En svært god fortelling fra randsonen av et samfunn i krise

Regissør Todd Philips har hentet karakteren Joker ut fra det tydelig fiksjonelle Batman-universet, og gjort ham til et ekte menneske, i en i all hovedsak realistisk fortelling. Slik er det iallfall mulig å forstå det. «Joker» er en film helt uten superhelter - bortsett fra et lite Batman-frampek. Joda, det finnes andre tilknytningspunkter til Batman-historiske hendelser – som Thomas og Martha Waynes endelikt – men de har mer karakter av å være referanser for de spesielt interesserte. Vi kan i grunnen også stille spørsmål ved om dette er Joker, slik vi kjenner ham fra et helt univers av filmer. Men han har samme navn, og ser ut på samme måte som den figuren vi kjenner fra før.

Fakta

Joker

Norgespremiere: 04.10.2019

Originaltittel: Joker

Sjanger: Krim, Drama, Thriller

Skuespillere: Joaquin Phoenix, Robert De Niro, Zazie Beetz

Regi: Todd Phillips

Manus: Todd Philips, Scott Silver

Nasjonalitet: USA

Originalspråk: Engelsk

Lengde: 2 t. 2 min

Aldersgrense: 15 år

Vi befinner oss i Gotham City, men lenge før Batmans æra. Samtidig er det meste av eksteriøret gjenkjennbart som Manhattan. Et slitent Manhattan, som preges av forfall, søppelstreik og mismot. Denne dobbeltheten danner et grunnlag for tolkningen av filmen.

Hovedpersonen i filmen er Arthur Fleck (Joaquin Phoenix). Det er Joker. Han er klovn nederst på rangstigen i det samfunnet han bebor. Han gjør humorjobber på oppdrag, som levende reklame-«dukke» på fortauet utenfor butikker, eller som sykehusklovn. Arthur bor sammen med sin aldrende og delvis pleietrengende mor, han drømmer om å gjøre stand-up og dermed stige ett lite hakk opp på karrierestigen. Arthur er psykisk syk. Han har en noe ubestemmelig lidelse som fører til depresjon og tvangshandlinger – som ukontrollerte latterutbrudd.

Etter hvert avdekkes hendelser fra Arthurs fortid. Det handler om alvorlig omsorgssvikt, og annet som ikke skal avsløres her. Vi forstår mer og mer av hva slags hendelser som har ført til Arthurs situasjon. Det er ikke spesielt hyggelig.

Phillips turnerer denne fortellingen på mesterlig vis. Det er ikke mange svake punkter i det arbeidet han presenterer her. Manuset som filmen bygger på – skrevet av Phillips selv i samarbeid med Scott Silver - er solid skrudd sammen. Det viser en dynamikk i utviklingen av (særlig) hovedkarakteren som er imponerende. Og det porsjonerer ut her-og-nå hendelsene og bakoverpekene i en nydelig balanse. Hele veien gjennom filmen utvikler fortellingen seg.

Når skuespillerne i tillegg er så gode som de er her, er det en glede å bivåne resultatet. Joaquin Phoenix bærer denne filmer på sine smale skuldre (han tok av over 25 kilo for å gå inn i rollen). Om det noen gang er velplassert å snakke om «sitt livs rolle», må dette være en av de gangene. Phoenix spiller på et stort register, og han klarer særlig godt å bevege seg mellom lidelse og normalitet, mellom den psykisk syke og hans «normale» alter ego.

En annen tilgang i «Joker» er det estetiske uttrykket. Her er bildene mørke, men ikke grå. Interiørene er slitne, men rike på detaljer. Denne filmens verden er fargerik, på mer enn én måte. Vi får et univers som tilhører nettopp denne filmen, men som vi også kjenner igjen fra ting vi har sett tidligere. En tydelig og uttalt referanse er selvfølgelig Gotham City. En annen referanse er nedre Manhattan tidlig på 80-tallet. Det er nesten så vi tror at Travis Bickle (Robert De Niro i Martin Scorceses «Taxi Driver», 1976) kommer vandrende rundt neste hjørne. Travis og Arthur kunne vært kamerater. De hadde kunnet forstå hverandre. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig.

Det er heller ikke tilfeldig at samme Robert De Niro opptrer i en helt annen type rolle her, som den feterte talkshow-stjernen Murray Franklin, Arthurs store helt. Også her ligger det tydelig pek til referansestoff (og det i en helt annen retning), for den som er interessert. Martin Scorceses «King of Comedy» (1982), der De Niro spilte den ikke særlig vellykkede karakteren Rupert Pupkin, lurer i bakgrunnen. Rupert og Arthur er to av samme slag. En rekke hendelser fra Ruperts liv finner også sted i Arthurs.

Men – referansene er på ingen måte det viktigste i denne historien. Den står støtt på egne bein.

Islandske Hildur Guðnadóttir har skrevet originalmusikken til «Joker». Denne mørke, skremmende - og likevel vakre musikken er en viktig del av totalopplevelsen. Det er ikke ofte musikken alene er god nok grunn til å se filmen på nytt.

På ett punkt kunne Phillips dempet seg. Noe av volden i denne filmen er unødig eksplisitt. Måten den utføres på i et par av scenene forsvarer ikke sin plass, og bidrar heller ikke til å styrke helheten.

«Joker» er en filmfortelling om en ensom og nedbrutt karakter som kjemper seg fram i en kald verden. Han håper på bedring, men skjønner at håpet er fåfengt. Det sosialrealistiske innslaget er tydelig i denne delvis fantasiskapte byen. Dermed er det vanskelig å ikke forstå filmen som en sint og nesten desperat kritikk av det amerikanske samfunnet der de meste utslåtte i stor grad er overlatt til seg selv. Sosialtjenesten i Gotham legges rett og slett ned i løpet av filmen. Todd Phillips tegner et mørkt bilde. Og antyder muligheten for revolt.

Vi kjenner alle til narrativet om klovnens tåre bak den smilende masken. Det er et grunnmotiv i filmen. Se den.