Trailer fra filmen.

En urbefolkningsthriller uten sidestykke

Film. Vår anmelder forteller om en film som blander sjangerelementer på en svært vellykket måte.

Publisert

«Birds of passage» forteller en unik historie. Eller, kanskje ikke? Ett blikk på den sier at den handler om folk som skjønner at narkotikahandel er lønnsomt og som gjør seg rike på slik handel. Slikt har vi sett før. Et annet blikk på filmen gir innsikt i folks endrede levevilkår når store penger kommer deres vei. Heller ikke ukjent stoff. Men det unike i denne filmen, for den er unik, er at de menneskene det handler om er urbefolkning som lever et liv bygget på nedarvede tradisjoner, og at filmen insisterer på å følge konflikten mellom tradisjon og det tradisjonsnedbrytende til siste slutt.

Fakta

Birds of Passage

Norgespremiere: 22.02.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere: Carmina Martinez, José Acosta, Natalia Reyes, Jhon Narvaez, Greider Meza, Jose Vicente Cote, Juan Bautista Martinez

Regi: Cristina Gallego, Ciro Guerra

Manus: María Camila Arias, Jacques Toulemonde

Produsent; Cristina Gallego, Katrin Pors

Foto: David Gallego

Musikk: Leonardo Heiblum

Nasjonalitet: Colombia

Språk: Spansk

Lengde: 2 t. 5 min.

Aldersgrense: 15 år

Scenen er Columbia. Tiden er 60-80 tallet. Den store narkotikatrafikken fra Colombia og nordover til (særlig) USA har ennå ikke startet. Den starter her. I følge denne filmen.

De små samfunnene vi møter i begynnelsen av filmen ser ut til å leve i relativ fred med hverandre. Det er altså før narkotikatrafikken blir big business. De bygger på familiebånd, og handelsavtaler i stort og smått. Noen ganger knyttes familier tettere sammen gjennom giftemål.

Det er her «Birds of Passage» begynner. Med et frieri, med anstrengelser for å skaffe medgiften og med giftemålet.

«Birds of Passage» er både en inntagende og storslagen fortelling.
Jan Storø
FILMANMELDER I KHRONO OG DOSENT PÅ OSLOMET

Rapayet gifter seg med Zaida. Mens han finansierer medgiften kommer han i kontakt med noen amerikanere – gringos – som er i distriktet i fredskorpstjeneste. Amerikanerne vil ha marihuana. Rapayet skaffer. Og får spørsmål om å skaffe mer. Dermed tjener han raskt opp til den store medgiften. Dette blir den spede starten på en stor smuglerrute der narkotikaen blir fraktet med småfly nordover.

Fra da av forandres tilværelsen for den lokale befolkningen. Levestandarden øker dramatisk. Men innslagene av våpen øker også. Fra et og annet håndvåpen til at familiene beskyttes av tungt bevæpnede livvakter hvor de enn beveger seg.

Bildene i «Birds of Passage» er gjennomgående vakre. Det skyldes ikke minst at regissørene Cristina Gallego og Ciro Guerra og fotograf David Gallego lar naturen skinne med sin stille tilstedeværelse i menneskenes liv og levnet.

De som liker latinamerikansk film vil huske «Djevelens trekkspill» (2009) og «Embrace of the Serpent» (2015) der Guerra er nært inn på en latinsk fortellermåte og tematikk. Og da er vi i landskapet for både magi og realisme, og selvfølgelig med kombinasjoner av de to. Men også det naturmytiske som både scenario og som aktør i hendelsene. Guerras fremste styrke ligger nettopp her, i at han tar utgangspunkt i sitt eget lands kultur. Dessuten at han er tro mot dette selv om han bruker virkemidler som delvis er utradisjonelle fortellinger som så tydelig er forankret i folkelig kultur.

«Birds of Passage» er nemlig også en thriller. Den låner fra en sjanger vi ofte forbinder med annet innhold. Den er spennende, i tillegg til at den vakkert forteller om denne colombianske tragedien.

Ett trekk ved det samfunnet vi besøker i denne filmen er kvinnenes sterke stilling. Her i stor grad representert ved Ursula, lederen av den familien Rapayet gifter seg inn i. Hennes innflytelse bygger på en naturlig og nedarvet autoritet. Den settes på prøve når narkotikaen begynner å flomme gjennom samfunnet og makt i større grad håndheves via våpen. Da er ikke lenger forhandlinger den drivende kraften i de mellommenneskelige relasjonene.

«Birds of Passage» er både en inntagende og storslagen fortelling. Den tar utgangspunkt i et urbefolkningsmiljø når den forteller spenningshistorien. Den er i selve miljøet. Derfor bør man vurdere å se den. Og - fordi det er en svært god film bør man ikke bare vurdere det, man bør se den.