Barn lyver, men voksne lyver mer

Film. Hvorfor skal man si det som det er, når man kan la være? Hvor mye av oss selv må vi investere i kontakten med andre? Er det forskjell på barn og voksne?

Publisert   Sist oppdatert

Regissør Dag Johan Haugerud gjør det ikke lett for oss. Han inviterer til et spill med en rekke aktører hvis liv på ulike måter fletter seg i hverandre. Flettverket kalles nabolag, familie, vennskap, kjæresteforhold og ekteskap.

Vi befinner oss på Haugerud i Oslo. Allerede i åpningsbildet inntreffer den hendelsen som blir hele fortellingens omdreiningspunkt. På skolens fotballbane, i et friminutt, står 13-åringene Natalie og Jamie og snakker med hverandre. En brå uenighet dem i mellom fører til at Natalie slår Jamie med skolesekken sin. Han faller, og blir liggende. Ikke mange minuttene senere dør han av skadene. Et lokalsamfunn settes i sjokk og må finne ut av hendelsen. Var det en ulykke? Skal det betraktes som en drapshandling? Hvem skal gjøre hva for å skape et grunnlag for å gå videre når dette har inntruffet?

Fakta

Barn

Norgespremiere: 13.09.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere: Ella Øverbye, Henriette Steenstrup, Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise, Anne Marit Jacobsen, Andrea Bræin Hovig, Hans Olav Brenner, Adam Pålsson, Trine Wiggen, Selome Emnetu

Manus og regi: Dag Johan Haugerud

Produsent: Yngve Sæther

Foto: Øystein Mamen

Musikk: Arnaud Fleurent-Didier

Originalspråk: Norsk

Lengde: 2 t. 37 min.

Og hva var det egentlig som hendte?

Persongalleriet er sammensatt. Jamies far er Frp-politiker, Natalies er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, mens moren er journalist i Klassekampen. Skolens rektor er hemmelig kjæreste med Frp-politikeren. Og dessuten søster til den læreren som hadde ansvar for inspeksjonen med elevene da Jamie døde. Det lyder av forviklingskomedie, og filmen har slike elementer. Men de er ikke dens mest typiske trekk.

Gjennom to og en halv time følger vi disse og en god del andre karakterer. De forsøker alle å finne ut hvordan de skal håndtere situasjonen. Det samme gjør Natalie selv. Midt blant forvirrede, men velmenende voksne. Sannhet, forstillelse, forpliktelse overfor sine nærmeste er blant temaene vi inviteres til å ta del i.

Med «Barn» fester Dag Johan Haugerud grep som en av våre beste filmskapere..
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Vi legger særlig merke til Henriette Steenstrups innsats i rollen som rektor. Hun balanserer sin formelle rolle som leder med flere langt mer private involveringstråder. Ikke minst strever hun med å håndtere sin mor, bunadssyersken som kommenterer på det meste hun kommer borti - overbevisende spilt av Anne Marit Jacobsen.

Haugerud er en kompromissløs filmskaper. Han insisterer på et bestemt formspråk, som han så gjennomfører gjennom hele filmen. Det preges av mange scener fotografert ved bruk av fastmontert kamera som registrerer hendelsene, mer enn deltar i dem. Mange scener preges av at regissøren tillater seg en viss langsomhet. Det kan ta litt tid for publikum å falle inn i hans rytme, men etter hvert fanger den. Jeg får en assosiasjon til svenske Roy Andersson, som også er formsterk – og som også bruker surrealistiske grep. Men Haugerud skal få stå for sitt eget prosjekt. Han velger et langt mer realistisk persongalleri enn Andersson. Noen ganger er han så nær det vanlige hverdagslige at det kan kalles hyperrealisme. Ektemannens klipping av tånegler (nærmest kameraet) men han diskuterer den store krisen familien er kommet i med ektefellen (i bakgrunnen), er ett eksempel på en scene der realismen og surrealismen møtes.

«Barn» handler om barn. Og den handler om voksne. Den er humanistisk i sitt prosjekt fordi den viser fram mennesker i situasjoner der de stilles overfor valg, og fordi den følger dem når de gjør dem. Det er både alvorlig og morsomt.

For meg handlet likevel denne filmen like mye om nordmenn og norske væremåter. Og jeg synes den er minst like interessant med en slik vinkling. Denne siden av saken blir tydelig i de uformelle, men likevel litt stive omgangsformene vi ser mange eksempler på. Etter hvert aner vi at det usagte representerer en annen type dialog enn det sagte. Noe undertrykkes der det kunne vært formulert, men det er likevel tilstede i rommet. Alle ser ut til å akseptere at omgangsformene liksom er pakket inn i bomull.

Dag Johan Haugeruds film «Barn» er ærefullt tatt ut til hovedkonkurransen ved filmfestivalen i Venezia. Der er visningen akkurat ferdig når denne anmeldelsen publiseres.

Det blir spennende å følge denne flotte filmen ut i verden. Og på visningene i sitt hjemland, i Norge.

Med «Barn» fester Dag Johan Haugerud grep som en av våre beste filmskapere.