody`s got to be crazy about that child».

«Systemsprengeren» viser at dette kan være svært vanskelig.

Fingscheidts film er i ferd med å gå en seiersgang i flere land. Den har allerede vunnet flere priser, blant annet prisen for beste internasjonale film på Oslo Pix. Den er også Tysklands Oscar-kandidat. Hun har laget en fortelling som kan berøre også andre steder enn i hjemlandet.