Et sterkt og gripende norsk drama

Det er lille julaften, og samboende Anja og Tomas forbereder julefeiring av det store slaget. Sammen har de tre barn, og han har tre fra et tidligere ekteskap. Anjas far er der også, og kanskje kommer flere gjester, det er iallfall en tradisjon.

Både Anja og Tomas jobber med teater, og er hele tiden opptatt med nye prosjekter. Særlig er den noen og tjue år eldre Tomas stadig i vinden. Livet er hektisk og utfordrende.

Så kommer den telefonen som skal snu det hele på hodet. Anjas lege hasteinnkaller henne og og Tomas og forteller at den lungekreften hun er blitt frisk av ett år tidligere har spredd seg til hjernen. Spredning er iallfall en av teoriene om den svulsten legen har oppdaget. Det antydes at hun kanskje bare har noen måneder igjen å leve. Anja bestemmer seg raskt for å gjennomføre julefeiringen uten å avsløre den grusomme nyheten til noen. Det er bare Tomas som vet, og et par dager senere; venninnen Vera.

Fakta

Håp

Norgespremiere: 22.11.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere: Andrea Bræin Hovig, Stellan Skarsgård

Regi: Maria Sødahl

Produsent: Thomas Robsahm

Foto: Manuel Claro

Lengde: 2 t. 5 min.

Aldersgrense :9 år

Anja og Tomas har vært et par i tjue år. Men de har slitt. De jobber mye på hver sin kant, og forholdet er ikke så inderlig som denne situasjonen krever. «Vi har aldri vært så flinke til å støtte hverandre», sier Anja i et nært øyeblikk med Tomas. Barna krever også sitt, særlig den yngste på ni og datteren på seksten stiller på helt ulike måter krav til de voksne.

Julen blir en reise mellom sykehusbesøk, samtaler med leger – og det å holde julefeiringen i gang. Etter hvert må også barna få vite.

Dette er på mange måter en skuespillerdrevet film. I alle roller gjøres det overbevisende innsats, ikke minst i barnerollene. Det er likevel de to hovedrollene og samspillet dem i mellom som utgjør kjernen i filmen. De viser fram et intenst nærvær, og det er på ingen måte gitt hvor de vil ende.

Andrea Bræin Hovig (som Anja) spiller på alle sine strenger, og vi vet fra tidligere at hun har et rikt utvalg slike. Her gir hun en av sine mest inderliggjorte og beste roller. Stellan Skarsgård (som Thomas) legger an et helt annet modus, og bruker ganske lang tid på å etablere den sørgende Tomas. Sterkt og troverdig. Dialogene dem i mellom, både de muntlige og de som ikke formuleres, er blant fortellingens sterkeste aktiva.

Det er interessant å se hvordan karakterene Anja og Tomas håndterer sorgen svært ulikt. Èn grunn kan nok tilskrives kjønn, en annen hvem av dem som faktisk er syk. Men slik karakterene er utformet av Sødahl og gestaltet av Hovig og Skarsgård, får vi et innblikk i hvor sterkt deres individuelle livserfaringer videreføres og former sorgen. Dette preger måten de håndterer sjokket og krisen på og dessuten måten de lever sin sorg på helt ut i livets praktiske hverdag.

Samtidig handler ikke «Håp» kun om sykdom og sorg. Dypest sett handler den kanskje heller om å se hverandre. Om å se de menneskene man har aller nærmest rundt seg. Og ganske sikkert også om å få øye på. Sødahl gjør filmen til noe mer enn en sykdomshistorie. Den syke har også et liv – et liv som skal leves i alle sine avskygninger, uansett prognoser for livslengde.

Filmen er ført i et sobert og stilsikkert bildespråk. Sødahl mestrer til fulle en filmfortellermåte som tar oss med inn i fortellingens univers. Hun gir oss også nok tid til å ta inn og fordøye, i den grad det er mulig å fordøye slikt stoff i løpet av et par kveldstimer. Vi er på ingen måte betraktere utenfra, men sitter rundt bordet sammen med familien.

Fram til hit har denne anmeldelsen handlet om filmen. Filmen fortjener å bli behandlet som et selvstendig verk. Men det er umulig å ikke komme inn på dens forhistorie.

Det som griper oss ekstra sterkt er at historien er selvopplevd. Sødahl forteller mer eller mindre nøyaktig om sine egne erfaringer julen 2011. Sammen med regissør-ektemannen Hans Petter Moland gjennomgikk hun det vi får dele med henne i denne filmen. Hun forteller rått og svært ærlig.

Maria Sødahl har på et vis vært den gylne hemmeligheten av en regissør i det norske filmmiljøet som ikke har fått anledning til å vise seg fram over år - nettopp på grunn av sykdommen. Ikke før nå. Det vil snu med denne filmen.

Det er ikke enkelt å lage film eller litteratur fra eget liv uten å bli for privat og dermed for lite allmenngyldig. Sødahl makter denne oppgaven.

Jeg finner lite å trekke for i «Håp». Riktignok får vi en følelse av at historien i stor grad er knyttet til en tilværelse på Oslo-vestkant på en måte som gjør at folk med andre livsbetingelser kan oppleve den som fjern fra deres egne erfaringer. Men fortellinger må nå en gang utspille seg i et miljø. Og her er dette miljøet tilstede med all borgerlige hygge, på overbevisende måte. Dessuten behandler den sine temaer slik at de blir allmennmenneskelige.

Vi har å gjøre med et sjeldent tett drama. Her er det bare å ta med seg noe å tørke tårene med. Men «Håp» involverer oss i en varm, livsbejaende sorg som vi blir en del av. Dette gjenspeiles i filmens tittel.