Brad Pitt og Leonardo DiCaprio i filmens åpningsscene

Filmskaper Tarantinos beretning om den store kulturelle vekkelsen som har hjemsøkt vår verden

Film. Når Hollywood viser muskler, lyser det lang vei. I «Once upon a time in Hollywood» vises muskler.

Publisert   Sist oppdatert

Det er regissør Quentin Tarantino som har påtatt seg oppgaven å være vertskap for denne fortellingen. Det gjør han bra. Det er hans niende film, og han har nylig sagt at det kan bli hans siste. Selv om han tidligere har annonsert at han ville lage ti før han gir seg.

Denne filmen vil noe annet. Den er ikke utpreget politisk. Kanskje ikke egentlig politisk i det hele tatt. Men den sier noe om en annen side av saken. Om et skifte i kulturen.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Vi inviteres tilbake til 1969. Året er selvfølgelig ikke tilfeldig valgt. Det representerer en kulturell overgang som gir Tarantino mulighet til å fortelle denne historien. La oss stoppe opp litt her. Hvorfor valgte han ikke storebror 1968? Dette året er jo blitt stående som selve symbolet på den store overgangen fra ett samfunn til et annet. Hadde ikke hippie-tid, motstand mot Vietnam-krigen og vestlig ungdoms flørting med revolusjonære følelser vært det rette bakteppet for å fortelle fram en avslutning av etterkrigstiden? Jo, kanskje. Men så er det heller ikke det som er den gode Tarantinos prosjekt.

Denne filmen vil noe annet. Den er ikke utpreget politisk. Kanskje ikke egentlig politisk i det hele tatt. Men den sier noe om en annen side av saken. Om et skifte i kulturen. Det gjør den ved å beskue sin egen navle. Men den som vil kan også hente ut mer enn dette. 1969 var det siste året i det tiåret som avsluttet de store Hollywoodstudioenes æra. En nærmest monopolistisk posisjon for å definere et svært viktig hjørne av vestlig kulturliv sto for fall.

Filmens tittel spiller (selvfølgelig) på italienske Sergio Leones «Once upon a time in the West» (1968). Leone, den mest betydelige regissøren av spagetti-western filmene, har alltid vært Tarantinos mentor og ledestjerne.

Fakta

Once upon a time in Hollywood

Norgespremiere: 16.08.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere: Leonardo DiCaprio, Brad Pitt, Margot Robbie, James Marsden, Dakota Fanning, Tim Roth, Al Pacino, Kurt Russell, Luke Perry, Damian Lewis, Lena Dunham.

Manus og regi: Quentin Tarantino

Nasjonalitet: USA

Originalspråk: Engelsk

Lengde: 2 t. 41 min.

Aldersgrense: 15 år

I følge Tarantino selv representerte folk som Leone noe kvalitativt nytt i filmverdenen; en usentimental realisme som også var preget av en kulere og mer ungdommelig stil enn det den store filmfabrikken hadde levert gjennom flere tiår. Men også andre elementer, som en ny måte å bruke musikk på, sterkere innslag av vold og action og inntoget av en surrealistisk betonet humor. En mer nysgjerrig og utforskende filmstil fått langt større spillerom etter dette. Det var her, i denne overgangen, at den moderne filmestetikken ble født. Ettersom film er et av vår tids viktigste kulturuttrykk må vi anta at dette skiftet har hatt betydning langt utover en snever filmestetisk ramme.

Vi begynner med begynnelsen.

Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) er en skuespiller som kanskje har sett sine beste dager i Hollywood. Vi møter ham i den innledende scenen som er lagt til legendariske Musso and Frank's Grill i Hollywood Boulevard. Han sitter sammen med sin kamerat, stuntmannen Cliff Booth (Brad Pitt). Dessuten er filmprodusenten Marvin Schwarzs (Al Pacino) tilstede. Han vil hyre Dalton til en filmrolle i en spagetti-western. (Sa jeg noe om muskler? Jeg gjorde visst det).

Etter dette følger vi radarparet Dalton/Booth i en rekke situasjoner som forteller fram en historie om noe som skjedde «en gang i Hollywood». Paret Roman Polanski og Sharon Tate flytter inn i Booths nabohus. Charles Manson trer etter hvert inn på banen. Og vi befinner oss dermed midt inne i et av de største kriminaldramaene i moderne amerikansk historie. Dette dramaet behandler Tarantino på sin spesielle måte, og det skal ikke sies ett eneste ord om dette her. Bortsett fra at manusforfatter/regissør Tarantino ikke er beskjeden.

Filmen svinger innom en rekke sjangere. Den viser fram personer som har levd, som lever og som er oppdiktede i en herlig blanding. Den gir en hel mengde referanser til det meste som er verdt å nevne i det hollywoodske univers. Det gjør den via klær, plakater på veggene og ute i byen, musikk, steder der filmen er spilt inn og så videre og så videre.

La oss vende tilbake til bildet om muskler. Det er ikke først og fremst rekken av gode og kjente skuespillere som leder meg til å bruke dette bildet. Det er heller sjefens evner som historieforteller, hans definitive kompetanse til å begeistre – og stabens udiskutabelt høye faglige nivå som imponerer.

Det er det som skinner gjennom i denne produksjonen – svært god gjennomføring. Så får vi som ser oss selv som smått kritiske til en del av drømmefabrikkens virksomhet bite i oss at den faktisk huser noen av de beste filmskaperne. At få kan slå disse folkene på profesjonalitet.

Men er det de lager vesentlig? Er «Once upon a time in Hollywood» vesentlig? Mitt svar blir: jeg koste meg gjennom drøye to og en halv time (og ville gjerne hatt mer). Jeg lærte litt om den aktuelle perioden og om hvordan det moderne Hollywood ser på det gamle Hollywood. Jeg ble ikke nødvendigvis mye klokere, men jeg ble underholdt.

Kanskje kan det vesentlige heller sees som at Tarantinos blikk på en stor kulturell overgang, som årstallet 1969 altså får æren av å symbolisere, blir løftet fram og gyldiggjort. Her finner vi en vesentlig markør i utviklingen mot det samfunnet vi lever i i dag. En overgang som kanskje kunne snakkes mer fram. Som nevnt er den kanskje mer estetisk enn politisk.

Kanskje er 1969 like viktig som 1968.