Nærbilde av et kunstnerpar

Dokumentarer om stjerner fra populærmusikken er noen ganger dørgende kjedelige, for alle andre enn de som er ekte fans av artisten det handler om. Det finnes særlig en amerikansk tradisjon innenfor sjangeren som i kraft av at den er så utbredt, nærmest har skapt sjangerens betingelser. Innenfor denne tradisjonen er det sjelden vi ser at filmskaperen undersøker artisten og/eller dennes musikk. Og det er ytterst sjelden at perspektivet er kritisk.

Fakta

Marianne & Leonard - Words of Love

Norgespremiere: 11.10.2019

Sjanger: Dokumentar, Musikkfilm

Medvirkende: Leonard Cohen, Marianne Ihlen, Judy Collins, Richard Vick, Helle Goldman

Regi: Nick Broomfield

Nasjonalitet: USA

Originalspråk: Engelsk/Norsk

Lengde: 1 t. 41 min.

Aldersgrense: Tillatt for alle

Som regel er musikkdokumentarer innenfor denne tradisjonen så konforme og så lite undersøkende og kritiske at de kunne vært laget av artistens mor, eventuelt lederen i fanklubben. De blir mer en presentasjon av artisten, gjerne en hyllende presentasjon, enn en film med filmatiske kvaliteter innen dokumentarsjangeren. De gjør rett og slett skam på dokumentarbegrepet.

Etter denne kraftsalven er det på tide å kaste et blikk på regissør Nick Broomfields «Marianne og Leonard – Words of Love». Broomfield har laget en film som forteller om Leonard Cohen. Men han har valgt å gjøre det gjennom også å fortelle om en annen person, nemlig norske Marianne Ihlen. Dermed handler filmen også om Marianne, ikke bare Leonard, som tittelen sier.

Historien bak er vel godt kjent blant mange nordmenn etter hvert. Likevel en kortversjon: Marianne – en Oslojente født i 1935, dro sammen med sin daværende ektemann, forfatter Axel Jensen, og deres sønn til den greske øye Hydra i 1958. Axel skulle skrive, og Marianne tok seg av det praktiske i hverdagen. Hydra var på denne tiden et samlingspunkt for søkende unge mennesker fra mange land med interesse for kultur, rus og samvær med andre. Et hippiemiljø – ti år før begrepet ble allment utbredt. Flere var skapende mennesker.

En av de andre het Leonard, en jevngammel forfatterspire fra Canada. Etter et par år forlot Axel Marianne for å flytte sammen med en annen kvinne.

Like etter traff Marianne Leonard. Dette ble starten på et livslangt vennskap som gjennomlevde mange ulike faser. I de første sju årene var de et par, etter hvert gikk relasjonen over til vennskap, og dette vennskapet ble mer og mer et avstandsvennskap der de så hverandre sjeldnere og sjeldnere.

Men en grunnleggende «enhet» ble alltid bevart. Det var på et vis alltid «Marianne og Leonard». Hun var i de første årene hans muse. Noe av det han ga tilbake var sanger som «So long, Marianne og «Birds on a wire». Altså noen av hans mest kjente sanger, som handlet nettopp om Marianne.

Tilbake til regissøren. Nick Broomfield var selv en del av miljøet på Hydra, mot slutten av sekstitallet. Her traff han en Marianne som på dette tidspunktet lengtet etter Leonard, som hadde blitt plateartist og bodde i New York. Marianne og Nick utviklet en periode et forhold. Broomfield forteller altså fra innsiden – på godt og vondt. Han er ikke dokumentaristen med fordelen av et utenfrablikk. Men han er en erfaren filmskaper som kjenner sitt håndverk.

Mariannes nære venn fra de senere årene, Jan Christian Mollestad, er for øvrig med som produsent, og blir intervjuet. Dette bidrar til at de siste kapitlene i særlig Mariannes liv kan fortelles.

«Marianne og Leonard – Words of love» er en fortelling som balanserer de to hovedaktørene som nevnes i tittelen. Vi følger Leonards liv og karriere, men vi følger også Marianne. Dette må være et absolutt premiss for en dokumentar med en slik tittel.

Broomfield har hatt tilgang til privat film- og bildemateriale fra Hydra-miljøet. Vi blir fortalt om disse årene, og for første gang får vi altså se noe av det som spilte seg ut der. Et annet materiale Broomfield har hatt tilgang til, er Mariannes fortelling, som går som lydspor i deler av filmen.

Denne filmen er, i kraft av den nære relasjonen flere av dens skapere hadde til de den handler om, et personlig prosjekt. Likevel klarer Broomfield og hans medarbeidere å lage en interessant film som ikke bare er en hyllest til hovedpersonene. Vi blir kjent med mindre sympatiske sider ved dem, som Leonards egenfokus, hans depressive sider og hans manglende evne og vilje til å stå i relasjonen. Og Mariannes tendens til å la sønnen klare seg selv for tidlig i oppveksten. Miljøets bruk av rusmidler med barna tilstede tematiseres. Mange ble ødelagt av nettopp dette livet.

I tillegg får vi høre om sjalusi og svik mellom Marianne og Leonard.

En venn av Marianne og Leonard, Aviva Layton, forteller om Leonard på en måte som kanskje oppsummerer den historien Broomfield gir oss: «Leonard var en mann alle kvinner ville ha, men ikke kunne ha». Og: «Poeter blir ikke gode ektemenn».

Det er altså kunstnermyten som tydeligst blir framfortalt i denne filmen. Det er i grunnen en grei begrunnelse for å ha laget den. Mariannes rolle som muse blir også behandlet. Vi får vite at hun var langt mer enn en som inspirerte, hun deltok aktivt i skapelsesprosessen - uten å ta kreditt for det.

Mot slutten følger vi Marianne helt inn på dødsleiet. I en scene på sykehuset får hun en aller siste hilsen fra Leonard. Kanskje er det greit, kanskje er det vel privat. Det er iallfall rørende.