Mareritt på dansegulvet

Kan man lage et dystopisk voldsdrama der hovedingrediensen er dans? Gaspar Noé har forsøkt.

«Climax» bryter med mange vante forestillinger om hvordan en film skal lages. En av de mest åpenbare er at den ikke bygger på et tydelig narrativ. Litt mindre spesielt er det kanskje at rulletekstene kommer omtrent midtveis. Men også dette grepet inngår i meldingene regissør Gaspar Noé gir oss. Vi skal ikke hygge oss på tradisjonelt vis i kinostolen, vi skal provoseres, beveges, rystes.

Argentinsk-franske Noé er kjent som en regissør som bruker sterke virkemidler. Det handler ofte om vold og sex. Og gjerne i kombinasjon.

Fakta

Climax

Norgespremiere: 08.02.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere: Sofia Boutella, Romain Guillermic, Souheila Yacoub

Regi: Gaspar Noé

Nasjonalitet: USA, Belgia, Frankrike

Språk: Engelsk/Fransk

Lengde: 1 t. 35 min.

Aldersgrense: 15 år

Hvis vi likevel skal forsøke å gjengi en slags historie – og det uten å ødelegge for den som vil se filmen – kan vi si at den utspiller seg i løpet av èn kveld/natt i 1995/96. Vi er utenfor Paris. Den begynner i et scenerom der en dansegruppe med et par og tjue unge dansere øver på et danseshow. De første 15-20 minuttene er vi med på dette og ser flotte prestasjoner, ikke minst fordi de griper inn i hverandre på spennende måter. Her vises både solodans og gruppedans som er en fryd for øyet. Gjengen virker godt sammensveiset og de har det fint sammen.

Når øvingen avsluttes er det fest. Det står litt mat og drikke på et bord ved veggen. Blant annet boller med hjemmelaget sangria. Musikken og dansen fortsetter. Etter hvert oppdager folk at det må være ett eller annet stoff i sangriaen. Noen føler seg dårlige, andre går inn i en eskalerende rus. Det handler om LSD. Kokain er også medvirkende. Folk begynner å oppføre seg annerledes.

Denne natten skal bli til et mareritt for de fleste av de tilstedeværende. Konflikter oppstår. Volden melder sin ankomst.

To sekvenser tidlig i filmen skal også nevnes. I den aller første presenteres aktørene der de snakker rett til kameraet med tanker om dans og andre temaer som opptar dem. Og dessuten, etter den store dansescenen som er nevnt over, møter vi dem i parvise dialoger om liknende temaer, om relasjoner, sex, grenser for hva som er akseptabelt og så videre. Disse to sekvensene gjør at vi vi blir kjent med aktørene, men utover det bidrar de ikke all verden til helheten.

De unge menneskene er en mangfoldig gruppe bestående av ulike hudfarger, kjønn, legninger og opprinnelser. Skuespillerne er for øvrig nettopp det de presenteres som, unge dansere som danser i Paris. Uten filmerfaring, men med YouTube-erfaring.

Den mest fascinerende og skremmende delen av denne filmen handler om hva som skjer etter at rusen begynner å virke. Ingen vet hvem har forårsaket den, og anklagene hagler blant festdeltakerne. Fra nå av inntrer kaos. Noé følger begivenhetene ved å vandre rundt i dem med sitt håndholdte kamera. Vi blir med som betraktere og får ta del i det som skjer som om vi var tilstede, med andre ord: tett på. Tilsynelatende klipper Noé nesten ikke i denne delen, og det forsterker følelsen av et drama som bare varer og varer uten at det er mulig å stoppe det. Noés metode er å invitere oss til å være midt inne i.

Fortellermåten i «Climax» gjør at vi i liten grad blir kjent med aktørene som mennesker. Han peker heller ikke ut en individuell hovedrolle. Dermed er det det kollektive dramaet som innehar hovedrollen.

Etter hvert oppdager vi at vi på et vis fremdeles befinner oss i dansens verden. Fra da av blir replikkene mindre viktig, og bevegelsene desto mer sentrale: Dramaet kan betraktes som en grotesk ballett der aktørene spiller roller som interagerer med hverandre.

Den altomfattende musikken i filmen har Noé samarbeidet med Thomas Bangalter fra Daft Punk om. Den bidrar sterkt til å skape en følelse av å være involvert i begivenhetene. Det blir en suggererende sanselig opplevelse preget av vold, fremmedgjorthet og dekadanse.

Denne filmen befinner seg i ytterkanten av hva mange vil ønske å utsette seg for. Men aksepterer man å bli beveget, ja endog fascinert – og skremt – av menneskelig samspill ytterst på stupet, har man en god grunn til å oppsøke Noés univers. Så får man selv vurdere om dramaet «kun» er en makaber dans, eller om man vil trekke det lenger i retning av å forstå det politisk. Noé selv antyder en mulig tolkning via en tekstplakat i den siste delen som annonserer at «Livet er en kollektiv umulighet».

Gaspar Noé har laget en rystende film som ikke forteller en tradisjonell historie, men som likevel gir et eksistensielt drama til den som vil og orker ta i mot.